2 Mosebok 16:20
Men de hørte ikke på Moses; noen av dem lot det ligge til om morgenen, og det ble fullt av larver og stank; og Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses; noen av dem lot det ligge til om morgenen, og det ble fullt av larver og stank; og Moses ble sint på dem.
Men de ville ikke høre på Moses; noen lot likevel noe bli igjen til morgenen. Da gikk det mark i det, og det stinket, og Moses ble vred på dem.
Men de hørte ikke på Moses; noen lot noe bli igjen av det til morgenen. Da kom det mark i det og det begynte å lukte vondt, og Moses ble harm på dem.
Men de hørte ikke på Moses; noen lot noe bli igjen til morgenen. Det kom mark i det og det begynte å lukte, og Moses ble harm på dem.
Men de adlød ikke Moses. Noen lot noe være igjen til morgendagen, og det ble fylt med mark og luktet vondt. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det være igjen til morgenen, og det avlet mark og stinket. Og Moses ble vred på dem.
Men de hørte ikke på Moses, for noen beholdt noe til neste morgen. Da vokste det ormer i det, og det stinket. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det bli igjen til morgenen. Da kom det makk i det og det luktet vondt, og Moses ble harm på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot noe være igjen til morgenen, og det ble fullt av mark og stinket. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke etter Moses; noen lot igjen noe til morgenen, og det ble ødelagt av ormer og begynte å stinke, og Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot noe være igjen til morgenen, og det ble fullt av mark og stinket. Moses ble sint på dem.
Men noen hørte ikke på Moses og lot noe bli igjen til morgenen. Da ynglet det i det og det stinket. Og Moses ble vred på dem.
But some of them did not listen to Moses and kept part of it until morning. It bred worms and began to stink, and Moses was angry with them.
Men de hørte ikke på Moses. Noen lot en del bli til morgenen, og det ble fullt av mark og luktet ille. Moses ble vred på dem.
Dog adløde de ikke Mose, men Somme levnede deraf til om Morgenen; saa voxede der Orme udi, og det lugtede ilde; saa blev Mose vred paa dem.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and stank: and Moses was wroth with them.
Men de hørte ikke på Moses, og noen av dem lot det bli igjen til morgenen, og det kom mark i det og stank. Og Moses ble vred på dem.
Nevertheless, they did not heed Moses; but some of them left part of it until the morning, and it bred worms and stank: and Moses was angry with them.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det bli igjen til morgenen, og det gikk mark i det og ble ødelagt. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det bli igjen til morgenen, og det krydde av makk og luktet vondt. Og Moses ble vred på dem.
Likevel hørte de ikke på Moses, men noen lot det bli igjen til morgenen, og det ynglet ormer i det og luktet vondt. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen av dem lot det være igjen til morgenen, og da var det makk i det og det stinket; og Moses ble sint på dem.
Notwithstondinge they harkened not vnto Moses: but some of the lefte of it vntyll the mornynge, and it waxte full of wormes ad stake and Moses was angrie wyth them.
But they harkened not vnto Moses. And some left of it vntill the morninge. Then waxed it full of wormes and stanke. And Moses was angrie at them.
Notwithstanding they obeyed not Moses: but some of them reserued of it till morning, and it was full of wormes, and stanke: therefore Moses was angrie with them.
Notwithstanding, they hearkened not vnto Moyses: but some of them left of it vntill the mornyng, and it waxed full of wormes, & corrupted: and Moyses was angry with them.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and stank: and Moses was wroth with them.
Notwithstanding they didn't listen to Moses, but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and became foul: and Moses was angry with them.
and they have not hearkened unto Moses, and some of them do leave of it till morning, and it bringeth up worms and stinketh; and Moses is wroth with them.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and became foul: and Moses was wroth with them.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and became foul: and Moses was wroth with them.
But they gave no attention to Moses, and some of them kept it till the morning and there were worms in it and it had an evil smell: and Moses was angry with them.
Notwithstanding they didn't listen to Moses, but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and became foul: and Moses was angry with them.
But they did not listen to Moses; some kept part of it until morning, and it was full of worms and began to stink, and Moses was angry with them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Og Herren talte til Moses og sa:
12«Jeg har hørt klagene til Israels barn; si til dem: Om kvelden skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere bli mettet med brød; og dere skal vite at jeg er Herren deres Gud.»
13Og det skjedde at om kvelden kom vaktelene og dekket leiren; og om morgenen lå dugg rundt leiren.
14Og når duggen som hadde lagt seg, var borte, se, på overflaten av ørkenen lå det noe lite og rundt, så smått som frost på bakken.
15Og da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er dette?» for de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: «Dette er brødet som Herren har gitt dere å spise.»
16Dette er det som Herren har befalt: Samle av det hver mann etter sitt behov, en omer for hver mann, etter antallet av deres familiemedlemmer; la hver av dem ta for dem som er i teltene deres.
17Og Israels barn gjorde slik, de samlet, noen mer, noen mindre.
18Og da de målte det med en omer, hadde den som samlet mye, ikke noe til overs, og den som samlet lite, led ikke nød; hver samlet etter sitt behov.
19Og Moses sa: «La ingen av dem ligge igjen til om morgenen.»
