Jesaja 64:1
Som ild som smelter metaller, slik at vannet koker, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, vil folkeslagene skjelve foran deg.
Som ild som smelter metaller, slik at vannet koker, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, vil folkeslagene skjelve foran deg.
Å, om du ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene smeltet for ditt ansikt!
Som når ilden antennes og får vannet til å koke, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, så folkeslagene skjelver for ditt åsyn.
Som når ilden tennes, ild som får vann til å koke, for å gjøre navnet ditt kjent for dine motstandere, så folkene skjelver foran deg.
Som når en ild brenner og grenene skjelver, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, skal folkeslagene frykte deg.
Å, om du bare ville rive himlene i stykker og stige ned, så fjellene ville skjelve for ditt åsyn,
Å, om du ville åpne himmelen og komme ned, så fjellene kunne flyte i ditt nærvær!
Som ilden får smeltet stoffet til å flamme opp, og som vannet begynner å koke når ilden brenner, slik skal fiendene dine kjenne navnet ditt, og nasjonene skal skjelve foran deg.
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal smelte foran ditt ansikt.
Å, om du kunne rive himmelen i stykker, om du kunne komme ned, slik at fjellene kunne rase sammen ved din nærhet,
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal smelte foran ditt ansikt.
Som når ildens glød smelter vannet, slik at ditt navn blir kjent for dine fiender, skal folkeslagene skjelve foran deg.
Oh, that you would tear open the heavens and come down, so that the mountains would quake at your presence—
Som når en smeltende ild brenner, kokevann får ilden til å gnistre opp, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender og for at nasjonene skal skjelve foran deg.
Ligesom Ild optænder det, der smeltes, (ligesom) Ild kommer Vand til at syde, — for at lade dine Fjender kjende dit Navn, (og) Hedningerne skulle bæve for dit Ansigt.
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal flyte bort foran deg!
Oh that you would rend the heavens, that you would come down, that the mountains might flow down at your presence,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Å, at du ville rive himlene og komme ned, så fjellene kunne skjelve for ditt ansikt.
Har du ikke revet himmelen? Du steg ned, fjellene smeltet foran deg.
Å, om du bare ville rive himmelen opp og stige ned, så fjellene skalv i ditt nærvær.
Å, om himmelen ville åpne seg og komme ned, så fjellene skalv for deg, som når ild setter fyr på krattet, eller som når vann koker av varmen fra ilden, for å gjøre ditt navn fryktet av dine fiender, så folkeslagene skjelver for deg.
O that thou woldest cleue the heauen in sonder, & come downe: that the mountaynes might melt awaye at thy presence,
Oh, that thou wouldest breake the heauens, and come downe, and that the mountaines might melt at thy presence!
O that thou wouldest cleaue the heauens in sunder & come downe, that the mountaines might melt away at thy presence:
¶ Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence,
Didst Thou not rend the heavens? Thou didst come down, From thy presence did mountains flow,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might quake at thy presence,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might quake at thy presence,
O let the heavens be broken open and come down, so that the mountains may be shaking before you, As when fire puts the brushwood in flames, or as when water is boiling from the heat of the fire: to make your name feared by your haters, so that the nations may be shaking before you;
Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence,
(63:19b) If only you would tear apart the sky and come down! The mountains would tremble before you!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Når du gjør fryktinngytende gjerninger vi ikke hadde forventet, du steg ned, og fjellene smeltet foran deg.
3Fra evighet av har man verken hørt eller lyttet, og øye har ikke sett noen Gud utenom deg som handler for dem som venter på ham.
5Herre, bøy dine himler og stig ned, rør ved fjellene så de ryker.
6Send lynene dine og spred dem, skyt dine piler og bring dem i forvirring.
3For se, Herren kommer ut fra sitt sted, han stiger ned og trår på jordens høyder.
4Fjellene smelter under ham og dalene sprekker opp som voks foran ilden, som vann som renner nedover bakken.
4Han truer havet og tørker det opp, han lar alle elvene tørke inn. Basan og Karmel visner, og blomsten i Libanon visner bort.
5Fjellene skjelver foran ham, og haugene smelter bort. Jorden skaker for hans ansikt, ja, hele verden og alle som bor der.
6Hvem kan bestå hans vrede, og hvem kan reise seg mot hans brennende sinne? Hans harme strømmer ut som ild, og klippene brister foran ham.
15Se ned fra himmelen og se fra din hellige og herlige bolig. Hvor er din nidkjærhet og din styrke, dín indre lidenskap og din barmhjertighet, hold deg ikke tilbake.
4Hans lyn opplyser verden, jorden ser og skjelver.
