Amos 7:2
Og det skjedde, at da gresset i landet var oppspist, sa jeg, O Herre Gud, tilgi meg, jeg ber deg: Hvordan skal Jakob stå opp? For han er så liten.
Og det skjedde, at da gresset i landet var oppspist, sa jeg, O Herre Gud, tilgi meg, jeg ber deg: Hvordan skal Jakob stå opp? For han er så liten.
Da de hadde spist opp markens gress, sa jeg: Å, Herren Gud, tilgi, jeg ber deg! Hvordan skal Jakob kunne reise seg? Han er liten.
Da de hadde fortært gresset i landet, sa jeg: Herre Gud, tilgi, jeg ber! Hvordan skal Jakob kunne bli stående? For han er liten.
Da de var i ferd med å spise opp alt graset i landet, sa jeg: Herre Gud, tilgi, jeg ber! Hvordan skal Jakob kunne stå? For han er liten.
Og da de hadde spist opp alt gresset i landet, sa jeg: 'Herre Gud, jeg ber deg, tilgi meg! Hvordan kan Jakob overleve, for han er mindre enn et lite barn?'
Og det skjedde, når de hadde fortært alt gresset i landet, at jeg sa: Å, Herre Gud, tilgi, jeg ber deg! Hvordan kan Jakob reise seg igjen? For han er liten.
Og det skjedde da de hadde fortært alt gresset i landet, at jeg sa: Herre Gud, tilgi, jeg ber deg! Hvordan skal Jakob kunne bestå? For han er jo liten.
Da de var i ferd med å spise opp alt gresset i landet, sa jeg: 'Herre Gud, tilgi! Hvordan kan Jakob bli stående? For han er liten.'
Og det skjedde, da de hadde gjort ende på å ete gresset i landet, at jeg sa: Å Herre Gud, tilgi, jeg ber deg: Hvordan skal Jakob kunne reise seg? For han er liten.
Og det skjedde at da de hadde sluttet å spise landets gress, sa jeg: Herre, Gud, tilgi meg, jeg ber deg – for hvem skal Jakob reise seg? For han er liten.
Og det skjedde, da de hadde gjort ende på å ete gresset i landet, at jeg sa: Å Herre Gud, tilgi, jeg ber deg: Hvordan skal Jakob kunne reise seg? For han er liten.
Og det skjedde, da de hadde fortært gresset i landet, at jeg sa: "Herre Gud, tilgi! Hvordan kan Jakob bestå, for han er liten?"
When they had finished eating the vegetation of the land, I said, 'Lord God, please forgive! How can Jacob survive? He is so small!'
Da gresshoppene hadde fortært gresset på marken, sa jeg: "Herre Gud, tilgi! Hvordan kan Jakob overleve? Han er så liten."
Og det skede, der de havde fuldendt at æde Urterne i Landet, at jeg sagde: Herre Herre, tilgiv dog! hvorledes skal Jakob kunne bestaae? thi han er (jo) ringe.
And it ce to pass, that when they had made an end of eating the grass of the land, then I said, O Lord GOD, forgive, I beseech thee: by whom shall Jacob arise? for he is small.
Og det skjedde, da de var ferdige med å spise gresset i landet, så sa jeg: Å, Herre Gud, tilgi, jeg ber deg: Hvordan skal Jakob reise seg? For han er liten.
And it came to pass, when they had finished eating the grass of the land, then I said, O Lord GOD, forgive, I beg you: by whom shall Jacob arise? for he is small.
Da de hadde gjort slutt på å ete alt gresset i landet, sa jeg: "Herre Gud, tilgi, jeg ber deg! Hvordan kan Jakob bestå? For han er liten."
Og det skjedde, da de hadde fortært all veksten i landet, at jeg sa: 'Herre Jehova, tilgi, jeg ber deg, hvordan skal Jakob reise seg igjen - for han er liten?'
Og det skjedde at da de hadde spist opp landets gress, sa jeg: Å, Herre Gud, tilgi, jeg ber deg! Hvordan skal Jakob stå? For han er liten.
Og det skjedde, etter at de hadde tatt alt gresset i landet, at jeg sa: Å, Herre Gud, vær nådig: hvordan skal Jakob kunne holde stand? For han er liten.
Now when they vndertoke to eate vp all the grene thinges in ye lode, I sayde: O LORDE God, be mercifull, I beseke the: who shulde els helpe vp Iacob, that is brought so lowe?
And when they had made an ende of eating the grasse of the land, then I saide, O Lorde God, spare, I beseeche thee: who shal raise vp Iaakob? for he is small.
And when they hath made an end of eating the grasse of the lande, then I sayde, O Lorde God, spare I beseche thee: who shall rayse vp Iacob? for he is smal.
And it came to pass, [that] when they had made an end of eating the grass of the land, then I said, O Lord GOD, forgive, I beseech thee: by whom shall Jacob arise? for he [is] small.
It happened that, when they made an end of eating the grass of the land, then I said, "Lord Yahweh, forgive, I beg you! How could Jacob stand? For he is small."
and it hath come to pass, when it hath finished to consume the herb of the land, that I say: `Lord Jehovah, forgive, I pray Thee, How doth Jacob arise -- for he `is' small?'
And it came to pass that, when they made an end of eating the grass of the land, then I said, O Lord Jehovah, forgive, I beseech thee: how shall Jacob stand? for he is small.
And it came to pass that, when they made an end of eating the grass of the land, then I said, O Lord Jehovah, forgive, I beseech thee: how shall Jacob stand? for he is small.
And it came about that after they had taken all the grass of the land, I said, O Lord God, have mercy: how will Jacob be able to keep his place? for he is small.
It happened that, when they made an end of eating the grass of the land, then I said, "Lord Yahweh, forgive, I beg you! How could Jacob stand? For he is small."
When they had completely consumed the earth’s vegetation, I said,“Sovereign LORD, forgive Israel! How can Jacob survive? He is too weak!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Herren angret over dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
4Slik har Herren Gud vist meg: og, se, Herren Gud kalte til å stride med ild, og den fortærte det store dypet og spiste opp en del.
5Da sa jeg, O Herre Gud, hold opp, jeg ber deg: Hvordan skal Jakob klare seg? For han er så liten.
6Herren angret over dette: Dette skal heller ikke skje, sier Herren Gud.
1Slik har Herren Gud vist meg; og se, han dannet gresshopper i begynnelsen av den sene veksten; og, se, det var den sene veksten etter kongens slått.
8Og det skjedde, mens de drepte dem, og jeg ble stående, at jeg falt på ansiktet og ropte og sa: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge alle de gjenværende av Israel i din vredes utgytelse?
9Da sa han til meg: Uretten til Israels hus og Juda er meget stor, og landet er fullt av blod, og byen full av ondskap; for de sier: HERREN har forlatt jorden, og HERREN ser ikke.
27Derfor var innbyggerne deres maktesløse; de ble forferdet og forvirret, som gresset på marken, det grønne urtet, og som gresset på takene, som kornet som visner før det vokser.
7Og resten av Jakob skal være midt i mange folk som dugg fra Herren, som regn fra himmelen over gresset, som ikke venter på mennesker.
1Herrens ord kom til meg og sa:
2Menneskesønn, slik sier Herren Gud til Israels land: Slutten er kommet over deg, slutten er her fra alle kanter.
26Derfor var innbyggerne der av liten styrke; de var forferdet og forvirret; de var som gresset på marken, og som det grønne urtet, som gresset på takene, og som kornet som blir skadet før det vokser opp.
4Hvor lenge skal landet sørge, og urtene i markene visne, på grunn av ondskapen til dem som bor der? Dyrene og fuglene utryddes; fordi de sier: 'Han vil ikke se vår skjebne.'
11Dessuten kom ordet fra Herren til meg og sa:
12Herrens ord kom igjen til meg og sa,
13Menneskesønn, når landet synder mot meg ved å synde grusomt, da vil jeg rekke ut min hånd mot det, og bryte staven for brødet der, og sende sult over det, og kutte av menneske og dyr fra det:
25Og jeg vil gjenopprette for dere de årene som svermerne har spist,
6Røsten sa: Rop. Og han sa: Hva skal jeg rope? Alt kjød er gress, og all dens skjønnhet er som blomstene på marken.