21Og de samlet det hver morgen, hver mann etter sitt behov; og når solen ble varm, smeltet det.
22Og det skjedde at på den sjette dagen samlet de dobbelt så mye brød, to omere for hver mann; og alle menighetens ledere kom og fortalte Moses.
23Og han sa til dem: «Dette er det som Herren har sagt: I morgen er det hviledag, en hellig sabbat for Herren; forbered det dere vil bake i dag, og kok det dere vil koke; og det som blir til overs, legg bort til dere til morgenen.»
24Og de la det bort til morgenen, slik som Moses hadde befalt; og det stank ikke, verken var det noen larve i det.
25Og Moses sa: «Spis det i dag, for i dag er det en sabbat for Herren; i dag skal dere ikke finne det på marken.»
20Men i en hel måned, til det strømmer ut av nesene deres, og blir avskyelig for dere; fordi dere har foraktet Herren som er blant dere og har grått for ham og sagt: Hvorfor måtte vi forlate Egypt?
21Og Moses sa: Folket, som jeg er midt blant, er sekshundre tusen fotfolk; og du har sagt: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan spise en hel måned.
7Og om morgenen skal dere se Herrens herlighet, for han hører deres klager mot Herren; hva er vi, at dere klager mot oss?
8Og Moses sa: «Dette skal skje når Herren gir dere kjøtt å spise om kvelden, og om morgenen brød som metter dere; for Herren hører deres klager som dere retter mot ham; hva er vi? Deres klager er ikke mot oss, men mot Herren.»
32Og folket sto opp hele den dagen, og hele natten, og hele den neste dagen, og de samlet vaktlene; den som samlet minst, samlet ti homer, og de bredte dem utover for seg selv rundt omkring leiren.
33Og mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tygget, ble Herrens vrede tent mot folket, og Herren slo folket med en meget stor pest.
2Og hele menigheten av Israels barn murret mot Moses og Aron i ørkenen:
5Og folket klagde til Gud og mot Moses: "Hvorfor har dere ført oss ut av Egypt for å dø i ørkenen? For det finnes ikke noe brød og vi har ikke vann; og vi hater dette lyse brødet!"
9Og da dugg falt på leiren om natten, falt mannaen ned på den.
10Da hørte Moses folket gråte gjennom sine familier, hver mann i døråpningen til sitt telt; og Herren ble sterkt sint; Moses var også misfornøyd.
32Og Moses sa: «Dette er det som Herren har befalt: Fyll en omer av det, så det kan bevares for deres generasjoner; så de kan se brødet som jeg har gitt dere å spise i ørkenen, da jeg førte dere ut av Egypt.»
33Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke, og legg en omer full av manna i den, og legg den bort for Herren, for å bevares for deres generasjoner.»
15Moses ble svært sint og sa til Herren: 'Se ikke på deres offer; jeg har ikke tatt en eneste esel fra dem, eller skadet en av dem.'
1Da folket begynte å klage, ble Herren misfornøyd; Herren hørte det, og hans vrede ble tent; og Herrens ild brant blant dem og fortærte dem som var i de ytterste delene av leiren.
41Men neste dag mumlet hele menigheten av Israels barn mot Moses og Aron og sa: 'Dere har drept Herrens folk.'
27Og det skjedde, at noen av folket gikk ut på den sjuende dagen for å samle, og de fant ikke noe.
28Og Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å følge mine bud og mine lover?»
4Da sa Herren til Moses: «Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen for dere; og folket skal gå ut og samle det de trenger hver dag, for at jeg kan prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke.»
16For noen, da de hørte, provoserte; men ikke alle som kom ut av Egypt med Moses.
17Men med hvem ble han opprørt i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis lik falt i ørkenen?
25Men de mumlet i teltene, og hørte ikke på Herrens stemme.
14Og de samlet dem sammen i hauger, og landet stinket.
32De provoserte ham også ved stridens vann, så det gikk ille med Moses for deres skyld.
16De misunnet også Moses i leiren, og Aron, Herrens hellige.
30De var ikke fremmede for sin grådighet. Men mens maten fremdeles var i munnen deres,
9Og Herrens sinne ble opptent mot dem; og han gikk bort.
26Og Herren talte til Moses og Aron og sa,
18Og si til folket: Helliggjør dere til i morgen, så skal dere spise kjøtt; for dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem skal gi oss kjøtt å spise? For det var godt for oss i Egypt; derfor skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.
20Og Herren talte til Moses og til Aron og sa:
11Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dette folk provosere meg? Hvor lenge vil de nekte å tro på meg, på tross av alle tegnene jeg har vist dem?»
9Og Moses talte slik til Israels barn, men de hørte ikke på Moses på grunn av sin nød og sitt tunge slavearbeid.
24Og folket murret mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?
10Og dere skal ikke la noe av det bli igjen til morgenen; det som er igjen til morgenen, skal dere brenne med ild.
35Og Israels barn spiste manna i førti år, helt til de kom til et land med innbyggere; de spiste manna til de kom til grensene av Kanaan.
41Og Moses sa: «Hvorfor ignorerer dere nå Herrens bud? Det vil ikke lykkes.»
44Og Herren talte til Moses og sa: