1 Krønikebok 5:22
For mange falt drepte, fordi krigen var av Gud. Og de bodde på sine steder inntil fangenskapet.
For mange falt drepte, fordi krigen var av Gud. Og de bodde på sine steder inntil fangenskapet.
For det falt mange drepte, fordi krigen var fra Gud. Og de bodde der i deres sted til bortføringen.
For mange ble drept – for krigen var fra Gud. De bosatte seg i stedet for dem, helt til eksilet.
Mange ble felt, for det var Gud som avgjorde kampen. De bosatte seg i stedet for dem fram til landflyktigheten.
De mange falt, for kampen var fra Gud. De bosatte seg på deres sted inntil eksilet.
For mange ble drept, fordi krigen var fra Gud. Og de bodde i deres land til fangenskapet.
Mange ble drept, for krigen var fra Gud, og de bodde i deres sted inntil de ble bortført.
For mange falt døde fordi krigen var fra Gud. De bosatte seg i deres sted helt til fangenskapet.
For mange ble drept, fordi krigen var fra Gud. Og de bodde i deres land til fangenskapet.
For mange falt som slagoffer, fordi krigen var Guds; og de slo seg ned på sine hjemsteder frem til eksilen.
For mange ble drept, fordi krigen var fra Gud. Og de bodde i deres land til fangenskapet.
Mange falt, for kampen var fra Gud. De bodde på deres sted inntil eksilet.
Many were killed because the battle was from God, and they lived in their territory until the time of the exile.
Mange ble drept, for krigen kom fra Gud. Og de bodde i deres land inntil bortførelsen.
Thi der faldt mange Ihjelslagne, thi Krigen var af Gud; og de boede i deres Sted, indtil (den Tid,) de bleve bortførte.
For there fell down many slain, because the war was of God. And they dwelt in their steads until the captivity.
For mange ble drept, fordi krigen var fra Gud. Og de bodde på deres plass inntil fangenskapet.
For many fell down slain, because the war was of God. And they dwelt in their place until the captivity.
Det falt mange drepte, for krigen var fra Gud. De bodde der til bortførelsen.
for mange hadde falt drept, for krigen var fra Gud; og de bodde i deres sted helt til fangenskapet.
For mange falt drepte, fordi krigen var fra Gud. Og de bodde i deres sted helt fram til fangenskapet.
Og et meget stort antall gikk til døden, fordi krigen var Guds hensikt. Og de bodde videre på stedet deres til de ble tatt bort som fanger.
For there fell many slain, because the war was of God. And they dwelt in their stead until the captivity.
For there were many wounded, for why? the battayll was of God. And they dwelt in their steade, vntyll the tyme that they were caried awaye presoners.
For many fel downe wounded, because the warre was of God; they dwelt in their steads vntill the captiuitie.
And there fell many wounded, because the warre was of God: And they dwelt in their steades, vntill the time that they were caryed away.
For there fell down many slain, because the war [was] of God. And they dwelt in their steads until the captivity.
For there fell many slain, because the war was of God. They lived in their place until the captivity.
for many have fallen pierced, for of God `is' the battle; and they dwell in their stead till the removal.
For there fell many slain, because the war was of God. And they dwelt in their stead until the captivity.
For there fell many slain, because the war was of God. And they dwelt in their stead until the captivity.
And a very great number went to their death, because the war was God's purpose. And they went on living in their place till they were taken away as prisoners.
For there fell many slain, because the war was of God. They lived in their place until the captivity.
Because God fought for them, they killed many of the enemy. They dispossessed the Hagrites and lived in their land until the exile.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
20Og de ble hjulpet mot dem, og Hagarittene ble overgitt i deres hånd, sammen med alle som var med dem; for de ropte til Gud i kampen, og han hørte deres bønn; fordi de satte sin lit til ham.
21Og de tok med seg deres buskap: femti tusen kameler, to hundre og femti tusen sauer, to tusen esler og hundre tusen menn.
16Og Israels barn flyktet for Juda; og Gud overga dem i deres hender.
17Og Abijah og folket hans drepte dem med et stort tap; fem hundre tusen utvalgte menn falt fra Israel.
18Dermed ble Israels barn beseiret på den tiden, og Judas barn seiret, fordi de hadde tillit til Herren, deres fedres Gud.
15For virkelig, Herrens hånd var mot dem for å utrydde dem fra leiren, inntil de var helt oppbrukt.
16Så skjedde det, da alle krigsmennene var borte og døde fra folket.
23Og barna til den halvparten av Manasseh stammes bodde i landet; de økte fra Bashan til Baalhermon og Senir, og til Hermonfjellet.
7Der ble israelittene overvunnet av Davids folk, og det var mange døde den dagen, av tjue tusen menn.
5Derfor gav Herren hans Gud ham i hendene på kongen av Syria; de slo ham, og tok med seg mange av hans menn som fanger og førte dem til Damaskus. Han ble også gitt i hendene på kongen av Israel, som påførte ham et stort nederlag.
35Og Herren slo Benjamin foran Israel; og Israels barn drepte av Benjaminittane den dagen fem og tjue tusen og hundre menn: alle disse dro sverd.
7Og de kjempet mot midianitterne, som Herren hadde befalt Moses; og de drepte alle mennene.
