Apostlenes gjerninger 27:11
Likevel trodde senturionen mer på skipets styrmann og eieren enn på det som ble sagt av Paul.
Likevel trodde senturionen mer på skipets styrmann og eieren enn på det som ble sagt av Paul.
Men offiseren stolte mer på skipsføreren og rederen enn på det Paulus sa.
Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsføreren enn på det Paulus sa.
Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsrederen enn på det Paulus sa.
Men senturionen trodde mest på skipperen og rederen, mer enn på de tingene som ble sagt av Paul.
Men hundremannen hadde mer tillit til styrmannen og skipskaperen enn til det som ble sagt av Paulus.
Men offiseren stolte mer på skipsføreren og eieren enn på det Paulus sa.
Likevel trodde høvedsmannen mesteren og eieren av skipet, mer enn de ting som ble talt av Paulus.
Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsføreren enn på det Paulus sa.
Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus hadde sagt.
Likevel stolte senturionen mer på skipets kaptein og eier enn på det Paulus hadde sagt.
Men høvedsmannen stolte mer på kapteinen og skipets eier enn på det Paulus sa.
Men høvedsmannen stolte mer på kapteinen og skipets eier enn på det Paulus sa.
Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsføreren enn på det Paulus sa.
But the centurion was more persuaded by the pilot and the owner of the ship than by what Paul said.
Men offiseren trodde mer på kapteinen og skipsføreren enn på det Paulus sa.
Men Høvedsmanden over Hundrede troede Styrmanden og Skipperen mere end det, som af Paulus blev sagt.
Nevertheless the centurion believed the master and the owner of the ship, more than those things which were spoken by Paul.
Men offiseren stolte mer på kapteinen og skipets eier enn på det Paulus sa.
Nevertheless, the centurion believed the master and owner of the ship more than what was spoken by Paul.
Men centurionen stolte mer på kapteinen og skipsrederen enn på det Paulus sa.
Men høvedsmannen trodde mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det Paulus sa.
Men centurionen stolte mer på kapteinen og skipsrederen enn det Paulus sa.
Men kapteinen lyttet mer til skipsmesteren og eieren enn til det Paulus sa.
Neverthelather the vndercaptayne beleved the governer and the master better then tho thinges which were spoken of Paul.
Neuertheles ye vndercaptayne beleued the gouernoure of the shippe and ye master, more then it that was spoken of Paul.
Neuertheles the Centurion beleeued rather the gouernour and the master of the ship, then those things which were spoken of Paul.
Neuerthelesse, the vnder captayne beleued the gouernour and the maister of the shippe, more then those thynges which were spoken of Paul.
Nevertheless the centurion believed the master and the owner of the ship, more than those things which were spoken by Paul.
But the centurion gave more heed to the master and to the owner of the ship than to those things which were spoken by Paul.
but the centurion to the pilot and to the shipowner gave credence more than to the things spoken by Paul;
But the centurion gave more heed to the master and to the owner of the ship, than to those things which were spoken by Paul.
But the centurion gave more heed to the master and to the owner of the ship, than to those things which were spoken by Paul.
But the captain gave more attention to the master and the owner of the ship than to what Paul said.
But the centurion gave more heed to the master and to the owner of the ship than to those things which were spoken by Paul.
But the centurion was more convinced by the captain and the ship’s owner than by what Paul said.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Og der fant senturionen et skip fra Alexandria som seilte til Italia; og han satte oss om bord i skipet.
7Og da vi hadde seilt sakte i mange dager, og knapt hadde kommet oss forbi Knidus, seilte vi under Kreta, fordi vinden var imot oss;
8Og knapt passerte vi det og kom til et sted som kalles De gode havnene, nær der byen Lasea lå.
9Nå når mye tid var gått, og seilasen nå var farlig, fordi fasten nå var over, advarte Paul dem,
10Og sa til dem: 'Mine herrer, jeg ser at denne seilasen vil føre til skade og store tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre liv.'
39Og da det ble dag, visste de ikke hvor landet var: men de oppdaget en viss vik med en strand, dit de ville forsøke, hvis det var mulig, å drive skipet inn.
40Og da de hadde hevet ankre, overga de seg til sjøen, og løsnet roret, og heiste opp seilet mot vinden, og satte kursen mot stranda.
41Og da de kom til et sted hvor to hav møttes, strandet de skipet; og forparten satte seg fast og ble stående urørlig, men akterskipet ble knust av bølgenes vold.
42Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme vekk og slippe unna.
43Men senturionen, som ville redde Paul, hindret dem i deres hensikt; og befalte at de som kunne svømme skulle kaste seg først i sjøen, og komme seg til land:
44Og de andre, noen på planker, og noen på stykker av skipet. Og slik skjedde det, at de klarte å komme seg alle trygt til land.
20Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en stor storm raste over oss, ble all håp om å bli frelst tatt fra oss.
21Men etter lang tid uten mat, sto Paul fram midt iblant dem, og sa: 'Mine herrer, dere burde ha hørt på meg og ikke ha forlatt Kreta, og unngått denne skaden og tapet.'
22Og nå formaner jeg dere til å ha godt mot: for det skal ikke gå tapt et eneste liv blant dere, men bare skipet.
23For denne natt stod Guds engel ved min side, han som jeg tilhører, og som jeg tjener,
24Og sa: 'Frykt ikke, Paul; du må bli ført fram for keiseren: og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
25Derfor, mine herrer, ha godt mot: for jeg tror på Gud at det skal bli som det ble sagt til meg.
26Men vi må søke tilflukt på en bestemt øy.
27Men da den fjortende natten var kommet, og vi drev omkring i Adriaterhavet, omtrent midnatt mente skipmennene at de nærmet seg land;
28Og de målte dybden, og fant den var tyve favner; og da de hadde gått litt videre, målte de igjen, og fant den var femten favner.
29Da fryktet de for at de skulle ha rammet på klipper, og kastet fire ankre ut av akterstavnen, og ønsket seg til daggry.
30Og da skipmennene var i ferd med å flykte ut av skipet, og senket båten i sjøen, under påskudd av at de ville kaste anker fra baugen,
31Sa Paul til senturionen og soldatene: 'Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
32Da kuttet soldatene sambandene til båten, og lot den falle av.
12Og fordi havnen ikke var egnet for vinteropphold, rådde de fleste til å dra bort derfra også, hvis de kunne nå Fenika, og der overvintre; som er en havn av Kreta, og ligger mot sørvest og nordvest.
13Og da den sørlige vinden blusset opp, og de trodde de hadde oppnådd sitt mål, seilte de bort fra Kreta.
14Men ikke lenge etter oppstod det mot dem en voldsom vind, kalt Euroklidon.
15Og da skipet ble fanget, og ikke kunne holde opp mot vinden, lot vi det drive av gårde.
16Og under en viss øy som heter Klauda, hadde vi mange oppgaver med å klare båten:
17Da de hadde fått den opp, brukte de hjelpemidler for å styrke skipet; og i frykt for å falle inn i sandbankene, satte de seil, og slik ble de drevet.
18Og vi ble sterkt kastet omkring av stormen, og neste dag lettet de skipet;
26Da centurionen hørte dette, gikk han og fortalte den øverste offiseren og sa: Vær oppmerksom på hva du gjør, for denne mannen er romersk.
12Da landsfyrsten så det som skjedde, trodde han og ble forundret over Herrens lære.
1Og da det ble bestemt at vi skulle seile til Italia, overga de Paul og noen andre innsatte til en som het Julius, en senturion av Augustus' kompani.
10Og da det ble en stor strid, befalte hærføreren, i frykt for at Paulus skulle bli revet i stykker av dem, soldatene å gå ned og ta ham med makt fra dem, og føre ham inn i festningen.
11Og om natten sto Herren ved hans side og sa: Vær modig, Paulus: for som du har vitnet om meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.
23Og han befalte en senturion å holde Paulus, gi ham frihet, og forby ingen av hans bekjente å besøke ham.
11Da sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille igjen? For havet raste.
12Og han sa til dem: Ta meg opp og kast meg ut i havet; da skal havet bli rolig for dere, for jeg vet at det er på grunn av meg denne stormen har rammet dere.
13Likevel ropte mennene hardt for å komme seg til land, men de kunne ikke; for havet raste voldsomt mot dem.
24Noen trodde på det som ble sagt, men andre trodde ikke.
16Og da vi kom til Roma, overleverte senturionen fangene til vaktsjefen; men Paulus fikk bo for seg selv med en soldat som passet på ham.
17Da kalte Paulus en av senturionene til seg, og sa: Bring denne unge mannen til hærføreren: for han har noe å si til ham.
18Så tok han ham, og førte ham til hærføreren, og sa: Paulus, fangen, kalte meg til seg, og ba meg om å bringe denne unge mannen til deg, som har noe å si til deg.
6Men de så på ham, ventet på at han skulle svulme opp eller falle døende om; men etter en lang stund, da de så at han ikke hadde fått noen skade, ombestemte de seg og sa at han var en gud.
32Som straks tok soldater og offiserer, og løp ned til dem; og da de så høvdingen og soldatene, stoppet de med å slå Paulus.
7Han var sammen med stedfortrederen, Sergius Paulus, en forstandig mann; som kalte på Barnabas og Saul og ønsket å høre Guds ord.
29Da forlot de straks ham som skulle ha avhørt ham; og den øverste offiseren ble også redd etter å ha fått vite at han var romersk og fordi han hadde bundet ham.
14Og da han ikke lot seg overtale, ga vi etter, og sa: Herre, la din vilje skje.
23Og han kalte to senturioner til seg og sa: Gjør dere klare to hundre soldater til å dra til Cæsarea, og ryttere syttifem, og spydmenn to hundre, ved den tredje time av natten;