Josva 22:33
Og dette gledet israelittene; de velsignet Gud og hadde ikke til hensikt å dra opp mot dem i kamp, for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Og dette gledet israelittene; de velsignet Gud og hadde ikke til hensikt å dra opp mot dem i kamp, for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Dette behaget Israels barn, og Israels barn priste Gud. De hadde ikke lenger i sinne å dra opp mot dem til strid for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Saken var god i israelittenes øyne, og israelittene velsignet Gud, og de bestemte at de ikke skulle dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet som Rubens sønner og Gads sønner bodde i.
Dette behaget israelittene, og israelittene priste Gud; de sa ikke mer at de ville dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet der Reubens og Gads sønner bor.
Israelittene var tilfredse med svaret. De priste Gud og lot være å marsjere mot dem med våpen for å ødelegge det landet som Ruben og Gad bodde i.
Og det var godt i Israels barns øyne, og Israels barn velsignet Gud, og de tenkte ikke på å gå opp mot dem i strid for å ødelegge landet der Reubens barn og Gads barn bodde.
Det var godt i øynene til Israels barn, og Israels barn lovpriste Gud; de sa ikke at de ville dra opp mot dem i strid for å ødelegge landet som Rubens og Gads barn bodde i.
Dette var godt i Israels barns øyne, og Israels barn priste Gud. De sa ikke mer at de skulle dra ut for å føre krig mot dem for å ødelegge det landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Dette gled israelittene, og de velsignet Gud. De bestemte seg for ikke å gå til kamp mot dem for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Israels barn var fornøyd med svaret, og de lovpriste Gud. De sa ikke lenger at de skulle dra opp i kamp mot dem for å ødelegge det landet som Rubenittene og gadittene bodde i.
The Israelites were pleased with the report, and they praised God. They no longer talked about going to war against them to destroy the land where the Reubenites and the Gadites lived.
Rapporten tilfredsstilte Israels barn, og de priste Gud og sa ikke noe mer om å dra opp med en hær for å ødelegge landet som rubenittene og gadittene bodde i.
Og det Ord var godt for Israels Børns Øine, og Israels Børn lovede Gud; og de sagde ikke, at de vilde drage op over dem til Strid, til at fordærve det Land, som Rubens Børn og Gads Børn boede udi.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Og saken behaget israelittene, og israelittene lovet Gud og hadde ikke lenger noen tanke om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
And the thing pleased the children of Israel, and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land where the children of Reuben and Gad dwelt.
Israels barn syntes om det og velsignet Gud, og talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Og det var godt i israelittenes øyne. Og israelittene priste Gud, og bestemte seg for ikke å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet de bodde i, som tilhørte Rubens og Gads sønner.
Det gledet Israels barn, og Israels barn velsignet Gud. De talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor Rubens barn og Gads barn bodde.
Og Israels barn var glade for dette; og de priste Gud, og hadde ikke mer tanke på å gå til krig mot rubenittene og gadittene for å ødelegge deres land.
Then were the children of Israel well cotente with the thinge. And they praysed the God of Israel, and sayde nomore that they wolde go vp agaynst them with an armye, to destroye the londe that the childre of Ruben and Gad dwelt in.
And the saying pleased the children of Israel: and the children of Israel blessed God, and minded not to goe against them in battell, for to destroy the land, wherein the children of Reuben, and Gad dwelt.
And the saying pleased the children of Israel, and they blessed God, and dyd not entende to go agaynst the in battell, and to destroy the lande which the children of Ruben and Gad dwelt in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
and the thing is good in the eyes of the sons of Israel, and the sons of Israel bless God, and have not said to go up against them to war, to destroy the land which the sons of Reuben, and the sons of Gad, are dwelling in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the children of Israel were pleased about this; and they gave praise to God, and had no more thought of going to war against the children of Reuben and the children of Gad for the destruction of their land.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
The Israelites were satisfied with their report and gave thanks to God. They said nothing more about launching an attack to destroy the land in which the Reubenites and Gadites lived.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Gud forby at vi skulle gjøre opprør mot Herren, og vende oss bort fra å følge Herren, og bygge et altar for brennoffer, for matoffer, eller for offer, ved siden av Herrens altar vår Gud som står foran hans tabernakel.
30Og da Pinhas, presten, og prinsene fra menigheten hørte ordene som rubenittene, gadittene og manassittene talte, gledet de seg.
31Og Pinhas, sønn av Eleazar, presten, sa til rubenittene, gadittene og manassittene: I dag ser vi at Herren er blant oss, fordi dere har unngått denne overtredelsen mot Herren: nå har dere frelst Israels barn.
32Og Pinhas, sønn av Eleazar, presten, og prinsene, dro tilbake fra rubenittene og gadittene, fra Gileads land, til Kanaan, til israelittene, og rapporterte til dem.
21Da svarte rubenittene, gadittene og Manasses sønner, og sa til lederne av tusenene i Israel,
1Nå hadde Rubens sønner og Gads sønner en veldig stor mengde kveg: og da de så landet Jaser og landet Gilead, så de at det var et godt sted for kveg.
2Gads sønner og Rubens sønner kom og talte til Moses, til presten Eleazar, og til de ledende for menigheten og sa:
9Og rubenittene, gadittene og Manasse sønner vendte tilbake fra israelittene i Shilo, som ligger i Kanaan, for å dra til Gileads land, til eiendommen de hadde fått, etter ordet fra Herren gjennom Moses.
10Og da de kom til grensene av Jordan, som ligger i Kanaan, bygde rubenittene, gadittene og Manasse stamme et altar ved Jordan, et stort altar som kunne sees.
