1 Mosebok 32:26
Og han sa: La meg gå, for daggryet bryter. Og han sa: Jeg vil ikke la deg gå, med mindre du velsigner meg.
Og han sa: La meg gå, for daggryet bryter. Og han sa: Jeg vil ikke la deg gå, med mindre du velsigner meg.
Han sa: Slipp meg, for det gryr av dag. Men han sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.
Da han så at han ikke kunne vinne over ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk ut av ledd mens han kjempet med ham.
Da han så at han ikke kunne vinne over ham, rørte han ved hofteleddet hans, og Jakobs hofte gikk ut av ledd mens han kjempet med ham.
Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofte ble ute av ledd mens han kjempet.
Og han sa: Slipp meg, for dagen gryr. Og han sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.
Mannen sa: Slipp meg, for det blir dag; men Jakob svarte: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.
Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hans hofteledd, slik at Jakobs hofte ble slått ut av ledd mens de kjempet.
Mannen sa: "Slipp meg, for dagen gryr." Men han sa: "Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg."
Han sa: «Slipp meg, for daggryet gryr!» Men han svarte: «Jeg skal ikke la deg gå før du velsigner meg.»
Mannen sa: "Slipp meg, for dagen gryr." Men han sa: "Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg."
Da mannen innså at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved Jakobs hofteskaft så Jakobs hofte gikk av ledd mens de kjempet.
When the man saw that he could not overpower him, he touched the socket of Jacob's hip so that his hip was dislocated as they wrestled.
Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, rørte han ved Jakob’s hofteskål, så Jakob’s hofte gikk ut av ledd mens han kjempet med ham.
Og han sagde: Lad mig gaae, thi det dages; og han sagde: Jeg vil ikke lade dig gaae, uden du faaer velsignet mig.
And he said, Let me go, for the day breaketh. And he said, I will not let thee go, except thou bless me.
Og mannen sa: Slipp meg, for dagen gryr. Men Jakob svarte: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.
And he said, Let me go, for the day breaks. But he said, I will not let you go, unless you bless me.
Mannen sa: "Slipp meg, for dagen gryr." Jakob svarte: "Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg."
Han sa: 'La meg gå, for morgenen gryr.' Men han sa: 'Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.'
Da sa han: Slipp meg, for dagen gryr. Men Jakob svarte: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.
Mannen sa: Slipp meg, for daggryet kommer. Men Jakob sa: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.
And he sayde: let me goo for the daye breaketh. And he sayde: I will not lett the goo excepte thou blesse me.
And he sayde: Let me go, for ye daye breaketh on. But he answered: I will not let ye go, excepte thou blesse me.
And he saide, Let me goe, for the morning appeareth. Who answered, I will not let thee go except thou blesse me.
And he said: let me go, for the day breaketh. Whiche aunswered: I will not let thee go, except thou blesse me.
And he said, Let me go, for the day breaketh. And he said, I will not let thee go, except thou bless me.
The man said, "Let me go, for the day breaks." Jacob said, "I won't let you go, unless you bless me."
and he saith, `Send me away, for the dawn hath ascended:' and he saith, `I send thee not away, except thou hast blessed me.'
And he said, Let me go, for the day breaketh. And he said, I will not let thee go, except thou bless me.
And he said, Let me go, for the day breaketh. And he said, I will not let thee go, except thou bless me.
And he said to him, Let me go now, for the dawn is near. But Jacob said, I will not let you go till you have given me your blessing.
The man said, "Let me go, for the day breaks." Jacob said, "I won't let you go, unless you bless me."
Then the man said,“Let me go, for the dawn is breaking.”“I will not let you go,” Jacob replied,“unless you bless me.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
27Og han sa til ham: Hva er ditt navn? Og han sa: Jakob.
28Og han sa: Ditt navn skal ikke lenger kalles Jakob, men Israel; for som en Prins har du makt med Gud og med mennesker, og har overvunnet.
29Og Jakob spurte ham og sa: Si meg, vær så snill, hva er ditt navn? Og han sa: Hvorfor spør du meg om mitt navn? Og han velsignet ham der.
30Og Jakob kalte stedet Peniel; for jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og mitt liv er bevart.
31Og da han krysset over Penuel, steget solen opp over ham, og han haltet på hoften.
32Derfor spiser Israels barn ikke av senen som krympet, som er på hoftelåsen, fremdeles i dag: fordi han berørte hoftelåsen til Jakob i den senen som krympet.
22Og han sto opp den natten, og tok sine to koner, og sine to kvinnelige tjenere, og sine elleve sønner, og krysset over elven Jabbok.
23Og han tok dem og sendte dem over bekken, og sendte over det han hadde.
24Og Jakob ble igjen alene; og det kom en mann og kjempet med ham til daggry.
25Og da han så at han ikke kunne overvinne ham, berørte han hoftelåsen hans; og hoftelåsen til Jakobs lår ble ut av ledd, mens han kjempet med ham.
35Og han sa: Din bror kom med list, og har tatt bort din velsignelse.
36Og han sa: Er ikke han riktig kalt Jakob? For han har bedratt meg disse to gangene: han tok min førstefødselsrett; og se, nå har han tatt bort min velsignelse. Og han sa: Har du ikke reservert en velsignelse for meg?
9Og Gud viste seg for Jakob igjen da han kom ut fra Padan-Aram, og velsignet ham.
10Og Gud sa til ham: Ditt navn er Jakob; du skal ikke lenger kalles Jakob, men Israel skal være ditt navn; og han kalte ham Israel.
26«Gi meg mine koner og mine barn som jeg har tjent deg for, og la meg dra, for du vet hvilke tjenester jeg har gjort for deg.»
27Og Laban sa til ham: «Vær så snill, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, bli her; for jeg har lært av erfaring at Herren har velsignet meg på grunn av deg.»
3Han grep sin bror ved hælen i livmoren, og ved sin styrke fikk han makt med Gud.
4Ja, han hadde makt over engelen og seiret: han gråt og ba om nåde, og han fant ham i Betel, og der talte han med oss.
42Hvis ikke min fars Gud, Abrahams Gud, og Isaks Gud hadde vært med meg, så ville du uten tvil ha sendt meg bort tomhendt.
10Men Jakob sa: Nei, vær så snill, hvis jeg nå har funnet nåde i dine øyne, ta imot min gave fra meg; for jeg har sett ansiktet ditt som om jeg har sett Guds ansikt, og du har vist meg velvilje.
11Ta, vær så snill, min velsignelse som jeg har brakt til deg; Gud har handlet med nåde mot meg, og jeg har nok. Og han presset ham, og han tok imot den.
12Og han sa: La oss fortsette reisen, og jeg vil lede an.
15Og Esau sa: La meg nå etterlate noen av menneskene som er med meg. Jakob svarte: Hva er vitsen med det? La meg finne nåde i dine øyne.
15Og se, jeg er med deg, og vil bevare deg overalt hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet; for jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har talt til deg om.
16Og Jakob våknet av sin søvn og sa: Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke.
31Og han sa: «Hva skal jeg gi deg?» Og Jakob sa: «Du skal ikke gi meg noe; hvis du vil gjøre dette for meg, vil jeg på nytt gjete og ta vare på flokken din.»
56Og de svarte, Hinder meg ikke; for Herren har fått min vei til å lykkes; send meg av sted så jeg kan gå til min herre.
29Det er i min makt å skade dere; men deres fars Gud talte til meg i natt, og sa: Vær forsiktig så du ikke snakker til Jakob verken godt eller ondt.
30Og nå, selv om du vil dra fordi du lengter etter din fars hus, hvorfor har du stjålet mine husguder?
9Og Jakob sa: Å Gud av min far Abraham, og Gud av min far Isak, Herren som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og til din slekt, og jeg vil gjøre godt mot deg:
23Og du skal si til Farao: Slik sier Herren: Israel er min sønn, min førstefødte. La min sønn gå, så han kan tjene meg; og hvis du nekter å la ham gå, se, jeg vil slå ned din sønn, din førstefødte.
55Og tidlig om morgenen reiste Laban seg, kysset sine sønner og døtre, og velsignet dem; og Laban dro, og reiste seg til sitt sted.
32Ta også med dere flokker og storfe, slik som dere har sagt, og dra av sted; og velsign meg også.
16Engelen som frelste meg fra alt ondt, velsigne guttene; og la mitt navn bli kalt over dem, og navnet til mine fedre Abraham og Isak; og la dem vokse til en stor folkeskar midt blant jorden.
2Og Gud talte til Israel i drømmer om natten, og sa: Jakob, Jakob. Og han svarte: Her er jeg.
24Og HERREN viste seg for ham samme natt og sa: Jeg er Gud for Abraham, din far; frykt ikke, for jeg er med deg, og vil velsigne deg og gjøre ditt avkom tallrikt for min tjener Abrahams skyld.
31Og Jakob sa: Selg meg i dag din førstefødselsrett.
38Og Esau sa til sin far: Har du bare én velsignelse, min far? Velsign meg, også meg, min far. Og Esau løftet stemmen sin og gråt.
26Og den første kom ut rød, som et hårete plagg; og de kalte ham Esau.
31Og han sa: Forlat oss ikke, jeg ber deg; for siden du vet hvordan vi skal leire her i ørkenen, kan du være våre øyne.
11Frelst meg, ber jeg deg, fra min brors hånd, fra Esau; for jeg frykter ham, i frykt for at han vil komme og angripe meg, sammen med moren og barna.
10Og Jakob velsignet farao og gikk ut fra farao.
2For hvis du nekter å la dem gå og holder dem tilbake,
13Jeg er Gud i Betel, der du salvet søylen og der du avla et løfte til meg: nå stå opp, dra bort fra dette landet og vend tilbake til din slekt.
13Og Balaam sto opp om morgenen og sa til Balaks prinser: Dra tilbake til deres land, for Herren nekter å gi meg lov til å dra med dere.