7Gresset visner, blomsten falmer; for Herrens ånd blåser på dem: forvisso, folket er gress.
17Videre kom Herrens ord til meg og sa,
18Hvordan stønner dyrene! Storfe er fortvilet, fordi de ikke har beite; ja, sauflokkene er blitt ødelagt.
19Å Herre, til deg vil jeg rope; for ild har fortært beitemarkene i ørkenen, og flammen har brent opp alle trærne på markene.
18Synes dere det er lite å ha spist den gode beitemarken, mens dere tråkker ned restene med føttene? Og å ha drukket av de dype vannene, men gjør restene urene med deres føtter?
22Og Herrens hånd var der over meg; og han sa til meg: Stå opp, gå ut på sletten, så vil jeg tale med deg der.
21Og det skal skje på den dagen at en mann skal nære en kalv og to lam;
16Og det skjedde etter syv dager, at Herrens ord kom til meg, og sa:
4Slik sier Herren min Gud; Ta vare på flokken som skal slaktes;
19Og jeg vil føre Israel tilbake til hans bolig, og han skal beite på Karmel og Basan, og hans sjel skal bli tilfreds på Efraims ha og Gilead.
8Se, Herrens øyne er rettet mot det syndige riket, og jeg vil ødelegge det fra jordens overflate; men jeg vil ikke helt ødelegge Jakobs hus, sier Herren.
1Og Herrens ord kom til meg og sa:
7For de har fortært Jakob og ødelagt hans bolig.
2Så sier Herren: Folket som ble etterlatt etter sverdet, fant nåde i ørkenen; selv Israel, da jeg dro for å la ham hvile.
13Hør, og vitne i Jakobs hus, sier Herren Gud, Herren over hærskarene.
15Og ett lam fra flokken, av to hundre, fra de fete beitemarkene i Israel; for et matoffer, og for et brennoffer, og for fredsoffer, for å skape forsoning for dem, sier Herren Gud.
7Og jeg førte deg inn i et fruktbart land, så du kunne spise frukten av dets rikdom; men da du kom inn, gjorde du mitt land urent og skapte arven min til en avsky.
7O du som kalles Jakobs hus, er Herrens ånd begrenset? Er dette hans gjerninger? Gjør ikke mine ord godt for den som vandrer i rettferdighet?
2Og lot meg gå rundt dem: og se, det var veldig mange i den åpne dalen; og de var meget tørre.
14Da sa jeg, Å kjære Herre Gud! se, sjelen min er ikke blitt urent; for jeg har ikke spist av det som dør av seg selv, eller blir revet i stykker; heller kom det ikke urent kjøtt inn i munnen min.
2Herren har oppslukt alle boliger i Jakob og har ikke vist medfølelse; han har kastet ned de sterke festningene i Juda og har hardnet kongedømmet og prinsene.
1Ordet fra Herren kom til meg igjen og sa:
8Skal ikke landet riste for dette, og alle som bor der sørge? Det skal heve seg helt som en flod; og det skal bli kastet ut og druknet, som ved Egypts flom.
23De skal hogge ned hennes skog, sier Herren, selv om den ikke kan bli undersøkt; for de er mer enn gresshoppa, og er talløse.
15Og jeg vil gi gress til markene deres for husdyrene deres, så dere kan spise og bli mette.
1Og Herrens ord kom til meg og sa:
6Og de ville dyrene sto i de høye stedene; de snuste inn vinden; øynene deres ble svake, fordi det ikke var noe gress.
13Og det skjedde, da jeg profeterte, at Pelatiah, sønn av Benaiah, døde. Da falt jeg ned på ansiktet mitt og ropte med høy røst og sa: «Å, Herre Gud! Vil du gjøre en fullstendig undergang av resten av Israel?»
14Igjen kom HERRENS ord til meg og sa:
21Og da de hadde spist dem, kunne man ikke se at de hadde spist dem; men de var fortsatt stygge som i begynnelsen. Så våknet jeg.
4Hør Herrens ord, O Jakobs hus, og alle familiene i Israels hus:
7Hvordan kan jeg tilgi deg? Dine barn har forlatt meg og sverget ved dem som ikke er guder: da jeg hadde mettet dem, begikk de hor og samlet seg i flokker i horenes hus.