11Og israelittene hørte si: Se, rubenittene, gadittene og Manasses stamme har bygget et altar mot Kanaan, ved grensene av Jordan, nær passasjen til israelittene.
12Og da israelittene hørte dette, samlet hele menigheten seg i Shilo for å forberede seg til krig mot dem.
13Og israelittene sendte til rubenittene, gadittene og Manasses stamme i Gileads land, Pinhas, sønn av Eleazar, presten,
15Og de kom til rubenittene, gadittene og den halvparten av Manasses barn i Gileads land og spurte dem,
34Og rubenittene og gadittene gav alteret navnet Ed: for det skal være et vitnesbyrd mellom oss om at Herren er Gud.
29Og Moses sa til dem: Hvis Gads sønner og Rubens sønner vil passere med dere over Jordan, hver mann bevæpnet til kamp, foran Herren, og landet blir underlagt dere; da skal dere gi dem landet Gilead som en eiendom:
30Men hvis de ikke vil gå over med dere bevæpnet, skal de ha eiendommer blant dere i Kanaans land.
31Og Gads sønner og Rubens sønner svarte og sa: Som HERREN har sagt til dine tjenere, slik vil vi gjøre.
32Vi vil gå over bevæpnet foran Herren inn i Kanaans land, slik at eiendommen vår på denne siden av Jordan kan bli vår.
33Og Moses ga dem, til Gads sønner og Rubens sønner, og til halve stammen av Manasse, sønn av Josef, kongedømmet til Sihon, kongen av amorittene, og kongedømmet til Og, kongen av Bashan, med byene deres i områdene rundt.
24og hvis vi ikke heller har gjort det av frykt for dette, og sagt: I fremtiden kan deres barn si til våre barn: Hva har dere med Herren Israels Gud å gjøre?
25For Herren har gjort Jordan til en grense mellom oss og dere, dere rubenitter og gaditter; dere har ingenting med Herren å gjøre: slik vil deres barn få våre barn til å slutte å frykte Herren.
26Derfor sa vi: La oss nå forberede oss på å bygge et altar, ikke for brennoffer, eller for offer:
4Ja, landet som Herren ga Israels menighet å innta, er et land for kveg, og dine tjenere har kveg:
5Derfor sa de, dersom vi har funnet nåde i dine øyne, la dette landet bli tildelt dine tjenere som en eiendom, og før oss ikke over Jordan.
6Og Moses sa til Gads sønner og Rubens sønner: Skal deres brødre gå til krig, mens dere sitter her?
7Og hvorfor skremmer dere Israels barn fra å gå inn i landet som Herren har gitt dem?
25Og Gads sønner og Rubens sønner sa til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre befaler.
26Våre små, våre hustruer, våre flokker, og alt vårt storfe, skal være der i byene i Gilead:
12Og Rubens sønner, Gads sønner og halve Manassehs stamme, gikk over bevæpnet foran Israels barn, slik Moses hadde sagt til dem:
8Og vi tok landet deres og ga det som arv til Rubenittene, Gadittene og halvparten av Manasse-stammen.
12Og dette landet, som vi inntok på den tiden, fra Aroer, som ligger ved elven Arnon, og halvparten av fjellet Gilead og byene der, ga jeg til rubenittene og gadittene.
1Så kalte Josva rubenittene, gadittene og Manasse halvstamme,
16Og til rubenittene og gadittene ga jeg fra Gilead til elven Arnon, halve dalen, og grensen til elven Jabbok, som markerer grensen mot barna av Ammon;
12Til Rubenittene, Gadittene, og halvparten av Manasse-stammen sa Joshua:
6Moses, Herrens tjener, og israelittene, slo dem: Og Moses, Herrens tjener, ga det som eiendom til rubenittene, gadittene og den halvparten av Manasses stamme.
1men han søkte ikke etter fortryllelser som før; i stedet vendte han seg mot ørkenen, for Herren gledet seg over å velsigne Israel.
2Fordi de ikke møtte israelittene med brød og vann, men leide Bileam for å forbanne dem; men vår Gud snudde forbannelsen til velsignelse.
29At du ikke vil gjøre noe ondt mot oss, slik som vi ikke har rørt deg, og gjorde deg ingenting annet enn godt, og har sendt deg bort med fred: du er nå HERRENs velsignede.
42Og av Israels barns halvdel, som Moses delte fra mennene som kriget,
14For stammen til Ruben, ifølge sine fedre, og stammen til Gad, ifølge sine fedre, har fått sin arv, og den halvdelen av Manasse-stammen har fått sin arv:
22Og landet blir underlagt Herren: da kan dere etterpå vende tilbake og være uskyldige foran Herren og foran Israel; og dette landet skal være deres eiendom foran Herren.
8Med hvem reubenittene og gadittene har mottatt sin arv, som Moses ga dem, på den andre siden av Jordan mot øst, slik som Moses, Herrens tjener, ga dem;
25Og de tok med seg frukt fra landet i hendene sine, og brakte det ned til oss, og fortalte oss at det var et godt land som Herren vår Gud gir oss.
18Og Israels barn slo dem ikke, for ledelsen hadde sverget til dem ved Herren, Israels Gud. Hele forsamlingen klaget mot lederne.
43Det vil si, Bezer i ørkenen, i sletten for Rubenittene; og Ramoth i Gilead for Gaditene; og Golan i Bashan for Manassittene.
25Og Gud så til israelittene og hadde omsorg for dem.
23Og grensen til reubenittene var Jordan, og grensen der. Dette var arven til reubenittene etter deres familier, byene og landsbyene deres.
16Og de nærmet seg ham og sa: Vi vil bygge saufold her for våre kveg, og byer for våre barn.