1 Samuelsbok 30:6
David var i stor nød, for folket snakket om å steine ham, fordi alle var bitre over tapet av sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David var i stor nød, for folket snakket om å steine ham, fordi alle var bitre over tapet av sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David var dypt fortvilet, for folket snakket om å steine ham; alle var bittre i sjelen, hver og en for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David kom i stor nød, for folket snakket om å steine ham; hele folket var bittre i sjelen, hver mann for sine sønner og sine døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David kom i stor nød, for folket talte om å steine ham; hver og en var bitter i sinn for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David ble svært bedrøvet, fordi folket talte om å steine ham, da alle folkets sjeler var såret, hver mann for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
Og David var sterkt fortvilet; for folket talte om å steine ham, fordi de var bedrøvet over sønnene og døtrene sine: men David styrket seg selv i Herren sin Gud.
David var svært bekymret, for folket snakket om å steine ham. Alle var bitre i sjelen på grunn av sine sønner og døtre. Men David fant styrke i Herren sin Gud.
David var meget fortvilet, for folket snakket om å steine ham. Alle var bitre i sjelen over sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David var sterkt bekymret, for folket snakket om å stenke ham, fordi alle var dypt bedrøvet for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
Da ble David svært bedrøvet, for folket talte om å steinmyrde ham, ettersom hver enkelt var dypt sorget over sine sønner og døtre. Men David fant trøst i Herren, sin Gud.
David var sterkt bekymret, for folket snakket om å stenke ham, fordi alle var dypt bedrøvet for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David kom i stor nød fordi folket snakket om å steine ham. Hele folket var i bitre sjeler over sine sønner og døtre, men David tok mot til seg ved Herren sin Gud.
David was greatly distressed because the people talked about stoning him. They were all bitter in spirit because of their sons and daughters, but David found strength in the Lord his God.
David var i stor nød, for folket talte om å steine ham. Sjelene til hele folket var bitre, hver for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
Og David blev saare ængstet, thi Folket havde sagt, at de vilde stene ham, thi det ganske Folks Sjæle vare beskeligen bedrøvede, hver for sine Sønner og for sine Døttre; men David styrkede sig i Herren sin Gud.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David encouraged himself in the LORD his God.
David ble svært urolig, for folket talte om å steine ham, siden hele folket var bedrøvet, hver mann på grunn av sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
And David was greatly distressed; for the people spoke of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David encouraged himself in the LORD his God.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David encouraged himself in the LORD his God.
David var svært engstelig, for folket talte om å steine ham, fordi sjelen til alle folket var bedrøvet, hver mann for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David var i stor nød, for folket ønsket å steine ham, siden alle var bitre til sinns over sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.
David var svært bekymret fordi folket snakket om å steine ham; hele folket var bedrøvet, hver for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
David var i stor nød, for folket snakket om å steine ham, da hver mann var bitter i sjelen over sine sønner og døtre. Men David fant styrke i Herren sin Gud.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Jehovah his God.
And Dauid was very soroufull, for the people wolde haue stoned him: for ye soule of all the people was in greate heuynes, euery one ouer his sonnes and doughters. Neuertheles Dauid strengthed him selfe in the LORDE his God,
And Dauid was in great sorowe: for the people entended to stone him, because the heartes of all the people were vexed euery man for his sonnes and for his daughters: but Dauid comforted him selfe in the Lorde his God.
And Dauid was in great cumbraunce: For the people entended to stone him, because the heartes of all ye people were vexed euery man for his sonnes and for his daughters: But Dauid toke a good courage to him in the Lorde his God,
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David encouraged himself in the LORD his God.
David was greatly distressed; for the people spoke of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Yahweh his God.
and David hath great distress, for the people have said to stone him, for the soul of all the people hath been bitter, each for his sons and for his daughters; and David doth strengthen himself in Jehovah his God.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Jehovah his God.
And David was greatly distressed; for the people spake of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Jehovah his God.
And David was greatly troubled; for the people were talking of stoning him, because their hearts were bitter, every man sorrowing for his sons and his daughters: but David made himself strong in the Lord his God.
David was greatly distressed; for the people spoke of stoning him, because the soul of all the people was grieved, every man for his sons and for his daughters: but David strengthened himself in Yahweh his God.
David was very upset, for the men were thinking of stoning him; each man grieved bitterly over his sons and daughters. But David drew strength from the LORD his God.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Da David og mennene hans kom til byen, så de at den var fullstendig brent ned, og at konene, sønnene og døtrene deres var bortført.
4Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
5Davids to koner, Akinoam fra Jisre'el og Abiga'il, enke etter Nabal fra Karmel, var også tatt til fange.
25David sa til budbringeren: «Si dette til Joab: 'La deg ikke bli opprørt over dette, for sverdet rammer både den ene og den andre. Fortsett å kjempe mot byen og ødelegg den.' Oppmuntre ham!»
7David sa til presten Ebjatar, sønn av Akimelek: «Bring hit efoden til meg.» Ebjatar brakte efoden til David.
8David spurte Herren: «Skal jeg forfølge denne røverflokken? Vil jeg nå dem igjen?» Herren svarte ham: «Forfølg, for du skal sannelig nå dem igjen og befri fangene.»
1David dro fra stedet og søkte tilflukt i hulen Adullam. Da brødrene hans og hele farens hus hørte dette, kom de til ham der.
2Alle som var i nød, hadde gjeld, eller var bitre i sjelen, samlet seg til ham. Han ble deres leder, og det var omtrent fire hundre menn som fulgte ham.
3Deretter reiste David til Mispe i Moab, og han sa til Moabs konge: 'Ta imot min far og mor hos dere inntil jeg får vite hva Gud har planlagt for meg.'
