1 Samuelsbok 25:24
Og falt for føttene hans og sa: På meg, min herre, la denne uretten komme over meg: og la din tjenestekvinne få tale i din påhør, og hør ordene hennes.
Og falt for føttene hans og sa: På meg, min herre, la denne uretten komme over meg: og la din tjenestekvinne få tale i din påhør, og hør ordene hennes.
Hun falt ned for føttene hans og sa: På meg, herre, på meg komme denne skylden! La din tjenestekvinne, jeg ber deg, få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Hun falt ned for føttene hans og sa: «På meg, min herre, på meg være skylden! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.»
Så kastet hun seg ned ved føttene hans og sa: Skylden er min, herre. La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Så kastet hun seg for hans føtter og sa: 'Min herre, la skylden være min, og la din tjenerinne tale til deg og høre hennes ord.'
Hun falt for hans føtter og sa: Min herre, la denne urett komme over meg alene. La din tjenerinne få tale i ditt påhør, og hør din tjenerinnes ord.
Hun falt ved føttene hans og sa: Min herre, la skylden bli på meg. La din tjener tillate å snakke til deg, og hør dine tjeners ord.
Hun kastet seg ned ved hans føtter og sa: «La skylden være min, herre. La din tjener få tale til deg, hør din tjeners ord.
og falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg la denne ugjerningen være, og la din tjenestekvinne snakke til deg, og hør ordene til din tjenestekvinne.
Hun sa: «La denne uretten hvil på meg, min herre; la din tjenerinne tale for deg, og hør på mine ord.»
og falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg la denne ugjerningen være, og la din tjenestekvinne snakke til deg, og hør ordene til din tjenestekvinne.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: 'Min herre, la skylden falle på meg! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør ordene fra din tjenestekvinne.
She fell at his feet and said, "My lord, let the blame be on me alone. Please let your servant speak to you, and hear the words of your servant.
Hun kastet seg ned for hans føtter og sa: 'På meg alene, min herre, vær skylden! La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Og hun faldt for hans Fødder og sagde: (Hør) mig, min Herre! denne Misgjerning skal være min; og Kjære, lad din Tjenesteqvinde tale for dine Øren, og hør din Tjenesteqvindes Ord.
And fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me let this iniquity be: and let thine handmaid, I pray thee, speak in thine audience, and hear the words of thine handmaid.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: «Min herre, la skylden falle på meg alene! La din tjenerinne få tale til deg og hør på hennes ord.
And she fell at his feet and said, Upon me, my lord, upon me let this iniquity be; and let your maidservant speak in your ears, and hear the words of your maidservant.
Hun falt ved hans føtter og sa: På meg, min herre, på meg være skylden. La, vær så snill, din tjenestekvinne tale til deg, min herre, og lytt til din tjenestekvinnes ord.
Hun falt for hans føtter og sa: 'Å, herre, la den skyld være på meg alene. Tillat din tjenestekvinne å tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
Hun kastet seg for hans føtter og sa: La meg, min herre, ta på meg skylden! La din tjenestekvinne få snakke til deg, og lytt til dine tjenestekvinnes ord.
Hun kastet seg ned ved hans føtter og sa: La skylden være på meg, herre, på meg alene. La din tjener få tale til deg, og lytt til din tjeners ord.
and fell at his fete, and sayde: Oh my lorde, let this trespace be myne, and let thy handmayde speake before thine eares, and heare the wordes of thy handmayden:
And fel at his feete, and sayd, Oh, my lord, I haue committed the iniquitie, and I pray thee, let thine handmayde speake to thee, and heare thou the wordes of thine handmayde.
And fell at his feete, and sayde: Let this iniquitie be counted myne my lord, and let thyne handmaide I praye thee speake in thyne audience, & heare the wordes of thy handmayd.
And fell at his feet, and said, Upon me, my lord, [upon] me [let this] iniquity [be]: and let thine handmaid, I pray thee, speak in thine audience, and hear the words of thine handmaid.
She fell at his feet, and said, On me, my lord, on me be the iniquity; and please let your handmaid speak in your ears. Hear the words of your handmaid.
and falleth at his feet and saith, `On me, my lord, the iniquity; and let, I pray thee, thy handmaid speak in thine ear, and hear the words of thy handmaid.
And she fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me be the iniquity; and let thy handmaid, I pray thee, speak in thine ears, and hear thou the words of thy handmaid.
And she fell at his feet, and said, Upon me, my lord, upon me be the iniquity; and let thy handmaid, I pray thee, speak in thine ears, and hear thou the words of thy handmaid.
