2 Samuelsbok 12:17
Og de eldre i huset hans sto opp og gikk til ham for å løfte ham opp fra jorden; men han ville ikke, og han spiste ikke brød med dem.
Og de eldre i huset hans sto opp og gikk til ham for å løfte ham opp fra jorden; men han ville ikke, og han spiste ikke brød med dem.
De eldste i hans hus sto opp og gikk til ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.
De eldste i huset hans sto omkring ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke og ville heller ikke ta til seg mat sammen med dem.
De eldste i huset hans sto omkring ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise sammen med dem.
De eldste i hans hus stod omkring ham og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke. Han ville heller ikke spise sammen med dem.
De eldste i hans hus forsøkte å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke brød med dem.
De eldste i hans hus reiste seg for å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus sto ved ham for å hjelpe ham opp fra bakken, men han ville ikke og nektet å spise sammen med dem.
De eldste i hans hus reiste seg og gikk til ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise brød sammen med dem.
De eldste i hans hus sto opp og kom for å hjelpe ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus reiste seg og gikk til ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise brød sammen med dem.
De eldste i hans hus forsøkte å få ham til å reise seg fra bakken, men han ville ikke. Han spiste heller ikke sammen med dem.
The elders of his household stood beside him to help him up from the ground, but he refused, and he would not eat any food with them.
De eldste i hans hus prøvde å få ham til å reise seg fra jorden, men han nektet, og han ville ikke spise med dem.
Da opstode de Ældste af hans Huus for ham og vilde opreise ham fra Jorden; men han vilde ikke, og aad ikke Brød med dem.
And the elders of his house arose, and went to him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
De eldste i hans hus sto opp og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.
The elders of his house arose and went to him to raise him up from the ground, but he would not, nor did he eat with them.
De eldste i hans hus reiste seg og sto ved hans side for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke; heller ikke spiste han brød med dem.
De eldste i huset reiste seg mot ham for å heve ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus kom opp til ham og sto ved hans side for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, heller ikke spiste han brød med dem.
De eldste i hans hus prøvde å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke og spiste heller ikke mat sammen med dem.
Then rose the Elders of his house, and wolde haue taken him vp fro the grounde: neuertheles he wolde not, nether ate he wt them.
Then the Elders of his house arose to come vnto him, & to cause him to rise from the groud: but he would not, neither did he eate meate with them.
And the elders of his house arose and went to him, to take him vp from the earth: But he would not, neither did he eate meate with them.
And the elders of his house arose, [and went] to him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
The elders of his house arose, [and stood] beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the elders of his house rise against him, to raise him up from the earth, and he hath not been willing, nor hath he eaten with them bread;
And the elders of his house arose, `and stood' beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the elders of his house arose, [and stood] beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the chief men of his house got up and went to his side to make him get up from the earth, but he would not; and he would not take food with them.
The elders of his house arose, [and stood] beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
The elders of his house stood over him and tried to lift him from the ground, but he was unwilling, and refused to eat food with them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Og det skjedde på den syvende dagen at barnet døde. Og Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt; for de sa: Se, mens barnet var i live, snakket vi til ham, og han ville ikke høre på stemmen vår; hvordan vil han da ta det hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
19Men da David så at tjenestene hans hvisket, innså David at barnet var dødt. Derfor sa David til tjenestene sine: Er barnet dødt? Og de svarte: Det er dødt.
20Da steg David opp fra jorden, vasket seg, salvet seg, tok på seg klærne, gikk inn i Herrens hus og tilbad; deretter kom han tilbake til sitt eget hus; og da han ba om mat, satte de brød foran ham, og han spiste.
21Da sa tjenestene hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live; men da barnet var dødt, steg du opp og spiste.
22Og han sa: Mens barnet ennå var i live, fastet og gråt jeg; for jeg tenkte: Hvem kan si om Gud vil være nådig mot meg, slik at barnet kan leve?
23Men nå er det dødt; hvorfor skal jeg faste? Kan jeg bringe ham tilbake? Jeg skal gå til ham, men han skal ikke komme tilbake til meg.
15Og Natan dro tilbake til sitt hus. Og Herren lot barnet som Uria hadde fått med David, bli veldig sykt.
16Derfor ba David Gud for barnet; og David fastet og gikk inn og lå hele natten på jorden.
22Derfor ber jeg deg, lytt også nå til stemmen til din tjener, og la meg sette litt brød foran deg, så du kan få styrke til å gå videre."
23Men han nektet og sa: "Jeg vil ikke spise." Men hans tjenester, sammen med kvinnen, presset ham, og han lyttet til stemmen deres. Så han reiste seg fra bakken og satte seg på sengen.
24Og kvinnen hadde en feit kalv i huset; hun skyndte seg, drepte den, tok mel, knadde det, og bakte usyret brød av det.
34Dine hender var ikke bundet, og føttene dine ikke lagt i lenker: som en mann faller for onde menn, så falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
35Og da hele folket kom for å få David til å spise kjøtt mens det ennå var dag, sverget David, og sa: Så må Gud gjøre med meg, og mer også, om jeg smaker brød, eller noe annet, til solen går ned.
