Daniel 10:17
For hvordan kan jeg som tjeneren din tale med deg? For jeg har ikke mer styrke igjen, og jeg klarer knapt å puste.
For hvordan kan jeg som tjeneren din tale med deg? For jeg har ikke mer styrke igjen, og jeg klarer knapt å puste.
Hvordan kan denne din tjener tale med min herre? For jeg hadde straks ingen styrke igjen, og det er ikke pust igjen i meg.
Hvordan kan denne din tjener tale med min herre? For nå har jeg ingen kraft igjen, og det er ikke pust igjen i meg.
Hvordan kan din tjener tale med min herre? For nå er det ingen styrke i meg, og pusten er borte fra meg.
Hvordan kan din tjener tale med slike ord som disse? For nå er ingen styrke blitt igjen i meg, og jeg er utmattet.
Hvordan kan min herres tjener snakke med denne min herre? For nå er det ingen styrke igjen i meg, heller ikke er det ånd tilbake i meg."
Hvordan kan denne tjener tale med min Herre? For ingen styrke er blitt værende i meg, og ånden er borte fra meg.
Hvordan kan min herres tjener tale med min herre? For ingen styrke er igjen i meg, og pusten har forlatt meg.
Hvordan kan da denne min herres tjener tale med denne min herre? For hos meg er det ingen styrke igjen, og ikke engang pust er det igjen i meg.»
For hvordan kan tjeneren til denne min herre tale med ham, når jeg straks var helt kraftløs og ikke hadde en dråpe pust igjen?
Hvordan kan da denne min herres tjener tale med denne min herre? For hos meg er det ingen styrke igjen, og ikke engang pust er det igjen i meg.»
Hvordan kan denne din tjener tale med min herre? For fra nå av er ingen styrke igjen i meg, og ånden er borte fra meg.'
How can I, your servant, speak with you, my lord? My strength is gone, and I can hardly breathe.
Hvordan kan min herres tjener tale med min herre nå? For ingen styrke er tilbake i meg, og ingen ånd er igjen i meg.'
Og hvorledes kan denne min Herres Tjener tale med denne min Herre? thi (hvad) mig (angaaer), fra nu af bestaaer ingen Kraft i mig, og (min) Aande er ikke bleven tilovers i mig.
For how can the servant of this my lord talk with this my lord? for as for me, straightway there remained no strength in me, neither is there breath left in me.
Hvordan kan denne herrens tjener tale med denne herre? For meg er det ingen styrke igjen, heller ikke noen pust i meg.
For how can the servant of this my lord speak with this my lord? For as for me, immediately there remained no strength in me, nor is there breath left in me.
For hvordan kan denne min herres tjener tale med denne min herre? for min del var det ingen styrke igjen i meg, heller ingen pust ble igjen i meg.
Hvordan kan en tjener av min herre tale med en som min herre? Jeg har ingen styrke igjen, ja, ånde er ikke blitt i meg.
Hvordan kan jeg, din herres tjener, tale med min herre? For så snart denne styrken forlot meg, var det ingen pust tilbake i meg.»
Hvordan kan denne din tjener snakke med min herre? For min styrke forlot meg straks, og det var ikke pust i kroppen.
How maye my lordes seruaunt then talke with my lorde? seinge there is no strength in me, so that I can not take my breth?
For howe can the seruant of this my Lorde talke with my Lord being such one? for as for me, straight way there remained no strength in me, neither is there breath left in me.
For howe can the seruaunt of this my Lorde, talke with my Lorde being such a one? And as for me, straight way there remayned no strength in me, neither is there breath left in me.
For how can the servant of this my lord talk with this my lord? for as for me, straightway there remained no strength in me, neither is there breath left in me.
For how can the servant of this my lord talk with this my lord? for as for me, immediately there remained no strength in me, neither was there breath left in me.
And how is the servant of this my lord able to speak with this my lord? as for me, henceforth there remaineth in me no power, yea, breath hath not been left in me.
For how can the servant of this my lord talk with this my lord? for as for me, straightway there remained no strength in me, neither was there breath left in me.
For how can the servant of this my lord talk with this my lord? for as for me, straightway there remained no strength in me, neither was there breath left in me.
For how may this servant of my lord have talk with my lord? for, as for me, straight away my strength went from me and there was no breath in my body.
For how can the servant of this my lord talk with this my lord? for as for me, immediately there remained no strength in me, neither was there breath left in me.
How, sir, am I able to speak with you? My strength is gone, and I am breathless.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Nå er jeg kommet for å la deg forstå hva som skal skje med ditt folk i de siste dager; for visjonen er for mange dager fremover.
15Og da han hadde talt slike ord til meg, satte jeg ansiktet mot jorden, og jeg ble stum.
16Og se, en som lignet en mann, berørte leppene mine; da åpnet jeg munnen min og sa til ham som stod foran meg: O min herre, jeg har vært overveldet av sorg i visjonen, og jeg har ikke mer styrke.
18Da kom det igjen en som hadde utseendet av en mann og styrket meg,
19Og sa: O mann høyt elsket, frykt ikke: fred være med deg, vær sterk, ja, vær sterk. Og da han hadde talt til meg, ble jeg styrket, og jeg sa: La min herre tale; for du har styrket meg.
20Da sa han: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå vil jeg returnere for å kjempe mot lederen for Persia; og når jeg har dratt, skal lederen for Hellas komme.
7Og jeg, Daniel, så alene visjonen; for mennene som var med meg oppfattet ikke visjonen; men en stor skjelving kom over dem, slik at de flyktet for å skjule seg.
