2 Samuelsbok 18:4
Og kongen sa til dem: "Hva dere synes er best, det vil jeg gjøre." Og kongen sto ved porten, og hele folket gikk ut i grupper på hundre og tusen.
Og kongen sa til dem: "Hva dere synes er best, det vil jeg gjøre." Og kongen sto ved porten, og hele folket gikk ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: Det dere mener er best, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut i hundre- og tusenmannsavdelinger.
Kongen sa til dem: "Det som er godt i deres øyne, vil jeg gjøre." Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut i avdelinger på hundre og på tusen.
Kongen svarte dem: «Det som er godt i deres øyne, vil jeg gjøre.» Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alle troppene dro ut, i hundre- og tusentall.
Kongen sa til dem: «Jeg vil gjøre som dere mener er best.» Så stilte kongen seg ved porten, mens hele folket marsjerte ut i avdelinger på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: Det som synes best for dere, vil jeg gjøre. Og kongen stilte seg ved porten, mens folket gikk ut i hundrer og tusener.
Kongen svarte: Jeg vil gjøre det som dere mener er best. Så kongen stilte seg ved porten mens alle soldatene dro ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: "Det som virker best for dere, skal jeg gjøre." Så tok kongen stilling ved porten, mens hele hæren marsjerte ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: Det som synes best for dere, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved porten, og alt folket dro ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen sa til dem: «Det dere synes er best, det skal jeg gjøre.» Han sto ved porten, og hele folket kom ut i hundre- og tusenvis.
Kongen sa til dem: Det som synes best for dere, vil jeg gjøre. Så stilte kongen seg ved porten, og alt folket dro ut i grupper på hundre og tusen.
Kongen svarte: "Jeg skal gjøre det som dere synes er best." Så stilte kongen seg opp ved porten, mens hæren marsjerte ut i grupper av hundre og tusen.
The king said to them, 'I will do whatever seems best to you.' So the king stood beside the gate while all the troops marched out by hundreds and thousands.
Kongen svarte dem: 'Jeg vil gjøre det som dere synes er best.' Så sto kongen ved siden av porten mens hele hæren dro ut i grupper på hundre og tusen.
Og Kongen sagde til dem: Hvad som godt er for eders Øine, vil jeg gjøre; saa stod Kongen ved Siden af Porten, og alt Folket drog ud ved Hundreder og ved Tusinder.
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate side, and all the people came out by hundreds and by thousands.
Da sa kongen til dem: Det som synes best for dere, vil jeg gjøre. Så sto kongen ved siden av porten, mens alt folket dro ut i grupper på hundre og tusen.
And the king said to them, What seems best to you I will do. And the king stood by the side of the gate, and all the people went out by hundreds and by thousands.
Kongen sa til dem: Det som virker best for dere, vil jeg gjøre. Kongen stilte seg ved siden av porten, og hele folket dro ut, delt i hundrer og tusener.
Kongen sa til dem: 'Jeg vil gjøre som dere synes er best.' Så sto kongen ved siden av porten, mens hele hæren dro ut i hundrevis og tusenvis.
Og kongen sa til dem, Jeg vil gjøre det som er best for dere. Og kongen stod ved porten, og alt folket gikk ut i sine flokker, hundrevis og tusenvis.
Kongen sa: Jeg skal gjøre det som dere synes er best. Så ble kongen stående ved byporten mens hele hæren gikk ut i grupper på hundre og tusen.
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate-side, {H3027} and all the people went out by hundreds and by thousands.
The kynge sayde: Loke what ye are content withall, that wyl I do. And the kynge stode in the gate, and all the people wente forth by hundreds and by thousandes.
Then the King said vnto them, What seemeth you best, that I will doe. So the King stood by the gate side, and all the people came out by hundreths and by thousands.
And the king sayde vnto them: What seemeth you best, that wil I do. And the king stoode by the gate syde, and all the people came out by hundredes, and by thousandes.
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate side, and all the people came out by hundreds and by thousands.
The king said to them, What seems you best I will do. The king stood by the gate-side, and all the people went out by hundreds and by thousands.
And the king saith unto them, `That which is good in your eyes I do;' and the king standeth at the side of the gate, and all the people have gone out by hundreds and by thousands,
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate-side, and all the people went out by hundreds and by thousands.
