Jeremia 9:19
Hør derfor, kvinner, Herrens ord! Og la deres ører ta imot hans munns ord. Lær deres døtre å sørge, og hver kvinne sin nabo en klagesang.
Hør derfor, kvinner, Herrens ord! Og la deres ører ta imot hans munns ord. Lær deres døtre å sørge, og hver kvinne sin nabo en klagesang.
For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er dypt beskjemmet og forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi boligene våre har kastet oss ut.
Hør, kvinner, Herrens ord, og la øret ta imot ordet fra hans munn! Lær døtrene deres klagesang, og hver kvinne sin venninne en sørgesang.
Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
Hør, kvinner, Herrens ord, og la deres ører ta imot hans tale! Lær deres døtre å klage, og hver kvinne sin nabo en sørgesang.
For en klagende stemme høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er svært forvirrede, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
For det er hørt en klagerøst fra Sion: Hvordan er vi ødelagt? Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, de har revet ned våre boliger.
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt forvirret fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
For fra Sion høres en stemme av klagesang: «Å, hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, og våre boliger har forkastet oss.»
For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt forvirret fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
Dere kvinner, hør Herrens ord og la deres ører motta hans ord! Lær deres døtre klage, og hver kvinne lære sin nabo klagesang.
'Hear the word of the Lord, you women; let your ears receive the words of His mouth. Teach your daughters to wail and one another to mourn.'
Hør, kvinner, Herrens ord! Deres øre tar imot Hans ord. La deres døtre lære sorgsang, og én kvinne lære den andre en klagesang.
Thi der er hørt en Klagerøst fra Zion: Hvorledes ere vi ødelagte? vi ere saare beskjæmmede, thi vi have forladt Landet, thi de have nedkastet vore Boliger.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we spoiled! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast us out.
For en klagestemme høres ut fra Sion: Hvordan er vi plyndret! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre boliger har kastet oss ut.
For a voice of wailing is heard out of Zion, 'How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast us out.'
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we spoiled! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast us out.
For en klagestemme høres fra Sion, Hvordan er vi ødelagt! Vi er fullstendig forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned vårt bosted.
For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er blitt storlig skamfulle, fordi vi har forlatt landet, fordi de har kastet ned våre boliger.
For en gråtestemme høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt beskjemmet, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned våre boliger.
For en lyd av gråt stiger opp fra Sion, et rop, Hvordan er ødeleggelsen kommet over oss? Vi er overveldet av skam fordi vi har forlatt vårt land; han har sendt oss bort fra vårt hus.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For there is a lamentable noyse herde of Sion: O how are we so sore destroyed? O how are we so piteously confounded? We must forsake oure owne naturall countre, and we are shot out of oure owne lodgiges.
For a lamentable noyse is heard out of Zion, Howe are we destroyed, and vtterly confounded, for we haue forsaken the land, and our dwellings haue cast vs out.
For there is a lamentable noyse heard of Sion: O howe are we so sore destroyed? O howe are we so pitiously confounded? We must forsake our owne naturall countrey, and we are shut out of our owne lodginges.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we spoiled! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because our dwellings have cast [us] out.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For -- a voice of wailing is heard from Zion: How have we been spoiled! We have been greatly ashamed, Because we have forsaken the land, Because they have cast down our tabernacles.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For a sound of weeping goes up from Zion, a cry, How has destruction come on us? we are overcome with shame because we have gone away from our land; he has sent us out from our house.
For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings.
For the sound of wailing is soon to be heard in Zion,‘We are utterly ruined! We are completely disgraced! For we have left our land! For our houses have been torn down!’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18For lyden av klage er hørt fra Sion: Hvor ødelagt vi er! Vi er i stor skam, for vi har forlatt landet, våre boliger har de kastet bort.
20For døden har steget inn gjennom våre vinduer og inn i våre borger for å utrydde barna ute og de unge fra gate.
19Har du fullstendig forkastet Juda? Har din sjel blitt trett av Sion? Hvorfor har du slått oss så vi ikke får noen helbredelse? Vi håper på fred, men intet godt kommer; og på legedommens tid, men se, da er det redsel!
8Derfor blusse Herrens vrede opp mot Juda og Jerusalem, og Han har gjort dem til et skremmende syn, til ødeleggelse og hån, slik som dere ser med egne øyne.
9Se, våre fedre har falt for sverdet, og våre sønner og døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
9Kvinnene i mitt folk jager dere bort fra deres hyggelige hjem. Fra deres små barn tar dere min pryd bort for alltid.
19Folket mitts rop høres fra et fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes hos henne?' Hvorfor har de provosert meg med sine graverte bilder, med fremmede tomheter?
20Høsten er forbi, sommeren er over, og vi er ikke frelst.
51Vi er nedslått fordi vi har hørt skam, dekker forvirring vårt ansikt fordi fremmede har kommet inn i Herrens helligdom.
4På den dagen skal folk lage en klagesang over dere og si: Vi er helt ødelagt! Mitt folks del er blitt forandret. Hvordan fjerner han den fra meg! Vår eiendom kan han gi til dem som vender seg bort.
4Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Ikke forsøk å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folk.
16Vår krones pryd har falt; ve oss, for vi har syndet.
17For dette er vårt hjerte tungt, våre øyne er blitt formørket.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til en ruinhaug, en bolig for sjakaler, og de byene i Juda vil jeg gjøre øde, uten innbygger.
