1 Samuelsbok 14:27
Men Jonatan hadde ikke hørt faren sin sverge med folket, så han rakte ut enden av staven som var i hånden hans og dyppet den i en bikake og førte hånden til munnen, og øynene lyste opp.
Men Jonatan hadde ikke hørt faren sin sverge med folket, så han rakte ut enden av staven som var i hånden hans og dyppet den i en bikake og førte hånden til munnen, og øynene lyste opp.
Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hadde lagt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, stakk den i en honningkake, førte hånden til munnen, og øynene hans ble klare.
Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde latt folket sverge. Han rakte ut enden av staven som han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans.
Men Jonatan hadde ikke hørt da hans far sverget folket, så han rakte ut enden av staven som han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken, og førte hånden til munnen; og hans øyne ble opplyst.
Men Jonathan hørte ikke at faren hans hadde gitt folket en ed; derfor rakte han ut enden av staven som var i hånden hans, dyppet den i en honningkake og spiste av den; da ble øynene hans opplyst.
Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde latt folket avlegge eden. Han strakte staven sin inn i honningen og spiste, og straks ble hans øyne klare.
Jonatan hadde imidlertid ikke hørt at hans far hadde satt folket under eden. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden og dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen, og øynene hans kviknet opp.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
Men Jonathan hørte ikke da faren hans påla folket eden, og derfor tok han enden av staven han bar, dyppe den i en bikake, og rakte hånden til munnen; og øynene hans ble straks opplyst.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far forbanne folket med eden. Så han rakte enden av staven han hadde i hånden, og dyppet den i honningkaken og førte den til munnen. Da lyste øynene hans opp.
Jonathan, however, had not heard his father make the people swear the oath. So he reached out the tip of the staff in his hand, dipped it into the honeycomb, and raised it to his mouth. His eyes then brightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far legge folket under ed, derfor rakte han frem den ende av staven som var i hans hånd og dyppet den i honningens kake. Han rakte hånden til munnen, og hans øyne lyste opp.
Men Jonathan havde ikke hørt det, der hans Fader besvoer Folket, og udrakte det Yderste af Kjeppen, som han havde i sin Haand, og dyppede den i en Honningkage; og han vendte sin Haand til sin Mund, og hans Øine saae klart.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hadde latt folket sverge en ed, så han rakte ut staven han hadde i hånden og dyppet den i et bihonning, førte hånden til munnen, og øynene hans ble lyse.
But Jonathan had not heard when his father charged the people with the oath, so he put out the end of the rod that was in his hand and dipped it in a honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes brightened.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt når faren hans tok folket under ed; derfor rakte han frem enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; og hans øyne ble opplyst.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far ta eden av folket, og han strakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i vokskaka og tok hånden til munnen, og hans øyne ble skarpe.
Men Jonatan hadde ikke hørt da hans far la folket under eden. Derfor rakte han ut enden av staven han hadde i hånden sin og dyppet den i honningkaken, og hans øyne ble lysere.
Men Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde pålagt folket eden. Han rakte ut staven i hånden, dyppet spissen i honningkakene og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans opp.
As for Ionathas he had not herde, that his father had charged the people, and he put forth his staff that he had in his hande, and dypped the ende of it in ye hony combe, and turned his hande to his mouth, and his eyes were lighted.
But Ionathan heard not when his father charged the people with the othe: wherefore he put foorth the ende of the rod that was in his hand, and dipt it in an hony combe, and put his hand to his mouth, and his eyes receiued sight.
But Ionathan hearde not whe his father charged the people with the oth, wherfore he put foorth the ende of the rod that was in his hand, and dipt it in an honie combe, & put his hande to his mouth, and his eyes receaued sight.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that [was] in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan didn't hear when his father charged the people with the oath: therefore he put forth the end of the rod who was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
And Jonathan hath not heard of his father's adjuring the people, and putteth forth the end of the rod, which `is' in his hand, and dippeth it in the honeycomb, and bringeth back his hand unto his mouth -- and his eyes see!
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan, having no knowledge of the oath his father had put on the people, stretching out the rod which was in his hand, put the end of it in the honey, and put it to his mouth; then his eyes were made bright.
But Jonathan didn't hear when his father commanded the people with the oath: therefore he put forth the end of the rod who was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan had not heard about the oath his father had made the army take. He extended the end of his staff that was in his hand and dipped it in the honeycomb. When he ate it, his eyes gleamed.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28En mann fra folket sa: «Din far har sverget folket en alvorlig ed og sagt: 'Forbannet være den som spiser mat i dag.' Derfor er folket utslitt.»
29Jonatan sa: «Min far har brakt ulykke over landet. Se hvordan mine øyne har lyset opp fordi jeg smakte litt av denne honningen.
30Hvor mye mer om folket hadde spist fritt av byttet de fant hos sine fiender! Ville det ikke kommet en større seier over filisterne?»
25Hele folket kom til en skog, og der lå det honning på bakken.
26Når folket kom inn i skogen, så de honningen dryppe, men ingen tok det til munnen fordi de fryktet eden.
43Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort!» Jonatan sa til ham: «Jeg smakte litt honning med enden av staven jeg hadde i hånden. Se, her er jeg; jeg er villig til å dø.»
44Saul sa: «Måtte Gud gjøre det slik mot meg og verre, hvis du ikke skal dø, Jonatan.»
45Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan, som har gitt denne store frelsen til Israel, dø? Aldri! Så sant Herren lever, skal ikke ett hår fra hans hode falle til jorden, for han har arbeidet med Gud i dag.» Så folket reddet Jonatan, og han døde ikke.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpenet hans: «Kom, la oss gå over til filistenes vaktpost der borte.» Men han fortalte ingenting til sin far.