8Og Israels barn tok med seg to hundre tusen av sine brødre, kvinner, sønner og døtre som fanger, og de tok også mye bytte fra dem, og bragte byttet til Samaria.
9Men en profet fra Herren, ved navn Oded, var der; han gikk ut foran hæren som kom til Samaria og sa til dem: Se, fordi Herren, deres fars Gud, var sint på Juda, har han gitt dem i deres hender, og dere har slått dem i mektig raseri.
9Og Israels barn tok alle kvinner av Midian til fange, og deres barn, og tok byttet av alle deres storfe, og alle deres flokker, og alt deres eiendeler.
21Og Benjaminittene kom ut fra Gibeah og drepte av Israels menn den dagen to og tyve tusen menn.
29Og de leir seg en overfor den andre i syv dager. Og det var så, at på den syvende dagen ble slaget innledet: og Israels barn drepte av syrierne hundre tusen fotsoldater på en dag.
20Og det skjedde, da Josva og Israels barn hadde fullført slakt av dem med et stort nederlag, til de var helt ødelagt, at de som var igjen av dem, kom inn i befestede byer.
10Når du drar ut i krig mot dine fiender, og Herren din Gud har overgitt dem i dine hender, og du har tatt dem til fanger,
25Og Benjamin gikk ut mot dem fra Gibeah den andre dagen, og drepte av Israels barn igjen atten tusen menn; all disse dro sverd.
8De valgte nye guder; da brøt det ut krig ved portene: var det ikke et skjold eller spyd å se blant førti tusen i Israel?
15De slo også teltleirene med storfe og tok med seg sauer og kameler i mengder, og returnerte til Jerusalem.
16Han lot mange falle, ja, en falt over den andre; og de sa: 'Stå opp, og la oss dra tilbake til vårt eget folk og til vårt fedreland, fra det truende sverdet.'
8Og Herren gav dem i Israels hånd, og de som slo dem, forfulgte dem inntil store Sidon, og inntil Misrephothmaim, og inntil dalen Mizpeh mot øst; og de slo dem, til det ikke ble igjen én eneste.
39Og da mennene i Israel snudde seg, ble Benjamin overrumplet: for de så at ondskapen var kommet over dem.
42Derfor snudde de ryggen mot Israels barn mot ørkenveien; men kampen innhentet dem; og dem som kom ut fra byene drepte de midt i dem.
45Og de snudde seg og flyktet mot ørkenen til klippen Rimmon; og de plukket av dem på veiene fem tusen menn; og de forfulgte dem hardt til Gidom, og drepte to tusen menn av dem.
42Og alle disse kongene og deres land inntok Josva på én gang, fordi Herren Israels Gud kjempet for Israel.
22En lyd av slag hører man i landet, og stor ødeleggelse.
35Så slo de ham, og sønnene hans, og alt folket hans, helt til det ikke var noen igjen i live; og de eide landet hans.
4Og de leiret seg mot dem og ødela avlingene i landet, helt til de kom til Gaza, og de etterlot seg ingen matforsyning for Israel, hverken sauer, okser eller esler.
5For de kom med sine husdyr og telt; de kom som gresshopper i mengde; både de og kamelene deres var talløse, og de kom inn i landet for å ødelegge det.
24Så gikk barna inn og eide landet, og du underla dem innbyggerne i landet, kanaaneerne, og gav dem i deres hender, med sine konger og folkene i landet, slik at de kunne gjøre med dem som de ville.
10Zebah og Zalmunna var nå i Karkor med hærstyrken sin, omtrent femten tusen menn, alt som var igjen av østlandets hær; for det hadde falt hundre og tyve tusen menn som trakk sverd.
15For de flyktet fra sverdene, fra det dragne sverdet, fra den bøyde buen, og fra krigens grusomhet.
22Som han gjorde med Esau's barn, som bodde i Seir, da han ødela Horittene foran dem; de overtok og bosatte seg i deres sted helt til i dag.
8Og det var krig igjen; og David gikk ut og kjempet mot filisterne, og drepte dem med stor seier; og de flyktet fra ham.
21Derfor må du la deres barn sulte, og la deres blod utgytes med sverdet; la deres kvinner bli foreldreløse; la deres menn bli drept; la deres unge menn falle i kampen.
13Men soldatene fra hæren som Amaziah sendte tilbake, angrep byene i Juda, fra Samaria til Bethhoron, drepte tre tusen av dem, og tok mye bytte.
25Og de syndet mot Gud, sine fedre, og vendte seg til avgudene til folkene i landet, som Gud hadde utryddet for dem.
26Og Israels Gud vekket ånden til Pul, kongen av Assyria, og ånden til Tilgathpilneser, kongen av Assyria. Han førte dem bort – Rubenittene, Gaditerne og halvparten av Manasseh stammen – og brakte dem til Halah, Habor, Harah og til elven Gozan, inntil denne dag.
7Og dere skal forfølge fiendene deres, og de skal falle foran dere med sverdet.
10Og filisterne kjempet, og Israel ble slått; alle flyktet til sine telt. Det var et stort blodbad, for tretti tusen fotfolk fra Israel falt.
13Når Herren din Gud har gitt den i dine hender, skal du slå ihjel hver mann i den med sverdet.
24Og da de kom til Israels leir, sto israelittene opp og slo moabittene, slik at de flyktet for dem; men de gikk videre og slo moabittene selv i deres land.