1 Samuelsbok 20:11
Jonatan sa til David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' De gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' De gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de to ut på marken.
Jonathan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
Og Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken, og de gikk ut på marken.
Jonatan sa til David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' Så gikk de begge ut i marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
Jonathan sa: «Kom, la oss gå ut på marken.» Og de to gikk ut sammen i marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
Jonatan svarte David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' Så gikk de begge ut på marken.
Jonathan said to David, "Come, let us go out into the field." So both of them went out into the field.
Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Så gikk de begge ut på marken.
Da sagde Jonathan til David: Kom, saa ville vi gaae ud paa Marken; og de gik begge ud paa Marken.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
Jonatan sa til David: "Kom, la oss gå ut på marken." Så gikk de ut sammen på marken.
And Jonathan said to David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
Jonatan sa til David: "Kom, la oss gå ut på marken." Så gikk de begge ut på marken.
Jonathan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Og de gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. De gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de to gikk ut i åpen mark.
Ionathas sayde vnto Dauid: Come, let vs go forth into the felde. And they wente out both in to ye felde.
And Ionathan sayde to Dauid, Come and let vs goe out into the fielde: and they twaine went out into the fielde.
And Ionathan sayde vnto Dauid: Come, and let vs go out into the fielde. And they went out both of them into the fielde.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
Jonathan said to David, Come, and let us go out into the field. They went out both of them into the field.
And Jonathan saith unto David, `Come, and we go out into the field;' and they go out both of them into the field.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
And Jonathan said to David, Come, let us go out into the country. And the two of them went out together into the open country.
Jonathan said to David, "Come, and let us go out into the field." They both went out into the field.
Jonathan said to David,“Come on. Let’s go out to the field.”When the two of them had gone out into the field,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
32Jonatan svarte sin far Saul: 'Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?'
33Så kastet Saul spydet etter ham for å slå ham ned, og Jonatan forsto at det virkelig var bestemt av hans far å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i raseri og spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde ydmyket ham.
35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken for avtalen med David, og en liten gutt var med ham.
36Han sa til gutten: 'Løp og finn pilene som jeg skyter.' Gutten løp, og han skjøt en pil forbi ham.
37Når gutten kom til stedet hvor Jonatan hadde skutt pilen, ropte Jonatan etter gutten og sa: 'Er ikke pilen bortenfor deg?'
38Jonatan ropte etter gutten: 'Skynd deg, ikke bli stående!' Jonatans gutt samlet pilene og kom til sin herre.
39Men gutten visste ingenting; bare Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan gav sine våpen til gutten sin og sa til ham: 'Gå, bring dem til byen.'
41Når gutten var borte, reiste David seg fra sydsiden og falt på ansiktet til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, David gråt mest.
42Deretter sa Jonatan til David: 'Gå i fred! For vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mitt avkom og ditt avkom for evig.' Så dro David bort, og Jonatan vendte tilbake til byen.
1Saul talte til sin sønn Jonatan og til alle sine tjenere og befalte dem å ta livet av David. Men Jonatan, Sauls sønn, var meget bekymret for David.
2Jonatan fortalte dette til David og sa: 'Min far Saul vil drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig. Gjem deg på et hemmelig sted og hold deg skjult.'
3Jeg vil gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og jeg vil snakke med ham om deg. Om jeg finner ut noe, vil jeg fortelle deg det.'
4Jonatan talte varmt for David til sin far Saul og sa: 'Kongen bør ikke gjøre urett mot sin tjener David, for han har ikke skadet deg. Tvert imot, alt han har gjort, har vært til stor nytte for deg.'
9Jonatan sa: 'Langt ifra! For hvis jeg virkelig visste at min far har bestemt noe ondt mot deg, ville jeg ikke ha fortalt deg dette?'
10David spurte Jonatan: 'Hvem skal fortelle meg om din fars svar, hvis han reagerer sterkt?'
16Sauls sønn Jonatan sto opp og dro til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
17Han sa til ham: «Frykt ikke, for min far Sauls hånd vil ikke gripe deg. Du skal være konge over Israel, og jeg vil være nest etter deg. Også min far Saul vet dette.»
18Så inngikk de to en pakt for Herrens åsyn. David ble i skogen, og Jonatan dro hjem igjen.
