1 Samuelsbok 18:1
Det skjedde, da han hadde talt ferdig til Saul, at sjelen til Jonathan ble bundet til sjelen til David, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Det skjedde, da han hadde talt ferdig til Saul, at sjelen til Jonathan ble bundet til sjelen til David, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da David var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans liv knyttet til Davids liv, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da David var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel sammenvevd med Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget liv.
Da David hadde sluttet å snakke med Saul, følte Jonathan en dyp forbindelse med David, og han elsket ham som seg selv.
Da David hadde fullført samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde at da han var ferdig med å tale til Saul, ble sjelen til Jonathan bundet sammen med David sin, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da David hadde sluttet å snakke med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget selv.
When David had finished speaking to Saul, Jonathan's soul was deeply connected to David's, and Jonathan loved him as much as he loved his own life.
Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skede, der han havde endt at tale til Saul, da blev Jonathans Sjæl forbunden til Davids Sjæl, og Jonathan elskede ham som sin Sjæl.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Da det skjedde, etter at han hadde snakket ferdig med Saul, ble Jonatans sjel forent med Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget liv.
And it came to pass, when he had finished speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Da han var ferdig med å snakke med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da samtalen mellom David og Saul var over, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og David ble like kjær for ham som hans eget liv.
And whan he had made an ende of talkynge with Saul, the soule of Ionathas was bounde with the soule of Dauid, and Ionathas loued him as his owne soule.
And when he had made an ende of speaking vnto Saul, the soule of Ionathan was knit with the soule of Dauid, & Ionathan loued him, as his owne soule.
And whe he had made an end of speaking vnto Saul, the soule of Ionathan was knit with the soule of Dauid, and Ionathan loued him as his owne soule.
¶ And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
It happened, when he had made an end of speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
And it cometh to pass, when he finisheth to speak unto Saul, that the soul of Jonathan hath been bound to the soul of David, and Jonathan loveth him as his own soul.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Now after David's talk with Saul was ended, the soul of Jonathan was joined with the soul of David, and David became as dear to him as his very life.
It happened, when he had made an end of speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Saul Comes to Fear David When David had finished talking with Saul, Jonathan and David became bound together in close friendship. Jonathan loved David as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Saul tok ham den dagen, og lot ham ikke dra hjem til sin fars hus lenger.
3Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sin egen sjel.
4Og Jonathan tok av seg kappen sin, og ga den til David, sammen med sine klær, sitt sverd, sin bue og sitt belte.
16Så Jonatan inngikk en pakt med Davids hus og sa: La Herren sørge for dette mot Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
16Og Jonatan, sønn av Saul, reiste seg og dro til David i skogen, og styrket ham i Gud.
17Og han sa til ham: Frykt ikke; for Sauls hånd, min far, skal ikke finne deg; og du skal bli konge over Israel, og jeg skal være ved din side; og dette vet også Saul, min far.
18Og de to inngikk en avtale foran Herren; og David ble i skogen, og Jonatan dro til sitt hus.
41Og så snart gutten var borte, reiste David seg fra stedet mot sør, og falt ned på ansiktet mot jorden, og bøyde seg tre ganger; og de kysset hverandre og gråt sammen, helt til David ble overveldet av sorg.
42Og Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har sverget begge to i Herrens navn og sagt: Herren være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Og han reiste seg og dro, og Jonatan gikk inn i byen.
17David klaget med denne klagesangen over Saul og over Jonathan hans sønn:
1Og Saul sa til sin sønn Jonathan og til alle sine tjenere at de måtte drepe David.
2Men Jonathan, Sauls sønn, hadde stor glede av David, og han fortalte David og sa: "Min far Saul søker å drepe deg; derfor ber jeg deg om å være forsiktig, pass på deg selv til morgen, og opphold deg på et hemmelig sted, og skjul deg."
3Og jeg vil gå ut og stille meg ved siden av min far på marken der du er, og jeg vil snakke med min far om deg; og hva jeg finner ut, vil jeg fortelle deg.
4Og Jonathan talte godt om David til Saul, sin far, og sa til ham: "La ikke kongen synde mot sin tjener, mot David; for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært gode for deg:"
5For han satte livet på spill og drepte filisteren, og Herren utførte en stor frelse for hele Israel; du så det og gledet deg; hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod og drepe David uten grunn?"
6Og Saul hørte på Jonathans stemme; og Saul sverget: " Så sant Herren lever, han skal ikke bli drept."