5Fjellene smelter som voks foran Herren, foran herren over hele jorden.
6Himmelen forkynner hans rettferdighet, og alle folk ser hans herlighet.
8Gud, da du gikk foran ditt folk, da du drog gjennom ørkenen, Sela.
4Herre, da du dro ut fra Se'ir, da du skred frem fra Edoms marker, da skalv jorden og himlene dryppet, ja, skyene dryppet vann.
5Fjellene skalv for Herrens ansikt, selv Sinai, foran Herren, Israels Gud.
10Fjellene så deg og bevet, regnstormer forbi, dypet løftet sin røst, løftet hendene høyt.
18Hele Sinai-fjellet sto i røk fordi Herren hadde steget ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken fra en ovn, og hele fjellet skalv voldsomt.
32Han ser på jorden, og den skjelver. Han rører ved fjellene, og de ryker.
18Skyene helte ut vann, himmelen lot sin røst lyde; ja, dine lyn fløy omkring.
8Da skalv og ristet jorden, himmelens grunnvoller beveget seg, de ristet fordi han var harm.
9Røyk steg ut av hans nesebor, fortærende ild fra hans munn, glør fikk det til å flamme.
10Himlene bøyde han og steg ned, dype mørker under hans føtter.
6Fjellene, hvorfor hopper dere som værer, og høydene, som lam?
7Skjelv for Herren, jord, foran Jakobs Gud.
7I min nød kalte jeg på Herren, og til min Gud ropte jeg. Han hørte min stemme fra sitt tempel, og mitt rop nådde hans ører.
8Da skalv og rystet jorden, fjellene skaket, for han var harm.
9Røyk steg opp fra hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør flammet ut fra ham.
1Til dirigenten. Etter melodien "Lilie". En miktam av David for å undervise.
2Da han kjempet mot Aram-Naharajim og Aram-Soba, og Joab vendte tilbake og slo Edom i Saltdalen, tolv tusen menn.
30Og Herren vil la sin majestets røst bli hørt, og sin maktstrake arm bli sett i din flammende vrede, med fortærende ild, skybrudd, storm og hagl.
21For å gå inn i kløftene i klippene og i sprekkene i bergene, for Herrens redsel og for hans strålende majestet, når han reiser seg for å skremme jorden.
7Men nå, Herre, du er vår far; vi er leiren, og du er den som former oss, alle er vi verkene av dine hender.
14Min Gud, gjør dem som en virvlende støvsky, som halm for vinden.
24Jeg så på fjellene, og se, de skalv, alle høydene ristet.
1Hør nå hva Herren sier: Reis deg og før din sak mot fjellene, og la høydene høre din stemme.
19Til deg roper jeg, Herre, for ilden har fortært ørkenens beitemarker, og flammen har svidd alle trærne på marken.
13For se, han som former fjellene og skaper vinden, som åpenbarer sine tanker for mennesket, som gjør morgengry til mørke, og trår på jordens høyder, Herren Gud, hærskarenes Gud, er hans navn.
14Herren tordnet fra himmelen, Den Høyeste lot sin røst høre.
11Da sa Herren: "Gå ut og still deg på fjellet for Herrens ansikt." Da gikk Herren forbi, og en sterk, kraftig vind som sprengte fjell og knuste klipper gikk foran Herren. Men Herren var ikke i vinden. Etter vinden kom et jordskjelv. Men Herren var ikke i jordskjelvet.
3Vår Gud kommer, og han tier ikke. En fortærende ild går foran ham, og en mektig storm omgir ham.
4Han kaller på himlene der oppe og på jorden for å dømme sitt folk.
8Fjell hevet seg og daler sank ned til stedet du hadde fastsatt for dem.
11Dere nærmet dere og sto ved foten av fjellet, og fjellet brant i ild opp til himlenes midte, med mørke, sky og tett skodde.
20For Mitt ansikt skal havets fisker, himmelens fugler, markens dyr og hvert kryp som kryper på jorden, og alle mennesker som er på jordens overflate, beve, og fjellene skal falle, skrentene skal styrte sammen, og enhver mur skal falle til jorden.
8La himlene dryppe rettferdighet ovenfra, og la skyene strømme ned rettferdighet. La jorden åpne seg så frelse kan spire fram, og rettferdighet vokse sammen. Jeg, Herren, har skapt det.
3Derfor frykter vi ikke, selv om jorden skaker, og fjellene vakler i havets dyp.
5Jeg er midt blant brølende løver, jeg ligger blant folk som flammer. Deres tenner er spyd og piler, og deres tunge et skarpt sverd.
11Vil du holde tilbake ved alt dette, Herre? Vil du tie stille og la oss lide så mye?