8Noen tid senere dro han tilbake for å ta henne til kone. Han tok en avstikker for å se på løvens kadaver og fant en bisverm og honning i kroppen til løven.
9Han tok litt av honningen i håndflatene og fortsatte å gå mens han spiste. Da han kom tilbake til faren og moren sin, ga han dem litt av honningen, men han fortalte dem ikke at han hadde hentet honningen fra løvens kadaver.
11Så viste de seg begge for filistenes vaktpost, og filisterne sa: «Se, hebreerne kommer ut av hulene hvor de har gjemt seg.»
12Mennene fra posten ropte til Jonatan og hans våpenbærer: «Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe.» Jonatan sa da til sin våpenbærer: «Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.»
13Jonatan klatret opp på hendene og føttene sine, med våpenbæreren etter seg. Filisteren falt for Jonatan, og våpenbæreren fulgte og drepte etter ham.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpenet hans: «Kom, la oss gå over til posten til disse uomskårne. Kanskje vil Herren gjøre noe for oss; for det er ingenting som hindrer Herren i å frelse, enten med mange eller med få.»
7Den unge mannen som bar våpenet, svarte: «Gjør alt som er i ditt hjerte. Gå, jeg er med deg, akkurat slik du bestemmer.»
8Da sa Jonatan: «Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.»
13Honning er godt, min sønn; som søt honning er det velsmakende for din gane.
37Når gutten kom til stedet hvor Jonatan hadde skutt pilen, ropte Jonatan etter gutten og sa: 'Er ikke pilen bortenfor deg?'
38Jonatan ropte etter gutten: 'Skynd deg, ikke bli stående!' Jonatans gutt samlet pilene og kom til sin herre.
39Men gutten visste ingenting; bare Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan gav sine våpen til gutten sin og sa til ham: 'Gå, bring dem til byen.'
9Jonatan sa: 'Langt ifra! For hvis jeg virkelig visste at min far har bestemt noe ondt mot deg, ville jeg ikke ha fortalt deg dette?'
10David spurte Jonatan: 'Hvem skal fortelle meg om din fars svar, hvis han reagerer sterkt?'
11Jonatan sa til David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' De gikk begge ut på marken.
12Jonatan svarte: 'Herren, Israels Gud, vær mitt vitne! Jeg vil undersøke min far i morgen eller den tredje dagen. Hvis alt er bra med David, skal jeg ikke sende deg noen nyheter for å fortelle det?'
13Men hvis min far har til hensikt å gjøre deg vondt, må Herren straffe Jonatan, hvis jeg ikke forteller deg dette og sender deg bort i sikkerhet. Må Herren være med deg, som han har vært med min far.
3Og Akia, sønn av Akitub, bror av Ikabot, sønn av Pinehas, sønn av Eli, som var Herrens prest i Shilo, bar Efoden. Folket var ikke klar over at Jonatan hadde gått.
4Mellom passasjene som Jonatan søkte å krysse for å nå filisternes vaktpost, var det et bratt klippepunkt på hver side; den ene het Bozez og den andre Senne.
22Så på krigens dag fantes det verken sverd eller spyd hos noen av de med Saul og Jonatan. Bare Saul og hans sønn Jonatan hadde slike våpen.
34Jonatan reiste seg fra bordet i raseri og spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde ydmyket ham.
35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken for avtalen med David, og en liten gutt var med ham.
16Sauls sønn Jonatan sto opp og dro til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
17Han sa til ham: «Frykt ikke, for min far Sauls hånd vil ikke gripe deg. Du skal være konge over Israel, og jeg vil være nest etter deg. Også min far Saul vet dette.»
18Så inngikk de to en pakt for Herrens åsyn. David ble i skogen, og Jonatan dro hjem igjen.
29De brakte honning, smør, sauekjøtt og melkeflasker til David og folket som var med ham, for de sa: 'Folket er sultne, utmattet og tørste i ørkenen.'
2Jonatan fortalte dette til David og sa: 'Min far Saul vil drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig. Gjem deg på et hemmelig sted og hold deg skjult.'
3Jeg vil gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og jeg vil snakke med ham om deg. Om jeg finner ut noe, vil jeg fortelle deg det.'
4Jonatan talte varmt for David til sin far Saul og sa: 'Kongen bør ikke gjøre urett mot sin tjener David, for han har ikke skadet deg. Tvert imot, alt han har gjort, har vært til stor nytte for deg.'
17Saul sa da til folket som var med ham: «Sjakk opp og se hvem som har gått bort fra oss.» Da de sjekket, oppdaget de at Jonatan og hans våpenbærer ikke var der.
22Fra de dødedes blod, fra heltenes fett, trakk Jonatans bue seg aldri tilbake, og Sauls sverd kom aldri tomt tilbake.
3Jonatan slo filistrenes garnison som var i Geba, og filistrene fikk høre om det. Saul blåste i trompeten over hele landet og sa: 'La hebreerne høre!'
21De hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne og hadde gått opp med dem i leiren, sluttet seg nå også til israelittene som var med Saul og Jonatan.
6Saul lyttet til Jonatans ord og sverget: 'Så sant Herren lever, skal han ikke bli drept.'
7Jonatan kalte så på David og fortalte ham alt dette. Jonatan tok med David tilbake til Saul, og David fortsatte i sin tjeneste som før.
39For så sant Herren, Israels frelser, lever, selv om det er min sønn Jonatan, skal han dø.» Men ingen av folket svarte ham.
1Da David var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel sammenvevd med Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
2Jonatan svarte: 'Det må ikke skje! Du skal ikke dø. Se, faren min handler ikke om noe stort eller lite uten å informere meg. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det høres usannsynlig ut.'
32Jonatan svarte sin far Saul: 'Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?'
4Jonatan sa til David: 'Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?'