34Så reiste Jonatan seg fra bordet i sinne og spiste ikke noe måltid den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet over David, fordi faren hans hadde gjort ham skam.
20Da han kom til moren, satte han seg på fanget hennes frem til middag, og så døde han.
13Så satte de seg ned med ham på bakken i syv dager og syv netter, og ingen sa noe til ham; for de så at hans sorg var stor.
13Og da David hadde kalt ham, spiste og drakk han foran ham; David gjorde ham beruset; og om kvelden gikk han ut for å ligge på sengen med sine herrestjenere, men gikk ikke hjem.
11Og de fant en egyptisk mann i marken, og førte ham til David, og ga ham brød, og han spiste; og de lot ham drikke vann;
12Og de ga ham et stykke av en kake med fiken, og to klaser med rosiner: og da han hadde spist, kom ånden hans tilbake til ham; for han hadde ikke spist brød eller drukket vann i tre dager og tre netter.
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.
12Og de sørget, gråt og fastet til kvelden, for Saul, for Jonathan hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus; fordi de var falt for sverdet.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg ned på jorden; og alle hans tjenere stod ved siden av ham med klærne revet.
17Og det skjedde etter disse ting at sønnen til kvinnen, husets eier, ble syk; han ble så alvorlig syk at han ikke hadde pust igjen.
20Så livet hans avskyr brød, og sjelen hans delikat mat.
22Men du kom tilbake og har spist brød og drukket vann på stedet som Herren sa til deg: Spis ikke brød og drikk ikke vann; din kropp skal ikke komme til graven din.
8Og David sa til Uria, Gå hjem og vask føttene dine. Uria forlot kongens hus, og det ble sendt til ham en middag fra kongen.
9Men Uria sov ved døren til kongens hus med alle sin herres tjenere, og gikk ikke ned til sitt hus.
10Og da David fikk vite at Uria ikke gikk hjem, sa David til Uria, Har du ikke nettopp kommet fra reisen din? Hvorfor gikk du da ikke hjem?
35Og alle sønnene hans og alle døtrene hans sto opp for å trøste ham; men han nektet å la seg trøste; og han sa: For jeg vil gå ned til graven til min sønn i sorg. Slik gråt faren for ham.
20Da falt Saul straks på jorden og var svært redd på grunn av ordene fra Samuel; og han hadde ikke styrke, for han hadde ikke spist brød hele dagen eller natten.
7Ingen skal sørge for dem i sorg, for å trøste dem for de døde; ingen skal gi dem trøstende drikke for mor eller far.
30David gikk oppover til Oljeberget, og gråt mens han gikk; han hadde hodet dekket, og han gikk barfot. De som var med ham, dekket hodene sine, og gråt mens de gikk opp.
20Og han ropte til Herren og sa: «Å Herre, min Gud, har du også brakt ulykke over den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?»
4Akab kom hjem bedrøvet og bitter over hva Nabot, jezreelitten, hadde sagt; han sa: Jeg vil ikke gi deg min fars arv. Han la seg på sengen, snudde ansiktet bort, og ville ikke spise noe.
12reiste alle de tapre mennene seg, tok med Sauls lik og kroppene til hans sønner, og bragte dem til Jabesh. De begravde beina deres under eiken i Jabesh og fastet i syv dager.
28For hele min fars hus var som døde menn foran min herre kongen; likevel har du satt din tjener blant dem som spiser ved ditt bord. Hva rett har jeg da til å gråte mer til kongen?
17Hold opp med å gråte, gjør ingen sorg for de døde, bind båndet på hodet ditt, og ta på deg skoene; dekk ikke leppene, og spis ikke brød fra mennesker.
31Og David sa til Joab, og til hele folket som var med ham: Riv klærne deres, og bind dere med sekk, og sørg for Abner. Og kong David selv fulgte likbåren.
11Og mens hun gikk for å hente det, ropte han til henne og sa: «Hent meg, jeg ber deg, et stykke brød.»
1Kong David var nå gammel og svak; de dekket ham med klær, men han fikk ikke varmen.
17David klaget med denne klagesangen over Saul og over Jonathan hans sønn:
12Stå derfor opp, dra hjem til ditt hus; og når du kommer inn i byen, skal barnet dø.
4Da løftet David og folket som var med ham, stemmen og gråt, helt til de ikke klarte å gråte mer.
36Og det skjedde, så snart han hadde talt ferdig, at kongens sønner kom og løftet stemmen og gråt; og kongen og alle hans tjenere gråt meget sterkt.
14Jeg opptrådte som om han hadde vært min venn eller bror: jeg bøyde meg dypt ned, som en som sørger over sin mor.
15Da sa han til ham: Kom hjem til meg og spis brød.
16Og han sa: Jeg kan ikke vende tilbake med deg, ei heller gå inn med deg; ei heller vil jeg spise brød eller drikke vann med deg her.
3Men han svarte dem: Har dere ikke lest hva David gjorde da han var sulten, og de som var med ham gjorde?
32Da Elisha kom inn i huset, se, barnet var dødt og lå på sengen hans.
42Så Ahab gikk opp for å spise og drikke. Elias gikk til toppen av Karmel; han kastet seg ned på jorden og la sitt ansikt mellom knærne.