1 Samuelsbok 24:16
Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Må han se på saken og føre min sak og gi meg rettferd ut av din hånd.
Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Må han se på saken og føre min sak og gi meg rettferd ut av din hånd.
Da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: Er det din stemme, min sønn David? Og Saul hevet stemmen og gråt.
Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg; måtte han se og føre min sak og frikjenne meg fra din hånd.
Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se og føre min sak og gi meg rett og fri meg fra din hånd.
Da David hadde sluttet å tale disse ord til Saul, sa Saul: Er dette din røst, min sønn David? Og Saul løftet sin røst og gråt.
Og det skjedde at da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: Er dette din stemme, min sønn David? Og Saul løftet stemmen sin og gråt.
Må Herren være dommer og avgjøre saken mellom meg og deg. Måtte han se og føre min sak og frie meg fra din hånd.»
Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Måtte han se og føre min sak og utlemme meg fra din hånd.
Da David hadde avsluttet disse ord til Saul, sa Saul: «Er dette din stemme, min sønn David?» Og Saul hevet sin røst og gråt.
Da David var ferdig med å tale disse ordene til Saul, spurte Saul: «Er dette stemmen din, min sønn David?» Og Saul løftet sin røst og gråt.
Da David hadde avsluttet disse ord til Saul, sa Saul: «Er dette din stemme, min sønn David?» Og Saul hevet sin røst og gråt.
Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han vil se og føre min sak, og han vil dømme meg fri fra din hånd.
May the LORD be our judge and decide between us. May He see and plead my case and vindicate me from your hand.
Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Måtte Han se på saken og forsvare min sak og frikjenne meg fra din hånd.
Men Herren skal være Dommer og dømme imellem mig og imellem dig, og han skal see og udføre min Sag, og frie mig fra din Haand.
And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, Is this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
Da David var ferdig med å tale disse ordene til Saul, sa Saul: Er dette stemmen din, min sønn David? Og Saul løftet sin røst og gråt.
And it came to pass, when David had finished speaking these words to Saul, that Saul said, Is this your voice, my son David? And Saul lifted up his voice and wept.
And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, Is this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
Det skjedde da David hadde talt disse ordene til Saul, at Saul sa: Er dette din stemme, min sønn David? Saul løftet opp sin røst og gråt.
Når David hadde sagt disse ordene til Saul, sa Saul: "Er dette din stemme, min sønn David?" Og Saul brast i gråt.
Da David hadde sagt disse ordene til Saul, sa Saul: Er dette din stemme, min sønn David? Og Saul løftet opp sin røst og gråt.
Så la Herren være dommer og felle en dom mellom meg og deg, og se til min sak og beskytte meg fra å falle i dine hender.
Now whan Dauid had spoken out these wordes vnto Saul, Saul saide: Is not this thy voyce my sonne Dauid? And Saul lifte vp his voyce, and wepte,
(24:17) Whe Dauid had made an end of speaking these words to Saul, Saul sayd, Is this thy voyce, my sonne Dauid? & Saul lift vp his voice, & wept,
When Dauid had made an ende of speaking these wordes to Saul, Saul sayde: Is this thy voyce my sonne Dauid? And Saul lift vp his voyce, and wept,
¶ And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, [Is] this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
It came to pass, when David had made an end of speaking these words to Saul, that Saul said, Is this your voice, my son David? Saul lifted up his voice, and wept.
And it cometh to pass, when David completeth to speak these words unto Saul, that Saul saith, `Is this thy voice, my son David?' and Saul lifteth up his voice, and weepeth.
And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, Is this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, Is this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
So let the Lord be judge, and give a decision between me and you, and see and give support to my cause, and keep me from falling into your hands.
It came to pass, when David had made an end of speaking these words to Saul, that Saul said, "Is this your voice, my son David?" Saul lifted up his voice, and wept.
When David finished speaking these words to Saul, Saul said,“Is that your voice, my son David?” Then Saul wept loudly.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Saul kjente igjen Davids røst og sa: «Er det din røst, min sønn David?» David svarte: «Ja, det er min røst, herre konge.»
18Han sa videre: «Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Og hva ondt er i min hånd?
7Han sa til sine menn: 'Måtte Herren forby at jeg gjør dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham, for han er Herrens salvede.'
8Med disse ordene avskrekket David sine menn og tillot dem ikke å angripe Saul. Da reiste Saul seg fra hulen og fortsatte sin vei.
9Deretter gikk David ut av hulen og ropte etter Saul: 'Min herre kongen!' Saul så seg omkring, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og gjorde ære.
10David sa til Saul: 'Hvorfor lytter du til de som hevder: 'David ønsker å skade deg'?'
11I dag har du med egne øyne sett at Herren ga deg i min hånd i hulen. Noen ba meg ta livet ditt, men jeg sparte deg og sa: 'Jeg vil ikke rekke ut hånden mot min herre, for han er Herrens salvede.'
17Da David hadde sluttet å tale disse ordene til Saul, sa Saul: 'Er det din stemme, min sønn David?' Og Saul begynte å gråte høyt.
31Hva David hadde sagt, ble hørt og rapportert til Saul, som sendte bud etter ham.