And the king said unto them, What seemeth you best I will do. And the king stood by the gate-side, and all the people went out by hundreds and by thousands.
And the king said to them, I will do whatever seems best to you. So the king took his place by the door of the town, and all the people went out by hundreds and by thousands.
The king said to them, "I will do what seems best to you." The king stood beside the gate, and all the people went out by hundreds and by thousands.
Then the king said to them,“I will do whatever seems best to you.”So the king stayed beside the city gate, while all the army marched out by hundreds and by thousands.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Og kongen befalte Joab, Abishai og Ittai, og sa: "Vær snill mot gutten Absalom på mine vegne."
6Og folket gikk ut i markene mot Israel; og slaget foregikk i Efraims skog.
1Og David telte folket som var med ham, og satte over dem kapteiner for tusen og hundre.
2Og David sendte ut en tredjedel av folket under Joab, en tredjedel under Abishai, sønn av Zeruiah, Joabs bror, og en tredjedel under Ittai, gittiten. Og kongen sa til folket: "Jeg vil absolutt gå ut med dere selv også."
3Men folket svarte: "Du skal ikke gå ut, for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og selv om halvparten dør, vil de ikke bry seg om oss: men du er mer verdifull enn ti tusen av oss: derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen."
7Derfor, reis deg, gå ut og tal vennlig til dine tjenere: For jeg sverger ved HERREN, dersom du ikke går ut, vil ingen bli igjen med deg i natt; og det vil bli verre for deg enn alt det vonde som har rammet deg fra din ungdom til nå.
8Da reiste kongen seg og satte seg ved porten. De forklarte til folket: "Se, kongen sitter ved porten." Og hele folket samlet seg foran kongen; for Israel hadde flyktet hver til sine telt.
9Og hele folket stridte i alle Israels stammer, og sa: "Kongen reddet oss fra fiendene våre, og han fridde oss fra filistrene; men nå har han flyktet ut av landet for Absalom."
10Og Absalom, som vi salvet til konge over oss, er død i strid. Nå, hvorfor sier dere ikke noe om å bringe kongen tilbake?
29Og kongen sa: "Er gutten Absalom trygg?" Og Ahimaaz svarte: "Da Joab sendte kongens tjener og meg, din tjener, så jeg et stort opprør, men jeg visste ikke hva det var."
30Og kongen sa til ham: "Tre til side og stå her." Og han trådte til side og stod stille.
13Og det kom en budbringer til David og sa: Israels menns hjerter er helt bak Absalom.
14Da sa David til alle sine tjenere som var med ham i Jerusalem: Stå opp, og la oss flykte; for dersom vi blir værende, vil vi ikke unnslippe Absalom. Vær raske med å dra, ellers kan han overrumple oss og påføre oss skade, og slå byen med sverdet.
15Og kongens tjenere sa til kongen: Se, dine tjenere er klare til å gjøre hvahelst min herre kongen befaler.
2Og Absalom sto tidlig opp og stilte seg ved porten; og når noen kom med en sak for kongen, kalte Absalom på dem og spurte: Hvilken by kommer du fra? Og han svarte: Din tjener er fra en av Israels stammer.
3Og Absalom sa til ham: Se, dine saker er gode og rettferdige, men ingen er utpekt av kongen til å høre på deg.
4Absalom sa videre: Å, om jeg bare kunne bli dommer i landet, så kunne hver mann med sitt krav komme til meg, og jeg ville gi ham rett!
24Og Absalom kom til kongen og sa: "Se nå, din tjener har saueklippere; la kongen, jeg ber deg, og hans tjenere gå med din tjener."
25Og kongen sa til Absalom: "Nei, min sønn, la ikke alle gå nå; ellers ville vi bli en byrde for deg." Og han presset ham; men han ville ikke gå, men velsignet ham.
26Da sa Absalom: "Hvis ikke, så ber jeg deg, la min bror Amnon gå med oss." Og kongen sa til ham: "Hvorfor kan han ikke følge med deg?"
27Men Absalom insisterte på at han skulle la Amnon og alle kongens sønner gå med seg.
38Og kongen svarte: "Chimham skal gå over med meg, og jeg skal gjøre med ham hva som er godt for deg; og alt hva du måtte kreve av meg, det skal jeg gjøre for deg."