20Ødeleggelse på ødeleggelse er ropt ut, for hele landet er herjet. Plutselig er teltene mine ødelagt, på et øyeblikk er mine teltduker revet ned.
31For jeg har hørt en stemme som fra en kvinne i fødsel, smerte som hos en førsteføderske, datteren Sions stemme som sukker. Hun strekker hendene ut. 'Ve meg, for min sjel svinner bort på grunn av drapsmenn.'
7Deres land er lagt øde, byene er brent med ild. Deres åkerland, foran øynene deres, blir spist opp av fremmede. Det er som en øde plass ødelagt av fremmede.
8Sions datter er igjen som en hytte i en vingård, som en skur i en agurkåker, som en beleiret by.
26Datter av mitt folk, kle deg i sekk og rull deg i aske. Gjør sorg som for en enebarn, bitre klager, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
16For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye strømmer over av vann, fordi trøsteren er fjern fra meg, den som kan gi meg liv igjen. Mine barn er forlatt fordi fienden vant.
17Sion strekker ut hendene, men ingen trøster henne. Herren har befalt at Jakob skal være omringet av sine fiender. Jerusalem er blitt en avsky blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har trosset hans bud. Hør, alle folkeslag, og se min smerte. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
4Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til høytidene lenger. Alle hennes porter er øde, prestene sukker, jomfruene er i sorg, og hun selv er i bitter sorg.
21En lyd høres på høydene, gråt og bønn fra Israels barn, fordi de gjorde sin vei krokete og glemte Herren sin Gud.
11Vil du holde tilbake ved alt dette, Herre? Vil du tie stille og la oss lide så mye?
19Disse to ting har rammet deg - hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og ruin, hunger og sverd, hvem vil trøste deg?
8Derfor, ta på dere sekkestrie, sørg og jamre. For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg bort fra oss.
1Hvordan har Herren, i sin vrede, overskygget datteren Sion! Han har kastet Israels prakt fra himmelen til jorden, og har ikke husket sin fotskammel på sin vredes dag.
2Herren har oppslukt og ikke spart noen boliger i Jakob. Han har rasert i sin vrede datteren Judas festninger, og brakt dem til jorden. Han har vanhelliget rike og fyrster.
2Vår arv har blitt gitt til fremmede, våre hus til utlendinger.
3Vi har blitt farløse barn, våre mødre er som enker.
10De eldste av datteren Sion sitter på jorden i stillhet. De har kastet støv på sine hoder og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har senket sine hoder til jorden.
11Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på jorden for mitt folks barns ødeleggelse, når barn og spedbarn besvimer på byens torg.
14Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
24Vi har hørt ryktet om dem; våre hender blir svake. Angst har grepet oss, lidelsen som hos en fødende kvinne.
11Nå har mange nasjoner samlet seg mot deg, de sier: La henne bli vanæret, la vårt øye fryde seg over Sion.
7Fra våre fedres dager har vi levd i stor synd til denne dag, og på grunn av våre misgjerninger er vi, våre konger og våre prester gitt over i hendene på kongene i landene, til sverd, fangenskap, plyndring og til offentlig skam, slik det er i dag.
11Vi brummer som bjørner, alle som en, og holder bekymringslyder som duer. Vi venter på dom, men den kommer ikke, på frelse, men den er langt borte fra oss.
24Synden har fortært frukten av våre fedres arbeid, fra vår ungdom, deres småfe og kveg, deres sønner og døtre.
7Herren har forkastet sitt alter, forlatt sin helligdom. Han har overgitt murene til sine palasser i fiendens hånd; de har gitt rop i Herrens hus som på en høytidsdag.
8Herren har bestemt å ødelegge datteren Sions murer. Han har strukket målesnor, og ikke holdt sin hånd tilbake fra å ødelegge. Han sørget over mur og voll, de ble sammen nedtrykt.
19Ve meg for min skade, mitt sår er ulegelig. Jeg har sagt: 'Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.'
20Mitt telt er ødelagt, og alle mine stenger er brukket. Mine barn er gått bort fra meg, og de er ikke mer; det er ingen til å reise teltet mitt eller sette opp mine tepper.
9Vi prøvde å helbrede Babylon, men det var ingen bedring. Forlat henne, la oss gå hver til vårt hjemland, for hennes dom har nådd opp til himmelen og steg opp til skyene.
7Herre, du er rettferdig, mens vi i dag står med skam i ansiktet, vi menneskene fra Juda, innbyggerne i Jerusalem og hele Israel, både de nær og de fjerne, i alle de landene du har drevet dem bort til på grunn av den utroskapen de har vist mot deg.
8Jeg vil gjøre denne byen til en ruin og en spott. Alle som går forbi den, skal bli forferdet og plystre over alle hennes plager.
11De har gjort den til en ødemark; den sørger foran meg, fortvilet. Hele landet er lagt øde, for det er ingen som lar seg fatte.
26Og hennes porter skal sørge og klage, og hun vil sitte forlatt på bakken.
1Hvordan sitter byen så øde, som en gang var full av folk! Hun er blitt som en enke, hun som var stor blant folkene, hun som var dronning blant provinsene, er blitt tvunget til å betale skatt.
9Hvorfor roper du nå høyt, hvorfor er det et kongeløst råd innenfor deg? Fødselssmerter har grepet deg som en kvinne i fødsel.