25Saul sa til David: «Velsignet være du, min sønn David. Du skal gjøre store ting og du skal lykkes fullt ut.» Så gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.
16David sa til ham: 'Din blodskyld er over deg, for ditt vitnesbyrd var din egen dom, da du sa: 'Jeg drepte Herrens salvede.'
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
15Hvem er det du jager? Hvem forfølger du? En død hund, en enkelt loppe?
21Da sa Saul: «Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David. For jeg vil ikke gjøre deg noe mer vondt, fordi du har spart mitt liv i dag. Se, jeg har handlet som en dåre og gjort en stor feiltagelse.»
22David svarte og sa: «Se, her er kongens spyd. La en av de unge mennene komme over og hente det.
24Sauls tjenere rapporterte dette videre til Saul og sa: 'Slik talte David.'
21Nå vet jeg helt sikkert at du vil bli konge, og kongeriket Israel vil bli etablert i din hånd.
22Så sverg nå ved Herren at du ikke vil utslette min ætt etter meg, og ikke vil fjerne mitt navn ut av min fars hus.
36Så snart han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også høyt.
21Saul sa: «Velsignet være dere av Herren, fordi dere har hatt medynk med meg.
3Saul tok tre tusen utvalgte menn fra hele Israel og dro av sted for å lete etter David og hans menn blant kløftene.
4På veien kom Saul til sauemurene, og der var det en hule som han gikk inn i for å avlaste seg. Men David og hans menn satt lengre inne i hulen.
5Davids menn sa til ham: 'I dag er dagen som Herren har sagt til deg: Se, jeg gir din fiende i din hånd, og du kan gjøre med ham det du ønsker.' Da reiste David seg og skar i all hemmelighet av Sauls kappe.
4David spurte ham: 'Hva har skjedd? Fortell meg!' Han svarte: 'Folket flyktet fra kampen, mange ble drept, og både Saul og sønnen Jonatan er døde. Dette skaper stor sorg.'
1Da David var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel sammenvevd med Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
58Saul spurte ham: 'Hvem er du sønn av, unge mann?' David svarte: 'Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem.'
41Når gutten var borte, reiste David seg fra sydsiden og falt på ansiktet til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, David gråt mest.
1David sang til Herren med ordene i denne sangen den dagen Herren berget ham fra alle hans fiender og fra Sauls hånd.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul ble svært glad i ham, og David ble en av hans våpendragere.
22Saul sendte bud til Isai og sa: 'La David bli hos meg, for han har funnet nåde i mine øyne.'
23Så skjedde det at hver gang ånden fra Gud kom over Saul, tok David harpen og spilte. Da fikk Saul lindring, og det ble bedre med ham; den onde ånden forlot ham.
17Herren har gjort som han sa gjennom meg: Han har revet kongedømmet ut av hånden din og gitt det til en annen, til David.
8'For dere har alle deltatt i en konspirasjon mot meg, og ingen har fortalt meg at min sønn har inngått en pakt med Isais sønn. Ingen av dere bryr seg om meg, eller har sagt til meg at min sønn har oppildnet min tjener til å legge seg i bakhold mot meg, slik han gjør nå.'
1David dro derfra og bosatte seg i festningene ved En-Gedi.
4Da budbringerne kom til Sauls by, Gibea, og fortalte dette til folket der, begynte hele folket å gråte høyt.
10David sa: «Herre, Israels Gud, din tjener har hørt at Saul planlegger å komme til Ke'ila for å ødelegge byen på min bekostning.»
13Saul sa til ham: 'Hvorfor har du og Isais sønn konspirert mot meg? Du gav ham brød og sverd, og spurte Gud, slik at han kunne reise seg mot meg som en fiende, slik han gjør nå?'
4Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
1Saul talte til sin sønn Jonatan og til alle sine tjenere og befalte dem å ta livet av David. Men Jonatan, Sauls sønn, var meget bekymret for David.
22Saul befalte sine tjenere å snakke med David i hemmelighet og si: 'Se, kongen har godvilje for deg, og alle hans tjenere elsker deg. Nå har du muligheten til å bli kongens svigersønn!'
32Jonatan svarte sin far Saul: 'Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?'
19Saul sendte bud til Isai og sa: 'Send meg David, din sønn, som er med sauene.'
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, for Jonatan, hans sønn, for Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
13David sa til den unge mannen som hadde brakt ham dette budskapet: 'Hvor kommer du fra?' Han svarte: 'Jeg er sønn av en fremmed amalekitt.'
24Da sa Saul til Samuel: 'Jeg har syndet, for jeg har brutt Herrens befaling og dine ord. Jeg var redd for folket og adlød deres røst.'
18David svarte Saul: 'Hvem er jeg, hvem er min slekt, min fars familie i Israel, at jeg skulle bli kongens svigersønn?'
1David sa til seg selv: 'En dag vil Saul ta livet mitt. Jeg bør derfor søke tilflukt hos filistrene, så Saul gir opp å lete etter meg i hele Israel. Da vil jeg kunne slippe unna.'
4Folket kom inn i byen den dagen med skam, for de hadde opplevd nederlaget i kampen.
29David svarte: 'Hva har jeg nå gjort? Det var jo bare et spørsmål.'