7Og Jonathan kalte på David, og Jonathan viste ham alt dette. Og Jonathan førte David til Saul, og han var i hans nærvær, som før.
25Hvordan er de sterke falt midt i slaget! O Jonathan, du ble slått ned på dine høye steder.
26Jeg er i sorg over deg, min bror Jonathan; du har vært veldig behagelig mot meg; din kjærlighet mot meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
3Og David sverget videre og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne; derfor sier han: La ikke Jonathan få vite om dette, så han ikke blir bedrøvet. Men, så sant Herren lever og så sant ditt liv lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
4Da sa Jonathan til David: Hva din sjel begjærer, det vil jeg gjøre for deg.
11Og Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
12Og Jonathan sa til David: O Herre, Israels Gud, når jeg spør min far i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David og jeg da ikke sender bud til deg og viser deg dette,
13kan Herren gjøre så mye mer mot Jonathan; men hvis det gleder min far å gjøre deg ondt, da vil jeg vise deg det og sende deg bort, så du kan gå i fred; og Herren være med deg, som han har vært med min far.
22Så det skjedde på kampens dag at det hverken fantes sverd eller spyd i hendene på noen av dem som var med Saul og Jonathan; men hos Saul og hans sønn Jonathan ble de funnet.
16Og det skjedde at da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: Er dette din stemme, min sønn David? Og Saul løftet stemmen sin og gråt.
35Og det skjedde om morgenen at Jonatan gikk ut på marken til den avtalte tiden med David, og med seg en liten gutt.
1En dag sa Jonathan, sønn av Saul, til sin våpenbærer: "Kom, la oss gå over til filisternes garnison som ligger på den andre siden." Men han sa ikke fra til faren sin.
32Og Jonatan svarte sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han slås ihjel? Hva har han gjort?
33Og Saul kastet et spyd mot ham for å treffe ham; hvorved Jonatan visste at det var bestemt av faren hans å slå David ihjel.
21Og David kom til Saul og sto foran ham; og han elsket ham meget, og han ble hans våpenbærer.
28Og Jonatan svarte Saul: David har bedt meg om å dra til Betlehem:
22Fra blodet av de drepte, fra fettet av de sterke, vendte Jonathan sin bue ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.
23Saul og Jonathan var kjære og elskverdige i sine liv, og i sin død ble de ikke skilt; de var raskere enn ørner, de var sterkere enn løver.
4David spurte ham: Hva har skjedd? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folkene har flyktet fra slaget, mange menn har falt og dødd; og Saul og hans sønn Jonathan er også døde.
42Og Saul sa: "Trekk lodd mellom meg og Jonathan, min sønn." Og Jonathan ble trukket.
43Da sa Saul til Jonathan: "Fortell meg hva du har gjort." Og Jonathan fortalte ham og sa: "Jeg smakte bare litt honning med enden av staven som var i hånden min, og se, jeg må dø."
44Og Saul svarte: "Må Gud gjøre slik og mer også; for du skal helt sikkert dø, Jonathan."
45Og folket sa til Saul: "Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen for Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, skal ikke en eneste hår av hodet hans falle til jorden; for han har hjulpet Gud i dag."
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner, og filisterne drepte Jonathan, Abinadab og Malchishua, Sauls sønner.
21Dessuten vendte også hebreerne som hadde vært med filisterne før dette, og som hadde gått opp med dem til leiren fra landet rundt omkring, tilbake for å være med israelittene sammen med Saul og Jonathan.
12Og de sørget, gråt og fastet til kvelden, for Saul, for Jonathan hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus; fordi de var falt for sverdet.
17Da sa Saul til folket som var med ham: "Tell oss opp og se hvem som har forsvunnet fra oss." Og da de hadde talt opp, så de at Jonathan og hans assistent ikke var der.
40Da sa han til hele Israel: "Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden." Folket sa til Saul: "Gjør hva som synes godt for deg."
28Og Saul så at Herren var med David, og at Michal, Sauls datter, elsket ham.
1Og David sa: Finnes det ikke lenger noen som er igjen av Sauls hus, så jeg kan vise ham godhet for Jonathans skyld?
13Og Jonathan klatret opp på hender og føtter, og hans assistent fulgte etter ham. De falt foran Jonathan, og hans assistent drepte etter ham.
16Men helt Israel og Juda elsket David, fordi han gikk ut og kom inn foran dem.
2Filisterne jaget etter Saul og hans sønner, og de drepte Jonathan, Abinadab og Malchishua, sønnene til Saul.