8Derfor ble jeg stående alene, og så denne store visjonen. Jeg følte meg helt utmattet; jeg mistet all styrke og hadde ikke mer kraft igjen.
9Likevel hørte jeg stemmen fra ordene hans; og da jeg hørte stemmen, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.
10Og se, en hånd berørte meg og reiste meg opp på knærne og håndflatene mine.
11Og han sa til meg: O Daniel, en høyt elsket mann, forstå ordene jeg taler til deg, og stå oppreist: for jeg er nå sendt til deg. Og da han hadde sagt dette til meg, sto jeg der og skalv.
12Da sa han til meg: Frykt ikke, Daniel; for fra første dag du satte ditt hjerte på å forstå, og ydmyket deg for din Gud, ble ordene dine hørt, og jeg er kommet for å svare på dine bønn.
22Nå var Herrens hånd over meg om kvelden, før han som hadde rømt kom til meg; han åpnet munnen min før han kom til meg om morgenen; og jeg kunne endelig tale igjen.
23Deretter kom Herrens ord til meg og sa:
17Så kom han nær der jeg sto; da han kom, ble jeg redd og falt på ansiktet; men han sa til meg: Forstå, O menneskebarn: For ved tidens ende skal visjonen være.
18Og mens han talte med meg, lå jeg i en dyp søvn med ansiktet mot bakken, men han berørte meg og løftet meg opp.
15Så passerte en ånd foran mitt ansikt; håret på kroppen min reiste seg.
16Det stod stille, men jeg kunne ikke skille formen; et bilde var foran øynene mine, og jeg hørte en stemme som sa,
10Mitt hjerte slår, min styrke svikter meg; for lyset i øynene mine har også forlatt meg.
6Da sa jeg: Å Herre! se, jeg kan ikke snakke, for jeg er ung.
15Jeg, Daniel, var bedrøvet i min ånd, og visjonene mine plagde meg.
1Pusten min er ødelagt, mine dager er over, gravene står klare for meg.
19Hvem er han som vil stride med meg? For nå, hvis jeg holder på å tale, skal jeg gi opp meg selv.
3Så lenge jeg har liv i meg, og Guds ånd i mine nesebor;
15Nå som jeg har kommet for å tale om dette til min herre, kongen, er det fordi folket har skapt frykt i meg; og din tjenerinne sa: "Jeg vil nå tale til kongen; kanskje vil kongen imøtekomme ønsket fra sin tjenerinne."
13Og han svarte meg og sa: Vet du ikke hva disse er? Og jeg sa: Nei, min herre.
27Og jeg, Daniel, falt omkul og ble syk i mange dager; deretter reiste jeg meg opp og gjorde kongens ærend; jeg ble forundret over visjonen, men ingen forstod den.
4Da svarte jeg og sa til engelen som talte med meg: Hva er disse, min herre?
5Da svarte engelen som snakket med meg, og sa til meg: Vet du ikke hva dette er? Og jeg sa: Nei, min herre.
9Han sa til meg igjen: Stå over meg og drep meg, for jeg er i stor nød, fordi livet mitt ennå er i meg.
18Hva kan David si mer for å ære din tjener? For du vet hvem din tjener er.
1Og han sa til meg: Menneskesønn, reis deg opp på føttene dine, så vil jeg tale til deg.
2Og Ånden kom inn i meg da han talte til meg, og han reiste meg opp på føttene mine, så jeg hørte ham som talte til meg.
13Å, vær nådig mot meg, så jeg kan finne styrken igjen, før jeg drar herfra og ikke lenger er.
22Og Herrens hånd var der over meg; og han sa til meg: Stå opp, gå ut på sletten, så vil jeg tale med deg der.
15Min styrke er tørket ut som leire; tungen klistrer seg til kjeven, og du har ført meg ned i støvet.
16Jeg kalte på min tjener, men han svarte ikke; jeg ba ham med mine ord.
8Og jeg hørte, men jeg forsto ikke; så sa jeg: O min Herre, hva vil skje med alt dette mot slutten?
6Da ble kongens ansikt forandret, og tankene hans skapte bekymring, så hoftene hans ble løse og knærne hans slo mot hverandre.
4Guds Ånd har skapt meg, og Den Allmektiges pust har gitt meg liv.
10Fjern din straff fra meg; jeg er helt oppslukt av straffen fra din hånd.
10For mitt liv er preget av sorg, og mine år med sukk: min styrke svikter på grunn av mine urettferdigheter, og mine bein er oppbrukt.
14Så løftet ånden meg opp og tok meg bort, og jeg gikk med bitterhet, i åndens intensitet; men Herrens hånd var sterk over meg.
35Da ville jeg tale, og ikke frykte ham; men slik er det ikke for meg.
18Han lar meg ikke puste, men fyller meg med bitterhet.
19Hvis jeg taler om styrke, se, han er sterk; og hvis det gjelder dom, hvem kan gi meg tid til å tale?
10Ingen er så fryktinngytende at de tør å vekke ham; hvem kan så stå foran meg?
5Da sa jeg: Ve meg! For jeg er fortapt; jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor blant et folk med urene lepper; for mine øyne har sett Kongen, Herren hærskarers Gud.
11Jeg sa: Jeg skal ikke se HERREN blant de som lever; jeg skal ikke se mennesker mer i denne verden.
16Når det gjelder meg, har jeg ikke hastet etter å være din pastor; jeg har heller ikke ønsket den sørgmodige dagen; du vet: det som kom fra mine lepper var riktig for deg.