2 Samuelsbok 12:17
De eldste i hans hus stod omkring ham og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke. Han ville heller ikke spise sammen med dem.
De eldste i hans hus stod omkring ham og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke. Han ville heller ikke spise sammen med dem.
De eldste i hans hus sto opp og gikk til ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.
De eldste i huset hans sto omkring ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke og ville heller ikke ta til seg mat sammen med dem.
De eldste i huset hans sto omkring ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise sammen med dem.
De eldste i hans hus forsøkte å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke brød med dem.
Og de eldre i huset hans sto opp og gikk til ham for å løfte ham opp fra jorden; men han ville ikke, og han spiste ikke brød med dem.
De eldste i hans hus reiste seg for å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus sto ved ham for å hjelpe ham opp fra bakken, men han ville ikke og nektet å spise sammen med dem.
De eldste i hans hus reiste seg og gikk til ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise brød sammen med dem.
De eldste i hans hus sto opp og kom for å hjelpe ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus reiste seg og gikk til ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise brød sammen med dem.
De eldste i hans hus forsøkte å få ham til å reise seg fra bakken, men han ville ikke. Han spiste heller ikke sammen med dem.
The elders of his household stood beside him to help him up from the ground, but he refused, and he would not eat any food with them.
De eldste i hans hus prøvde å få ham til å reise seg fra jorden, men han nektet, og han ville ikke spise med dem.
Da opstode de Ældste af hans Huus for ham og vilde opreise ham fra Jorden; men han vilde ikke, og aad ikke Brød med dem.
And the elders of his house arose, and went to him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
De eldste i hans hus sto opp og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.
The elders of his house arose and went to him to raise him up from the ground, but he would not, nor did he eat with them.
And the elders of his house arose, and went to him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
De eldste i hans hus reiste seg og sto ved hans side for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke; heller ikke spiste han brød med dem.
De eldste i huset reiste seg mot ham for å heve ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus kom opp til ham og sto ved hans side for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, heller ikke spiste han brød med dem.
De eldste i hans hus prøvde å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke og spiste heller ikke mat sammen med dem.
Then rose the Elders of his house, and wolde haue taken him vp fro the grounde: neuertheles he wolde not, nether ate he wt them.
Then the Elders of his house arose to come vnto him, & to cause him to rise from the groud: but he would not, neither did he eate meate with them.
And the elders of his house arose and went to him, to take him vp from the earth: But he would not, neither did he eate meate with them.
And the elders of his house arose, [and went] to him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
The elders of his house arose, [and stood] beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the elders of his house rise against him, to raise him up from the earth, and he hath not been willing, nor hath he eaten with them bread;
And the elders of his house arose, `and stood' beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the elders of his house arose, [and stood] beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the chief men of his house got up and went to his side to make him get up from the earth, but he would not; and he would not take food with them.
The elders of his house arose, [and stood] beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
The elders of his house stood over him and tried to lift him from the ground, but he was unwilling, and refused to eat food with them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet var i live, talte vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe forferdelig!'
19Men da David så at tjenerne hvisket sammen, forsto han at barnet var dødt. Han spurte dem: 'Er barnet dødt?' De svarte: 'Ja, det er dødt.'
20David reiste seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilbad. Deretter gikk han hjem, ba om mat og spiste.
21Tjenerne hans spurte: 'Hvorfor gjør du dette? Da barnet levde, fastet du og gråt, men nå når barnet er dødt, står du opp og spiser!'
22Han svarte: 'Mens barnet var i live, fastet jeg og gråt, fordi jeg tenkte: Hvem vet, kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet får leve.'
23'Men nå er barnet dødt. Hvorfor skulle jeg fastende? Kan jeg bringe det tilbake til livet? Jeg vil gå til ham, men han kommer ikke tilbake til meg.'
15Natan dro hjem, og Herren straffet barnet som Urias kone hadde født til David, så det ble svært sykt.
16David søkte Gud for gutten. Han fastet strengt og dro inn i huset og lå på jorden om natten.
22Nå må du også adlyde din tjenestekvinne. La meg sette et stykke brød foran deg, og spis, så du får styrke når du skal dra videre.'
23Han nektet og sa: 'Jeg vil ikke spise.' Men hans tjenere og kvinnen presset ham, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjøkalv hjemme. Hun skyndte seg, slaktet den, tok mel, eltet det og bakte usyret brød.
34Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine ble ikke satt i lenker. Du falt som en som faller for ugjerningsmenn.' Og alt folket gråt enda mer over ham.
35Alt folket kom og ba David spise mens det ennå var dag, men David sverget og sa: 'Måtte Gud gjøre imot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
34Jonatan reiste seg fra bordet i raseri og spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David, fordi hans far hadde ydmyket ham.