And falling at his feet she said, May the wrong be on me, my lord, on me: let your servant say a word to you, and give ear to the words of your servant.
She fell at his feet, and said, "On me, my lord, on me be the iniquity; and please let your handmaid speak in your ears. Hear the words of your handmaid.
Falling at his feet, she said,“My lord, I accept all the guilt! But please let your female servant speak to you! Please listen to the words of your servant!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
39Og da David hørte at Nabal var død, sa han: Velsignet være Herren, som har tatt opp min sak fra Nabals hånd og har holdt sin tjener borte fra ondt; for Herren har gjengjeldt Nabals ondskap over hans eget hode. Og David sendte bud til Abigail for å ta henne til seg som kone.
40Og da Davids tjenere kom til Abigail i Karmel, sa de til henne: David sendte oss til deg for å ta deg til ham som kone.
41Og hun reiste seg og bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: Se, la din tjenestekvinne være en tjener for å vaske føttene til tjenestene til min herre.
42Og Abigail skyndte seg, og reiste seg, og red på et esel, med fem unge kvinner av hennes som fulgte etter henne; og hun fulgte budene til David og ble hans kone.
23Og da Abigail så David, skyndte hun seg, og steg av eselet, og falt ned for David med ansiktet mot jorden, og bøyde seg for ham,
31At dette ikke skal være en kilde til sorg for deg, eller en anklage for hjertet til min herre, enten hvis du har utgytt blod uten grunn, eller hevnet deg selv; men når Herren har handlet godt med min herre, husk da din tjenestekvinne.
32Og David sa til Abigail: Velsignet være Herren, Israels Gud, som sendte deg i dag for å møte meg:
33Og velsignet være ditt råd, og velsignet være du, som har holdt meg denne dagen fra å komme for å utgyte blod, og fra å hevne meg selv med min egen hånd.
34For sannelig, så sant Herren Gud av Israel lever, som har holdt meg tilbake fra å skade deg, dersom du ikke hadde skyndt deg og kommet imot meg, så ville ikke Nabal vært i live til morgenlyset, ingen som urinerer mot muren.
35Så David tok imot av hånden hennes det hun hadde brakt ham, og sa til henne: Dra opp i fred til ditt hus; se, jeg har hørt stemmen din og akseptert deg.
36Og Abigail kom til Nabal; og se, han holdt en fest i huset sitt, som en kongefest; og Nabals hjerte var glad i ham, for han var meget beruset; derfor fortalte hun ham ingenting, verken lite eller mye, før morgenløsningen.
25La ikke min herre, jeg ber deg, akte på denne Belial-mannen, Nabal; for som navnet hans er, slik er han; Nabal er hans navn, og dårskap er med ham; men jeg, din tjenestekvinne, så ikke de unge mennene til min herre, som du sendte.
26Nå derfor, min herre, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, fordi Herren har forhindret deg fra å komme og utgyte blod, og fra å hevne deg med din egen hånd, la nå dine fiender og de som søker ondt mot min herre, være som Nabal.
27Og nå, denne velsignelsen som din tjenestekvinne har brakt til min herre, la den bli gitt til de unge mennene som følger min herre.
28Jeg ber deg, tilgi overtredelsen til din tjenestekvinne; for Herren vil helt sikkert gi min herre et varig hus; fordi min herre kjemper Herrens strider, og ondskap har ikke blitt funnet i deg i alle dine dager.
19Og hun sa til sine tjenere: Gå foran meg; se, jeg kommer etter dere. Men hun fortalte ikke mannen sin Nabal.
20Og det skjedde, da hun red på eselet, at hun kom ned ved foten av fjellet, og se, David og mennene hans kom mot henne; og hun møtte dem.
14Men en av de unge menn fortalte Abigail, Nabals hustru, og sa: Se, David sendte bud fra ørkenen for å hilse på vår herre, men han fornærmet dem.
12Da sa kvinnen: "La din tjenerinne, jeg ber deg, si et ord til min herre kongen." Og han sa: "Si videre."
15Nå som jeg har kommet for å tale om dette til min herre, kongen, er det fordi folket har skapt frykt i meg; og din tjenerinne sa: "Jeg vil nå tale til kongen; kanskje vil kongen imøtekomme ønsket fra sin tjenerinne."
16For kongen vil høre, for å redde sin tjenerinne fra mannen som ønsker å ødelegge meg og min sønn fra Guds arv.
17Da sa din tjenerinne: "Kongens ord skal være en trøst, for som en Guds engel er min herre kongen til å skille mellom godt og ondt. Derfor vil Herren din Gud være med deg."
