4 Mosebok 16:34
Alle israelittene omkring dem flyktet ved skrikene deres, for de sa: 'Jorden vil sluke oss også!'
Alle israelittene omkring dem flyktet ved skrikene deres, for de sa: 'Jorden vil sluke oss også!'
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved deres skrik, for de sa: La ikke jorden sluke også oss!
Alle israelittene som var omkring dem, flyktet ved ropet deres. De sa: Jorden vil sluke oss også!
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved skriket deres og sa: «Så ikke jorden også sluker oss!»
Da brøt alle Israels barn som stod rundt omkring dem, ut i rop og skrik og flyktet, for de sa: "Jorden kunne svelge oss også!"
Og hele Israel som var rundt dem, flyktet på deres rop, for de sa: "La oss fare, i tilfelle jorden sluker oss også."
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: 'Lest jorden også skal svelge oss opp.'
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved lyden av deres rop, for de sa: "At ikke jorden også skal sluke oss!"
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Alle Israels barn rundt omkring flyktet av skrekkens gråt, for de sa: «Ellers kan også jorden svelge oss!»
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Så flyktet hele Israel som var rundt dem, for de sa: "La ikke jorden sluke oss også!"
All the Israelites around them ran away at their cries, saying, 'The earth might swallow us too!'
Og hele Israel som var omkring dem, flyktet ved deres rop, for de sa: 'For at ikke jorden også skal sluke oss!'
Og al Israel, som var trindt omkring dem, flyede for deres Røst; thi de sagde: Paa det at Jorden ikke opsluger os.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Og hele Israel som var rundt dem flyktet ved deres rop: for de sa: La ikke jorden sluke oss også.
And all Israel that were around them fled at their cry: for they said, Lest the earth swallows us up also.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Hele Israel som var omkring dem flyktet ved deres skrik; for de sa: Måtte ikke jorden sluke oss også.
All Israel som sto rundt dem, flyktet da de hørte skrikene, og de sa: 'Så ikke jorden også sluker oss!'
Alle israelittene som stod rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: La oss komme vekk, så ikke jorden sluker oss også.
Og hele Israel rundt dem flyktet ved deres skrik, av frykt for at de skulle gå ned i jordens indre.
And all Israel that were aboute them fledde at the crye of them. For they sayed: The erthe myghte happelye swalowe vs also.
And all Israel yt were aboute the, fled at ye crye of the, for they sayde: That ye earth swalowe not vs also.
And all Israel that were about them, fled at the crie of them: for they said, Let vs flee, least the earth swalow vs vp.
And all Israel that were about them, fled at the crye of them: And they sayde, lest the earth swalowe vs vp also.
And all Israel that [were] round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up [also].
All Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
and all Israel who `are' round about them have fled at their voice, for they said, `Lest the earth swallow us;'
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel round about them went in flight at their cry, For fear, said they, that we go down into the heart of the earth.
All Israel that were around them fled at the cry of them; for they said, "Lest the earth swallow us up!"
All the Israelites who were around them fled at their cry, for they said,“What if the earth swallows us too?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30Men hvis jorden skaper noe nytt, og jorden åpner sitt gap og sluker dem og alt som tilhører dem, og de går levende ned i dødsriket, da skal dere vite at disse mennene har foraktet Herren.'
31Så snart han hadde sagt disse ordene, revnet jorden under dem.
32Jorden åpnet sitt gap og slukte dem med deres hus, alle Korahs folk og alt deres gods.
33De gikk ned levende i dødsriket, de og alt som tilhørte dem, og jorden lukket seg over dem, og de ble utryddet fra menigheten.
10Og jorden åpnet sin munn og slukte dem; Korah døde sammen med menigheten da ilden fortærte de 250 menn og de ble til et tegn.
35Så kom det ild fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som hadde båret frem røkelse.
17Jorden åpnet seg og slukte Datan, og dekket til Abirams menighet.