1David sa til seg selv: 'En dag vil Saul ta livet mitt. Jeg bør derfor søke tilflukt hos filistrene, så Saul gir opp å lete etter meg i hele Israel. Da vil jeg kunne slippe unna.'
2David reiste så avsted, han og de seks hundre mennene som var med ham, og de dro til Akisj, sønn av Maok, kongen av Gat.
12Davids unge menn snudde seg, gikk sin vei og kom tilbake og fortalte David alt dette.
13David sa til mennene sine: 'Belt opp hver mann sitt sverd!' Så beltet hver mann opp sitt sverd. David beltet også opp sitt sverd. Omkring fire hundre menn fulgte David, mens to hundre ble igjen med utstyret.
21David kom til de to hundre mennene som var for utmattet til å følge ham, og som de hadde latt bli igjen ved Besorbekken. De kom for å møte David og folket som var med ham, og David hilste dem.
9Deretter gikk David ut av hulen og ropte etter Saul: 'Min herre kongen!' Saul så seg omkring, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og gjorde ære.
23Men David sa: «Dere skal ikke gjøre slik, mine brødre, med det som Herren har gitt oss! Han har bevart oss og overgitt denne røverflokken i våre hender.»
14David sa til Gad: 'Jeg er veldig redd. La oss heller falle i Herrens hender, for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskehender.'
16Sauls sønn Jonatan sto opp og dro til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
30David gikk oppover Oljeberget gråtende mens han gikk opp. Han hadde hodet dekket og gikk barfot. Alle som var med ham, dekket også hodet og gikk opp gråtende.
30Når filisternes høvdinger dro ut i krig, oppnådde David større suksess enn noen av Sauls tjenere, og hans navn ble meget anerkjent.
2David spurte Herren: «Skal jeg dra og slå disse filisterne?» Herren svarte: «Dra, slå filisterne og redd Ke'ila.»
3Men Davids menn sa til ham: «Se, vi er redde her i Juda. Hvordan kan vi da dra til Ke'ila til filisternes hærer?»
31Hva David hadde sagt, ble hørt og rapportert til Saul, som sendte bud etter ham.
32David sa til Saul: 'La ingen miste motet på grunn av ham. Din tjener skal gå og kjempe mot denne filisteren.'
18David berget alt det amalekittene hadde tatt. Også sine to koner berget David.
26David spurte mennene som sto ved siden av ham: 'Hva vil gjøres for den mannen som slår denne filisteren og fjerner hånen fra Israel? For hvem er denne uomskårne filisteren som våger å håne den levende Guds hær?'
13Da dro David og om lag seks hundre menn ut fra Ke'ila og gikk dit de kunne. Saul ble informert om at David hadde sluppet unna fra Ke'ila, så han lot være å dra ut.
14David oppholdt seg i ørkenen i fjellborger, og han bodde i fjellene i ørkenen Zif. Saul lette etter ham hele tiden, men Gud ga ham ikke i hans hånd.
12David forsto at Herren hadde stadfestet ham som konge over Israel og hadde opphøyd hans rike for sitt folk Israels skyld.
17Noen av Benjamins og Judas sønner kom også til festningen hvor David holdt til.
1Herre, husk David og kjenne hans lidelser godt.
1David sang til Herren med ordene i denne sangen den dagen Herren berget ham fra alle hans fiender og fra Sauls hånd.
2Han sa: "Herren er min klippe, min festning og min redder.
14David sa til ham: 'Hvordan våget du å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?'
7Han sa til sine menn: 'Måtte Herren forby at jeg gjør dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham, for han er Herrens salvede.'
12Men Akisjs tjenere sa til ham: «Er ikke dette David, kongen av landet? Er det ikke for hans skyld de synger i dansen og sier: 'Saul har slått sine tusen, men David sine titusen?'»
29David svarte: 'Hva har jeg nå gjort? Det var jo bare et spørsmål.'
3Men mennene svarte: «Du skal ikke dra ut, for hvis vi må flykte, vil ingen merke det; og hvis halvparten faller, vil heller ingen bry seg om det. Du er mer verdifull for oss enn ti tusen andre. Det er best at du holder deg i byen, så du kan sende hjelp.»
10Etter at David hadde talt folket, ble han fylt med anger, og han sa til Herren: 'Jeg har syndet ved å gjøre dette. Men nå, Herre, tilgi din tjeners synd, for jeg har handlet helt uklokt.'
7David bosatte seg i festningen. Derfor kalte de den for Davids by.
11David grep fatt i klærne sine og rev dem i stykker, og alle mennene som var med ham, gjorde det samme.
20David reiste seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilbad. Deretter gikk han hjem, ba om mat og spiste.
17Da David så engelen som slo folket, sa han til Herren: 'Se, det er jeg som har syndet, og det er jeg som har forbrutt meg. Men disse fårene, hva har de gjort? La din hånd heller ramme meg og min fars hus.'
17David sa til Gud: 'Er det ikke jeg som befalte folketelling? Jeg er den som har syndet og handlet galt, men hva har disse menneskene gjort? Herre, min Gud, la din hånd ramme meg og min fars hus, men ikke ram ditt folk med pest.'
6Da Israels menn så at de var i nød, for folket var i en vanskelig situasjon, gjemte de seg i huler, i kløfter, mellom klipper, i grotter og i brønner.
13David sa til Gad: 'Jeg er i stor nød. La meg heller falle i Herrens hender, for hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i menneskers hender.'
14David hadde fremgang i alt han foretok seg, for Herren var med ham.
9Da reiste kongen seg og satte seg ved porten. Nyheten om at kongen nå satt der ble kjent for folket, og de samlet seg rundt ham. Men israelittene dro hver til sitt telt.
24Elsk Herren, alle hans fromme! Herren vokter de trofaste, og gjengjelder den stolte fullt ut.