20Tjeneren løftet ham opp, bar ham til moren, og han satt på fanget hennes til midt på dagen. Da døde han.
13Så satt de med ham på jorden i syv dager og syv netter, uten at noen talte et ord til ham, for de så at hans smerte var meget stor.
13David inviterte ham og Uria spiste og drakk sammen med ham. David fikk ham beruset. Men om kvelden gikk Uria ut og la seg sammen med sin herres tjenere; han gikk ikke hjem.
11De fant en egypter på marken og førte ham til David. De ga ham brød, og han spiste, og de lot ham drikke vann.
12De ga ham et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, fikk han tilbake kreftene, for han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.
11David grep fatt i klærne sine og rev dem i stykker, og alle mennene som var med ham, gjorde det samme.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, for Jonatan, hans sønn, for Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
31Kongen reiste seg, rev sine klær og la seg på bakken, mens alle tjenestemennene rundt ham rev sine klær.
17En tid senere ble sønnen til kvinnen som eide huset alvorlig syk. Sykdommen var så alvorlig at han til slutt ikke hadde liv i seg.
20Så hans liv avskyr brødet sitt, og sjelen hans det han ønsker seg.
22men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet der Herren hadde sagt til deg: 'Ikke spis brød og ikke drikk vann,' skal ikke kroppen din bli begravet i din fedres grav.'
8Så sa David til Uria: «Gå hjem og hvil deg.» Uria gikk ut fra kongens hus, og en gave fra kongen ble sendt etter ham.
9Men Uria sov ved inngangen til kongens hus sammen med alle sin herres tjenere og gikk ikke ned til sitt eget hus.
10Da de meldte til David at Uria ikke hadde gått hjem, spurte David Uria: «Har du ikke kommet hjem fra reisen? Hvorfor gikk du ikke hjem?»
35Alle hans sønner og døtre kom for å trøste ham, men han nektet å la seg trøste. 'Jeg skal sørge over min sønn til jeg går ned i dødsriket,' sa han. Og hans far gråt over ham.
20Da falt Saul straks ned på bakken, så lang han var. Han var svært redd for Samuels ord, og han hadde ingen styrke igjen, for han hadde ikke spist hele dagen og natten.
7Ingen skal bryte brød for de sørgende for å trøste dem over de døde. Ingen skal gi dem trøstens beger å drikke for sin far eller mor.
30David gikk oppover Oljeberget gråtende mens han gikk opp. Han hadde hodet dekket og gikk barfot. Alle som var med ham, dekket også hodet og gikk opp gråtende.
20Så ropte han til Herren og sa: 'Herren min Gud, har du virkelig gjort dette onde mot denne enken som jeg bor hos, og drept hennes sønn?'
4Da gikk Akab hjem, bitter og sint over det Nabot fra Jisre'el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg arven etter mine fedre.' Han la seg ned på sengen sin, snudde ansiktet til veggen, og nektet å spise.
12Da samlet de tapre mennene seg, løftet opp kroppene til Saul og sønnene hans, brakte dem tilbake til Jabesj og begravde dem under eiketreet i Jabesj. De fastet i syv dager.
28Hele min fars hus var bare dødsmenn for min herre kongen. Men du har likevel gjort din tjener til en av dem som spiser ved ditt bord. Hva mer kan jeg forvente av kongen?
17Sukk stille, hold sorgen for deg selv. Bær turbanen og ha skoene på føttene. Dekk ikke ansiktet, og spis ikke de sørgenes brød.
31David sa til Joab og alle folket som var med ham: 'Riv klærne deres, ta på sekkelerret og sørg foran Abner.' Og kong David fulgte båren.
11Da hun gikk for å hente vannet, ropte han etter henne: 'Ta også med deg et stykke brød til meg.'
1Kong David var nå blitt gammel og tynget av sine år; selv med sine klær kunne han ikke varme seg.
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
12«Nå, gå hjem, og når føttene dine trer inn i byen, skal gutten dø.»
4Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
36Så snart han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også høyt.
14Jeg vandret som om de var min venn eller bror, jeg knelte i dyp sorg som den som sørger over sin mor.
15Da sa han til ham: 'Bli med meg hjem, så du kan få deg en matbit.'
16Men han svarte: 'Jeg kan ikke vende tilbake med deg eller gå med deg. Jeg kan verken spise brød eller drikke vann med deg her.
32Da Elisja kom til huset, lå gutten død på sengen hans.
42Så Akab gikk opp for å spise og drikke. Elia gikk opp på toppen av Karmel, bøyde seg til jorden og satte ansiktet mellom knærne.