3Og jeg vil bringe hele folket tilbake til deg; mannen du leter etter er som om hele folket kom tilbake; da skal alt være i fred.
4Og Absalom likte godt dette rådet, og også alle de eldste i Israel.
32Og Absalom svarte Joab: "Se, jeg sendte bud til deg og sa: Kom hit, så jeg kan sende deg til kongen for å si: Hvorfor har jeg reist fra Geshur? Det ville vært bedre for meg å ha blitt der; nå la meg se kongens ansikt, og hvis det er noe galt med meg, la ham drepe meg."
36Og hele folket la merke til det, og det gledet dem: for alt det kongen gjorde, gledet hele folket.
34Men Absalom flyktet. Og den unge mannen som holdt vakt, løftet blikket og så, og se, det kom mange folk langs veien bak åsen.
20Da sa Absalom til Ahithophel: Gi råd om hva vi bør gjøre.
40Da sa han til hele Israel: "Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden." Folket sa til Saul: "Gjør hva som synes godt for deg."
3Og folket snek seg den dagen stille tilbake inn i byen, akkurat som folk som skammer seg når de trekker seg tilbake fra kamp.
4Men kongen skjulte ansiktet sitt, og ropte med høy røst: "Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn!"
3Og Joab svarte: Måtte Herren gjøre sitt folk hundre ganger så mange som de er! Men, min Herre kongen, er de ikke alle dine tjenere? Hvorfor ønsker da min Herre dette? Hvorfor vil han påføre Israel synd?
4Men kongens ord hadde mer makt enn Joabs ord. Derfor dro Joab bort, og gikk gjennom hele Israel, og kom til Jerusalem.
21Og kongen sa til Joab: "Se nå, jeg har gjort dette; gå derfor og hent den unge mannen Absalom hjem igjen."
32Og kongen sa til Kushi: "Er gutten Absalom trygg?" Og Kushi svarte: "Mine herres fiender og alle som reiser seg mot deg for å skade deg, må bli som den unge mannen."
33Og kongen ble dypt berørt og gikk opp til kammeret over porten og gråt; og mens han gikk, sa han: "Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hadde jeg bare dødd i ditt sted, å Absalom, min sønn, min sønn!"
17Og kongen dro ut, og hele hans husstand fulgte ham. Kongen lot ti kvinner, som var konkubiner, bli tilbake for å ta vare på huset.
18Og kongen dro ut, og alt folket fulgte ham; de stoppet på et sted langt borte.
12Og mannen sa til Joab: "Selv om jeg fikk tusen shekler sølv, ville jeg ikke rekke ut hånden mot kongens sønn; for under vår hørsel befalte kongen deg, Abishai og Ittai, og sa: 'Vær forsiktige så ingen rører gutten Absalom.'"
3Og Joab sa til kongen: Måtte Herren din Gud legge til folket hundre ganger så mange som de er, og måtte kongen få se det selv! Men hvorfor ønsker kongen å gjøre dette?
4Til tross for kongens befaling, etterkom Joab og hærlederne dette. Og Joab og hærlederne forlot kongens nærvær for å telle Israels folk.
1Og David rådførte seg med lederne for tusen og hundre, og med hver av de andre lederne.
34Men om du vender tilbake til byen og sier til Absalom: Jeg vil være din tjener, o konge; som jeg har vært din fars tjener hittil, så vil jeg nå også være din tjener: da kan du hjelpe meg med å motvirke Ahitofels råd.
1Og noe ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
20Og du, min herre, konge, ser at hele Israel venter på deg, fordi du skal fortelle dem hvem som skal sitte på tronen etter deg.
9Se, han er skjult nå i en grotte eller et annet sted; og det vil skje når noen blant dem blir overvunnet tidlig, at den som hører det vil si: Det er et slakt blant folket som følger Absalom.
24Så kom David til Mahanaim. Og Absalom krysset over Jordan, han og alle mennene i Israel med ham.
24Og kongen sa: "La ham vende tilbake til sitt eget hus, og la ham ikke se mitt ansikt." Så Absalom returnerte til sitt eget hus og så ikke kongens ansikt.
6På denne måten opptrådte Absalom mot hele Israel som kom til kongen for å få rett; slik vant Absalom hjertene til mennene i Israel.
8Og kongen sa til kvinnen: "Gå hjem til deg, og jeg vil ta hånd om saken."