18Da svarte kongen og sa til kvinnen: "Skjul ikke fra meg det jeg skal spørre deg om." Og kvinnen sa: "La min herre kongen tale."
9Og kvinnen fra Tekoah sa til kongen: "Min herre, o konge, synden hviler på meg og min fars hus; men kongen og hans trone er uskyldige."
4Og da kvinnen fra Tekoah talte til kongen, la hun seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg, og sa: "Hjelp, o konge."
3Mannens navn var Nabal, og hans kones navn var Abigail. Hun var en kvinne med god forstand og vakker å se til; men mannen var hard og ond i sine handlinger; han tilhørte huset til Kaleb.
4Og David fikk høre i ørkenen at Nabal klippet sauene sine.
5David sendte ut ti unge menn og sa til dem: Dra opp til Karmel, og hils på Nabal, og si min hilsen.
8Spør dine unge menn, og de skal fortelle deg. La dine unge menn finne nåde i dine øyne; for vi kommer på en god dag: Gi, vær så snill, hva som helst som du har til overs, til dine tjenere og til din sønn David.
9Og da Davids unge menn kom, talte de til Nabal i samsvar med alt dette i Davids navn.
17Og David talte til Herren da han så engelen som smidde folket, og sa: Se, jeg har syndet, og jeg har gjort ondt; men disse sauene, hva har de gjort? La hånden din, jeg ber deg, være mot meg og mot min fars hus.
21Og kvinnen kom til Saul, og så at han var sterkt plaget, og sa til ham: "Se, din tjener har lyttet til din stemme, og jeg har risikert mitt liv og lyttet til ordene dine."
22Derfor ber jeg deg, lytt også nå til stemmen til din tjener, og la meg sette litt brød foran deg, så du kan få styrke til å gå videre."
17Og da han kom nær til henne, sa kvinnen: Er du Joab? Og han svarte: Ja, det er jeg. Da sa hun til ham: Hør på ordene til din tjenestekvinne. Og han svarte: Jeg lytter.
8Og David sa til Gud: Jeg har syndet stort fordi jeg har gjort dette; men nå ber jeg deg, fjern din tjener sin skyld, for jeg har handlet tåpelig.
19Og han sa til kongen: "La ikke min herre tilregne meg misgjerninger, og glem ikke det onde jeg har gjort din tjener den dagen din herre kongen dro ut fra Jerusalem; la ikke kongen ta det til sitt hjerte."
20For din tjener vet at jeg har syndet; derfor, her er jeg kommet først denne dagen av hele Josefs hus for å gå ned og møte min herre kongen.
18Og han sa: Hvorfor forfølger min herre sin tjener slik? for hva har jeg gjort? eller hva ondt er det i min hånd?
19Derfor ber jeg deg, la min herre kongen høre ordene fra sin tjener. Hvis Herren har reist deg opp mot meg, la ham ta imot et offer; men hvis det er mennesker, så forbannet være de for Herren, for de har drevet meg bort fra min arv og sagt: Gå, tjen andre guder.
16Og Batseba bøyde seg og hedret kongen. Og kongen sa: Hva ønsker du?
11Skal jeg ta mitt brød og mitt vann, og det kjøttet jeg har slaktet for mine klippere, og gi det til menn jeg ikke vet hvor kommer fra?
16Ikke se på din tjenestekvinne som en ugudelig kvinnen; for av overfloden av min klage og sorg har jeg talt så langt.
28Da svarte kong David og sa: Kall på Batseba. Og hun kom inn til kongen og sto foran ham.
22Og Joab falt til jorden på sitt ansikt, bøyde seg, og takket kongen: og Joab sa: "I dag vet din tjener at jeg har funnet nåde i dine øyne, min herre, o konge, i og med at kongen har oppfylt ønsket fra sin tjener."
16Og nå ber jeg om én bønn fra deg, nekt meg ikke. Og hun svarte: Si videre.
17Og han sa: Si til kong Salomo (for han vil ikke si deg nei), at han gir meg Abishag, Shunammitten, til hustru.
13Da sa hun: "La meg finne nåde i dine øyne, min herre; for du har trøstet meg, og du har talt vennlig til din tjenestepike, selv om jeg ikke er som en av dine tjenestepiker."
8David reiste seg også etterpå, gikk ut av hulen, og ropte til Saul: Min herre, kongen. Og da Saul så seg tilbake, bøyde David seg med ansiktet mot jorden.
26Og hun sa: "Å, min herre, så sant du lever, jeg er kvinnen som stod her ved deg og ba til HERREN."
34Dine hender var ikke bundet, og føttene dine ikke lagt i lenker: som en mann faller for onde menn, så falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.