12Jonatan svarte: 'Herren, Israels Gud, vær mitt vitne! Jeg vil undersøke min far i morgen eller den tredje dagen. Hvis alt er bra med David, skal jeg ikke sende deg noen nyheter for å fortelle det?'
13Men hvis min far har til hensikt å gjøre deg vondt, må Herren straffe Jonatan, hvis jeg ikke forteller deg dette og sender deg bort i sikkerhet. Må Herren være med deg, som han har vært med min far.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpenet hans: «Kom, la oss gå over til filistenes vaktpost der borte.» Men han fortalte ingenting til sin far.
27Men dagen etter, den andre dagen, var Davids plass fortsatt tom. Saul sa til Jonatan, sin sønn: 'Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?'
28Jonatan svarte: 'David ba meg inderlig om å dra hjem til Betlehem, for det er en fest for hele familien der.'
29Han sa: 'La meg få dra, for vi har en fest i byen, og min bror har bedt meg komme. Hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, la meg da få dra for å se mine brødre.' Derfor har han ikke kommet til kongens bord.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpenet hans: «Kom, la oss gå over til posten til disse uomskårne. Kanskje vil Herren gjøre noe for oss; for det er ingenting som hindrer Herren i å frelse, enten med mange eller med få.»
7Den unge mannen som bar våpenet, svarte: «Gjør alt som er i ditt hjerte. Gå, jeg er med deg, akkurat slik du bestemmer.»
8Da sa Jonatan: «Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.»
1David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonatan og sa: 'Hva har jeg gjort? Hva er min feil, og hva er min synd mot din far, siden han prøver å ta livet mitt?'
2Jonatan svarte: 'Det må ikke skje! Du skal ikke dø. Se, faren min handler ikke om noe stort eller lite uten å informere meg. Hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det høres usannsynlig ut.'
3David sverget igjen og sa: 'Din far vet at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: 'Ikke la Jonatan få vite dette, for da vil han bli trist.' Men så sant Herren lever, så sant som du lever, er jeg bare ett skritt fra døden.'
4Jonatan sa til David: 'Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?'
5David svarte Jonatan: 'Se, i morgen er det nymånedag, og jeg må være hos kongen for å spise. Men la meg dra og skjule meg i marken til kveld den tredje dagen.'
11Så viste de seg begge for filistenes vaktpost, og filisterne sa: «Se, hebreerne kommer ut av hulene hvor de har gjemt seg.»
12Mennene fra posten ropte til Jonatan og hans våpenbærer: «Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe.» Jonatan sa da til sin våpenbærer: «Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.»
13Jonatan klatret opp på hendene og føttene sine, med våpenbæreren etter seg. Filisteren falt for Jonatan, og våpenbæreren fulgte og drepte etter ham.
1Da David var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel sammenvevd med Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
2Samme dag tok Saul David med seg og tillot ham ikke å dra tilbake til sin fars hus.
3Jonatan inngikk en pakt av kjærlighet til David fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på seg og ga den til David, sammen med rustningen sin, sverdet, buen og beltet.
7Jonatan kalte så på David og fortalte ham alt dette. Jonatan tok med David tilbake til Saul, og David fortsatte i sin tjeneste som før.
17Saul sa da til folket som var med ham: «Sjakk opp og se hvem som har gått bort fra oss.» Da de sjekket, oppdaget de at Jonatan og hans våpenbærer ikke var der.
21De hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne og hadde gått opp med dem i leiren, sluttet seg nå også til israelittene som var med Saul og Jonatan.
19På den tredje dagen skal du dra langt bort og komme til stedet hvor du gjemte deg den dagen måltidet fant sted, og bli ved Ezel-steinen.
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
40Så sa han til hele Israel: «Stå på den ene siden, og Jonatan og jeg vil stå på den andre siden.» Folket svarte Saul: «Gjør det som synes best for deg.»
16Så inngikk Jonatan en pakt med Davids hus og sa: 'Må Herren straffe Davids fiender.'
4David spurte ham: 'Hva har skjedd? Fortell meg!' Han svarte: 'Folket flyktet fra kampen, mange ble drept, og både Saul og sønnen Jonatan er døde. Dette skaper stor sorg.'
44Saul sa: «Måtte Gud gjøre det slik mot meg og verre, hvis du ikke skal dø, Jonatan.»