Galaterbrevet 2:11
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han sto der dømt.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort noe galt.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham åpent, fordi han var åpenbart skyldig.
Da Peter kom til Antiokia, trosset jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var klanderverdig.
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, imøtegikk jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.
Men da Peter kom til Antiokia, talte jeg åpent imot ham, for han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto fordømt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he stood condemned.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men der Petrus kom til Antiochia, modsagde jeg ham lige i Øinene, efterdi han var at laste.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han var skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Kefas kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto åpenbart skyldig.
And when Peter was come to Antioche I withstode him in the face for he was worthy to be blamed.
But wha Peter was come to Antioche, I withstode him in ye face: for he was worthy to be blamed.
And when Peter was come to Antiochia, I withstood him to his face: for he was to be condemned.
But whe Peter was come to Antioche, I withstoode him to the face, because he was to be blamed.
¶ But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
And when Peter came to Antioch, to the face I stood up against him, because he was blameworthy,
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I made a protest against him to his face, because he was clearly in the wrong.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to his face, because he stood condemned.
Paul Rebukes Peter But when Cephas came to Antioch, I opposed him to his face, because he had clearly done wrong.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12For før noen kom fra Jakob, spiste han sammen med hednene; men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna dem, fordi han fryktet dem som var omskåret.
13Og de andre jødene ble også påvirket av ham; så selv Barnabas ble dratt med av deres hykleri.
14Men da jeg så at de ikke handlet i tråd med evangeliets sannhet, sa jeg til Peter foran dem alle: "Hvis du, som er jøde, lever som hedningsfolk og ikke som jøder, hvorfor tvinger du da hedningsfolk til å leve som jøder?"
2Og da Peter kom opp til Jerusalem, stridte de som var av omskjærelsen med ham,
3og sa: Du har gått inn til uomskårne mennesker og spist sammen med dem.
4Men Peter gjentok saken fra begynnelsen av og fortalte den i rekkefølge til dem, og sa:
16åpenbare sin Sønn i meg, så jeg kunne forkynne ham blant folkeslagene; straks konfererte jeg ikke med kjød og blod:
17Og jeg gikk ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg; men jeg dro til Arabia og kom tilbake til Damaskus.
18Deretter, etter tre år, gikk jeg opp til Jerusalem for å besøke Peter, og ble hos ham femten dager.
19Men jeg så ingen av de andre apostlene, unntatt Jakob, broren til Herren.
6Men de som var ansett som viktige betydde ikke noe for meg; Gud ser ikke på folks utseende. De som ble sett på som viktige, la ikke noe til meg.
7Men tvert imot, da de så at evangeliet for de uomskårne var overgitt til meg, slik som evangeliet for de omskårne var overgitt til Peter;
8For han som arbeidet kraftfullt gjennom Peter til apostleskapet for de omskårne, var også mektig i meg mot hednene.
9Og da Jakob, Kefas og Johannes, som ble sett på som søyler, så den nåden som var gitt meg, ga de meg og Barnabas høyre hånd til fellesskap, at vi skulle dra til hedningene, og de til de omskårne.
10Bare ønsket de at vi skulle huske de fattige; som jeg også ønsket å gjøre.
5For jeg antar at jeg ikke er noe dårligere enn de fremste apostlene.
17For siden Gud ga dem den samme gaven som han ga oss som trodde på Herren Jesus Kristus; hvem var jeg til å kunne motsette meg Gud?
14Men Peter, som sto opp med de elleve, hevet stemmen sin og sa til dem: Dere menn fra Judea, og alle dere som bor i Jerusalem, hør på mine ord:
21Deretter dro jeg til områdene i Syria og Kilikia;
22Og jeg var ukjent ansikt til menighetene i Judea som var i Kristus:
32Han talte dette klart. Og Peter tok ham til side og begynte å irettesette ham.
33Men da han snudde seg og så på disiplene, irettesatte han Peter og sa: «Vik bort fra meg, Satan! For du tenker ikke på det som kommer fra Gud, men på det som kommer fra mennesker.»
25Og da Peter kom inn, møtte Kornelius ham, og falt ned for hans føtter og tilbad ham.
26Men Peter tok ham opp og sa: Stå opp; jeg er også bare et menneske.
27Og mens han snakket med ham, gikk han inn og fant mange som var samlet.
1For fjorten år siden dro jeg igjen til Jerusalem med Barnabas og tok også med meg Titus.
2Og jeg dro opp etter en åpenbaring, og delte med dem evangeliet jeg forkynner blant hednene i et privat møte med de ansett som viktige, for å unngå å løpe forgjeves.
3Men verken Titus, som var med meg og var greker, ble tvunget til omskjæring:
4Og dette skjedde på grunn av falske brødre som hadde sneket seg inn blant oss for å kontrollere vår frihet i Kristus Jesus, slik at de kunne bringe oss tilbake til trelldom.
22Da kom nyheten om disse ting til menighetens kjennskap, og de sendte bort Barnabas for at han skulle dra til Antiokia.
2Men etter at vi hadde lidt mye på forhånd og blitt dårlig behandlet, slik dere vet, i Filippi, var vi modige i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere på tross av stor motstand.
15Og i de dagene sto Peter frem midt i disiplene og sa, (som var omtrent hundre og tjue),
12Men det jeg gjør, vil jeg fortsette med, for jeg vil hindre dem som ønsker anledninger, så hvor de er stolte, skal de bli funnet som vi.
2Men jeg ber dere om at jeg ikke skal være frimodig når jeg er til stede, med den selvtilliten jeg har mot noen, som mener at vi vandrer etter kjødet.
6Og apostlene og de eldste samlet seg for å drøfte saken.
7Og da det hadde vært mye diskusjon, stod Peter opp og sa til dem: Brødre, dere vet hvordan Gud for en tid tilbake valgte blant oss, at hedningene skulle høre evangeliets ord gjennom min munn og tro.
19Men Peter og Johannes svarte og sa til dem: "Om det er riktig i Guds øyne å høre på dere mer enn på Gud, kan dere dømme."
13For hva er dere dårligere enn andre menigheter, unntatt at jeg ikke har vært en belastning for dere? Tilgi meg denne feilen.
29Men Peter sa til ham: Selv om alle skulle bli støtt, vil ikke jeg.
29Da svarte Peter og de andre apostlene og sa: Vi bør adlyde Gud mer enn mennesker.
16Men Peter fortsatte å banke; og da de åpnet døren og så ham, ble de forbløffet.
15Vær også på vakt imot ham; for han har sterkt motarbeidet våre ord.
11Og da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg helt sikkert at Herren har sendt sin engel og reddet meg fra Herodes' hånd og fra alt det jødene fryktet.
11Og da jeg ikke kunne se for lyset, ble jeg ført ved hånden av dem som var med meg, og kom inn i Damaskus.
18Siden mange skryter i kjødet, vil jeg også være stolt.
2Da Paulus og Barnabas hadde en kraftig uenighet med dem, bestemte de at Paulus og Barnabas, samt noen andre, skulle dra opp til Jerusalem til apostlene og de eldste om denne saken.
58Og etter en liten stund, så en annen og sa: Du er også en av dem. Og Peter sa: Mann, jeg er ikke.
6Vi søkte ikke ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi hadde hatt rett til å være en byrde som Kristi apostler.
55Og da de hadde tent et bål midt i hallen og satt seg ned sammen, satt Peter blant dem.
8Da sa Peter, fylt med Den Hellige Ånd, til dem: "Dere folkeledere og eldste i Israel,