Apostlenes gjerninger 27:9
Nå når mye tid var gått, og seilasen nå var farlig, fordi fasten nå var over, advarte Paul dem,
Nå når mye tid var gått, og seilasen nå var farlig, fordi fasten nå var over, advarte Paul dem,
Da det var gått lang tid, og seiling nå var farlig fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem
Det hadde nå gått lang tid, og seilasen var blitt farlig, for også fastedagen var allerede forbi. Da ga Paulus dem råd
Det hadde gått lang tid, og seilasen var nå blitt farlig, fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem
Nå, da det hadde gått en god stund, og seilasen nå var farlig, fordi faste allerede var over, advarte Paul dem,
Da tiden hadde gått en god stund, og usikkerheten om skipet hadde blitt mer markant, fordi fasten allerede var over, rådet Paulus,
Da mye tid hadde gått og seilasen hadde blitt farlig, siden fasten allerede var over, advarte Paulus dem og sa:
Nå da mye tid var brukt, og seilasen nå var farlig, fordi fasten allerede var forbi, formante Paulus dem,
Etter en god tid var nå gått, og seilasen ble farlig siden fastens tid allerede var over, begynte Paulus å advare dem.
Etter lang tid, da det var blitt farlig å seile fordi fasten var over, advarte Paulus dem.
Da det hadde gått lang tid, og seilasen ble farlig ettersom fasten var over, advarte Paulus dem.
Da nå lang tid var gått, og seilasen var blitt farlig fordi den store fastedagen allerede var omme, formante Paulus dem,
Da nå lang tid var gått, og seilasen var blitt farlig fordi den store fastedagen allerede var omme, formante Paulus dem,
Etter at lang tid hadde gått, og seilasen nå ble farlig fordi fastedagen allerede var forbi, advarte Paulus dem
Much time had been lost, and the voyage was now dangerous because it was after the Day of Atonement. So Paul warned them,
Etter at lang tid hadde gått, og seilasen allerede var farlig fordi fasten allerede var forbi, advarte Paulus dem,
Men der megen Tid var forløben, og Seiladsen nu var farlig, fordi endog Fasten allerede var forbi, formanede Paulus og sagde til dem:
Now when much time was spent, and when sailing was now dangerous, because the fast was now already past, Paul admonished them,
Da mye tid var gått, og det nå var farlig å seile fordi fasten var over, advarte Paulus dem.
Now when much time had been spent, and when sailing was now dangerous, because the fast was already past, Paul admonished them,
Da mye tid hadde gått og reisen nå var farlig, fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem,
Det ble brukt mye tid, og seilasen var nå blitt farlig, fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem,
Da mye tid var gått, og seilasen nå var blitt farlig fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem
Da det hadde gått lang tid og reisen nå var full av fare fordi det var seint på året, la Paulus fram saken for dem.
When moche tyme was spent and saylinge was now ieoperdeous because also that we had overlonge fasted Paul put them in remembraunce
Now whan moch tyme was spent, and saylinge was now ioperdous, because that they also had fasted ouerlonge, Paul exhorted them,
So when much time was spent, and sayling was now ieopardous, because also the Fast was nowe passed, Paul exhorted them,
When much tyme was spent, & when saylyng was nowe ieopardus, because also that they had ouerlong fasted, Paul put them in remembraunce,
Now when much time was spent, and when sailing was now dangerous, because the fast was now already past, Paul admonished [them],
When much time had passed and the voyage was now dangerous, because the Fast had now already gone by, Paul admonished them,
And much time being spent, and the sailing being now dangerous -- because of the fast also being already past -- Paul was admonishing,
And when much time was spent, and the voyage was now dangerous, because the Fast was now already gone by, Paul admonished them,
And when much time was spent, and the voyage was now dangerous, because the Fast was now already gone by, Paul admonished them,
And as a long time had gone by, and the journey was now full of danger, because it was late in the year, Paul put the position before them,
When much time had passed and the voyage was now dangerous, because the Fast had now already gone by, Paul admonished them,
Caught in a Violent Storm Since considerable time had passed and the voyage was now dangerous because the fast was already over, Paul advised them,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Og da vi hadde seilt derfra, seilte vi under Kypros, fordi motvinden var sterk.
5Og da vi hadde seilt over sjøen til Kilikia og Pamfyli, kom vi til Myra, en by i Lykia.
6Og der fant senturionen et skip fra Alexandria som seilte til Italia; og han satte oss om bord i skipet.
7Og da vi hadde seilt sakte i mange dager, og knapt hadde kommet oss forbi Knidus, seilte vi under Kreta, fordi vinden var imot oss;
8Og knapt passerte vi det og kom til et sted som kalles De gode havnene, nær der byen Lasea lå.
10Og sa til dem: 'Mine herrer, jeg ser at denne seilasen vil føre til skade og store tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre liv.'
11Likevel trodde senturionen mer på skipets styrmann og eieren enn på det som ble sagt av Paul.
12Og fordi havnen ikke var egnet for vinteropphold, rådde de fleste til å dra bort derfra også, hvis de kunne nå Fenika, og der overvintre; som er en havn av Kreta, og ligger mot sørvest og nordvest.
13Og da den sørlige vinden blusset opp, og de trodde de hadde oppnådd sitt mål, seilte de bort fra Kreta.
14Men ikke lenge etter oppstod det mot dem en voldsom vind, kalt Euroklidon.
15Og da skipet ble fanget, og ikke kunne holde opp mot vinden, lot vi det drive av gårde.
16Og under en viss øy som heter Klauda, hadde vi mange oppgaver med å klare båten:
17Da de hadde fått den opp, brukte de hjelpemidler for å styrke skipet; og i frykt for å falle inn i sandbankene, satte de seil, og slik ble de drevet.
18Og vi ble sterkt kastet omkring av stormen, og neste dag lettet de skipet;
19Og den tredje dagen kastet vi ut med våre egne hender belastningen fra skipet.
20Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en stor storm raste over oss, ble all håp om å bli frelst tatt fra oss.
21Men etter lang tid uten mat, sto Paul fram midt iblant dem, og sa: 'Mine herrer, dere burde ha hørt på meg og ikke ha forlatt Kreta, og unngått denne skaden og tapet.'
22Og nå formaner jeg dere til å ha godt mot: for det skal ikke gå tapt et eneste liv blant dere, men bare skipet.
24Og sa: 'Frykt ikke, Paul; du må bli ført fram for keiseren: og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
25Derfor, mine herrer, ha godt mot: for jeg tror på Gud at det skal bli som det ble sagt til meg.
26Men vi må søke tilflukt på en bestemt øy.
27Men da den fjortende natten var kommet, og vi drev omkring i Adriaterhavet, omtrent midnatt mente skipmennene at de nærmet seg land;
28Og de målte dybden, og fant den var tyve favner; og da de hadde gått litt videre, målte de igjen, og fant den var femten favner.
29Da fryktet de for at de skulle ha rammet på klipper, og kastet fire ankre ut av akterstavnen, og ønsket seg til daggry.
30Og da skipmennene var i ferd med å flykte ut av skipet, og senket båten i sjøen, under påskudd av at de ville kaste anker fra baugen,
31Sa Paul til senturionen og soldatene: 'Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
32Da kuttet soldatene sambandene til båten, og lot den falle av.
33Og mens dagen kom nærmere, ba Paul dem alle om å spise, og sa: 'Denne dagen er den fjortende dagen som dere har vært her og fortsatt faster, uten å ha tatt noe.'
38Og da de hadde spist nok, lettet de skipet, og kastet hveten ut i sjøen.
39Og da det ble dag, visste de ikke hvor landet var: men de oppdaget en viss vik med en strand, dit de ville forsøke, hvis det var mulig, å drive skipet inn.
40Og da de hadde hevet ankre, overga de seg til sjøen, og løsnet roret, og heiste opp seilet mot vinden, og satte kursen mot stranda.
41Og da de kom til et sted hvor to hav møttes, strandet de skipet; og forparten satte seg fast og ble stående urørlig, men akterskipet ble knust av bølgenes vold.
42Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme vekk og slippe unna.
43Men senturionen, som ville redde Paul, hindret dem i deres hensikt; og befalte at de som kunne svømme skulle kaste seg først i sjøen, og komme seg til land:
44Og de andre, noen på planker, og noen på stykker av skipet. Og slik skjedde det, at de klarte å komme seg alle trygt til land.
15Og vi seilte derfra, og kom neste dag utenfor Chios; og dagen etter kom vi til Samos, og ble i Trogyllium; og dagen etter kom vi til Miletus.
16For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesos, fordi han ikke ville bruke mer tid i Asia; han hastet, hvis det var mulig, å være i Jerusalem på pinsedagen.
1Og det skjedde at etter at vi hadde møtt dem og hadde lagt ut, seilte vi direkte til Coos, og dagen etter til Rhodos, og derfra til Patara:
2Og da vi fant et skip som seilte til Fenikia, gikk vi om bord, og seilte av sted.
3Nå, da vi forlot Kypros, lot vi det ligge til venstre, og seilte inn i Syria, og landet i Tyros, for skipet skulle her losse lasten sin.
6Og vi seilte bort fra Filippi etter påskefeiringen, og kom til dem i Troas etter fem dager; der ble vi i syv dager.
7På den første dagen i uken, da disiplene samlet seg for å dele brødet, preket Paulus til dem, klar til å dra neste dag; han fortsatte helt til midnatt.
1Og da det ble bestemt at vi skulle seile til Italia, overga de Paul og noen andre innsatte til en som het Julius, en senturion av Augustus' kompani.
2Og vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium, og satte seil, med den hensikt å seile langs kystene av Asia; en Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var med oss.
11Og etter tre måneder dro vi med et skip fra Alexandria, som hadde tilbrakt vinteren på øya; skipet hadde Castor og Pollux som symbol.
13Og vi gikk om bord i skipet og seilte til Assos, da vi planla å ta Paulus om bord, for han hadde bestemt seg for å gå til fots.
2Og da han hadde reist gjennom disse områdene og gitt dem mye oppmuntring, kom han til Hellas,
13Likevel ropte mennene hardt for å komme seg til land, men de kunne ikke; for havet raste voldsomt mot dem.
11Da han kom opp igjen, delte han brødet og spiste, og han talte lenge, til daggry; deretter reiste han seg og dro.
23Men mens de seilte, falt han i søvn; og det kom en storm av vind over innsjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.