18En ild brøt ut blant dem, en flamme fortærte de onde.
6Og hva han gjorde med Datan og Abiram, sønnene av Eliab, Rubens sønn, hvordan jorden åpnet seg og slukte dem, deres hus, telt, og alt som tilhørte dem, midt blant hele Israel.
12«Du strakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem.»
18Så tok hver mann sitt røkelseskar, la ild og røkelse i dem, og de stilte seg ved inngangen til møteteltet sammen med Moses og Aron.
19Da samlet Korah hele menigheten mot dem ved inngangen til møteteltet. Og Herrens herlighet viste seg for hele menigheten.
20Herren talte til Moses og Aron og sa,
21'Skil dere ut fra denne menigheten, så jeg kan tilintetgjøre dem på et øyeblikk.'
22Men de falt på sine ansikter og sa: 'Å Gud, du englenes og menneskers Gud! Når én mann synder, vil du da være vred på hele menigheten?'
23Så talte Herren til Moses og sa,
24'Si til menigheten: Gå bort fra bostedene til Korah, Datan og Abiram.'
3da ville de ha slukt oss levende, i deres brennende vrede mot oss;
2Da gikk det ut ild fra Herren og brente dem opp, og de døde for Herrens ansikt.
26Han talte til menigheten og sa: 'Gå bort fra teltene til disse ugudelige mennene, rør ikke noe av det som tilhører dem, så dere ikke går til grunne for alle deres synder.'
27Så flyttet de seg bort fra teltene til Korah, Datan og Abiram, og Datan og Abiram kom ut og sto ved inngangen til teltene sine, sammen med konene, barna og småbarna sine.
10Hele menigheten talte om å steine dem. Men Herrens herlighet viste seg i møte teltet for alle Israels barn.
12La oss sluke dem levende som dødsriket, hele, som dem som går ned i graven.
5Moses og Aron falt på sine ansikter foran hele forsamlingen av Israels barn.
24Det kom en ild fra Herren som fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Folket så dette, jublet og falt på ansiktet.
12Aron tok skålen som Moses sa, og løp inn blant menigheten. Da plagen allerede hadde begynt blant folket, la han på røkelsen og gjorde soning for folket.
13Han stod mellom de døde og de levende, og plagen ble stanset.
1Folket begynte å klage vondt i Herrens ører, og Herren hørte det. Hans vrede flammet opp, og Herrens ild brant blant dem, og fortærte noen i leiren ytterst.
2Folket ropte til Moses, og Moses ba til Herren, og ilden sluknet.
25Men nå, hvorfor skulle vi dø? Denne store ilden vil fortære oss! Hvis vi hører Herrens, vår Guds, røst igjen, vil vi dø.
33Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var fortært, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo dem med en stor plage.
38Da falt Herrens ild og fortærte brennofferet, veden, steinene og støvet, og slikket opp vannet i grøften.
31kom Guds vrede over dem. Han slo de feteste av dem, og stanset Israels unge menn.
17Frykt, fallgruve og felle kommer over deg, du som bor på jorden.
17Herrens herlighet var å se som en fortærende ild på fjelltoppene for Israels barn.
10Da Farao nærmet seg, løftet Israels barn sine øyne, og se, egypterne kom etter dem. De ble svært redde og ropte til Herren.
18Hele folket så lynnedslagene, flammene, lyden av trompeten og røken fra fjellet. Da folket så dette, skalv de og holdt seg på avstand.
3I deres fortropp fortærer ild, og i deres baktropp brenner flammen. Foran dem er landet som Edens hage, og etter dem, en øde ørken. Ingenting har sluppet unna dem.
34Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred, og han sverget og sa:
21Herren sa til Moses: Gå ned og advar folket, så de ikke trenger seg fram til Herren for å se, for mange av dem vil falle.
18Hele Sinai-fjellet sto i røk fordi Herren hadde steget ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken fra en ovn, og hele fjellet skalv voldsomt.