Markus 4:39
Og han stod opp og talte til vinden, og sa til sjøen, Stil deg, vær stille. Og vinden stanset, og det ble en stor stillhet.
Og han stod opp og talte til vinden, og sa til sjøen, Stil deg, vær stille. Og vinden stanset, og det ble en stor stillhet.
Han sto opp, truet vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Vinden la seg, og det ble en stor stillhet.
Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti stille! Vær rolig! Da la vinden seg, og det ble blikk stille.
Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Vinden la seg, og det ble en stor stillhet.
Og han sto opp, og irettesatte vinden, og sa til havet, Vær stille, vær stille. Og vinden stilnet, og det ble stor fred.
Og han våknet, og talte til vinden, og sa til havet, "Ti stillhet! Vær stille!" Og vinden la seg, og det ble stor stillhet.
Han reiste seg, truet vinden og sa til sjøen: Vær stille! Hold opp! Vinden stilnet, og det ble blikkstille.
Og han sto opp og truet vinden, og sa til havet: Vær stille, vær fredelig. Og vinden opphørte, og det ble en stor ro.
Og han reiste seg, truet vinden og sa til sjøen, «Ti still, vær rolig!» Da la vinden seg, og det ble blikkstille.
Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikkstille.
Han reiste seg og befalte vinden: «Stille, still deg!» og sa til sjøen: «Vær rolig!» Og vinden stilnet, og det ble fullstendig stille.
Han reiste seg opp og truet vinden og sa til sjøen: «Ti, vær stille!» Da la vinden seg, og det ble helt blikkstille.
Han reiste seg opp og truet vinden og sa til sjøen: «Ti, vær stille!» Da la vinden seg, og det ble helt blikkstille.
Han reiste seg, bød vinden å tie, og sa til sjøen: Vær stille, vær rolig! Og vinden la seg, og det ble blikkstille.
He got up, rebuked the wind, and said to the sea, 'Peace! Be still!' Then the wind died down, and it was completely calm.
Han våknet og truet vinden og sa til sjøen: Ti stille, vær stille! Og vinden la seg, og det ble en stor stille.
Og han stod op, og truede Veiret og sagde til Søen: Ti! vær stille! og Veiret stilledes, og det blev ganske blikstille.
And he arose, and rebuked the wind, and said unto the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: Stillhet, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikkstille.
And he arose, and rebuked the wind, and said to the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
Han våknet opp, truet vinden og sa til sjøen, "Vær stille! Slutt!" Vinden stilnet, og det ble en stor stillhet.
Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: 'Ti still! Bli rolig!' Vinden la seg, og det ble blikkstille.
Han reiste seg, truet vinden, og sa til sjøen: Fred, vær stille. Vinden la seg, og det ble en dyp ro.
Han våknet opp og truet vinden, og sa til sjøen: Stille, vær fredfull. Og vinden stilnet, og det ble en stor fred.
And he rose vp and rebuked the wynde and sayde vnto the see: peace and be still. And the winde alayed and ther folowed a greate calme.
And he arose, and rebuked ye wynde, and sayde vnto the see: Peace, and be styll, And the wynde was layed, & there folowed a greate calme.
And hee rose vp, and rebuked the winde, and saide vnto the sea, Peace, and be still. So the winde ceased, and it was a great calme.
And he arose, and rebuked the wynde, and saide vnto the sea, peace and be styll. And the wynde ceassed, & there folowed a great calme.
And he arose, and rebuked the wind, and said unto the sea, ‹Peace, be still.› And the wind ceased, and there was a great calm.
He awoke, and rebuked the wind, and said to the sea, "Peace! Be still!" The wind ceased, and there was a great calm.
And having waked up, he rebuked the wind, and said to the sea, `Peace, be stilled;' and the wind did lull, and there was a great calm:
And he awoke, and rebuked the wind, and said unto the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
And he awoke, and rebuked the wind, and said unto the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
And he came out of his sleep, and gave strong orders to the wind, and said to the sea, Peace, be at rest. And the wind went down, and there was a great calm.
He awoke, and rebuked the wind, and said to the sea, "Peace! Be still!" The wind ceased, and there was a great calm.
So he got up and rebuked the wind, and said to the sea,“Be quiet! Calm down!” Then the wind stopped, and it was dead calm.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Og da han gikk ombord i båten, fulgte disiplene hans med ham.
24Og se, det brøt ut en stor storm på sjøen, så båten ble dekket av bølger; men han sov.
25Og disiplene kom til ham og vekket ham, og sa: Herre, frels oss; vi går under.
26Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så sto han opp og talte til vindene og havet; og det ble stor stilhet.
27Men mennene undret seg og sa: Hvilken mann er dette, at selv vindene og havet adlyder ham!
22Det skjedde på en bestemt dag at han gikk om bord i et skip med disiplene sine, og han sa til dem: La oss seile over til den andre siden av innsjøen. Og de la ut.
23Men mens de seilte, falt han i søvn; og det kom en storm av vind over innsjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.
24Og de kom til ham og vekket ham, og sa: Mester, Mester, vi går under. Da stod han opp og irettesatte vinden og vannets raseri; og det opphørte, og det ble stille.
25Og han sa til dem: Hvor er deres tro? Og de, redde, undret seg, og sa til hverandre: Hvilken mann er dette! For han befaler til og med vinden og vannet, og de adlyder ham.
40Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan er det at dere ikke har tro?
41Og de fryktet stort, og sa til hverandre, Hvilken mann er dette, at selv vinden og sjøen adlyder ham?
35Og samme dag, da kvelden kom, sa han til dem, La oss seile over til den andre siden.
36Og samme dag, da kvelden kom, sa han til dem, La oss seile over til den andre siden.
37Og det kom en stor storm av vind, og bølgene slo inn i båten, så den ble full.
38Og han lå i den bakerste delen av båten, sovende på en pute; og de vekket ham og sa til ham, Mester, bryr du deg ikke om at vi omkommer?
29Og han sa: Kom. Og da Peter hadde kommet ned av båten, gikk han på vannet for å gå til Jesus.
30Men da han så at vinden var kraftig, ble han redd; og da han begynte å synke, ropte han: Herre, Frels meg.
31Og straks rakte Jesus ut hånden, tok ham og sa: O du med lite tro, hvorfor tvilte du?
32Og da de var kommet opp i båten, stilnet vinden.
33Da kom de som var i båten, og tilbad ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
11Da sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille igjen? For havet raste.
12Og han sa til dem: Ta meg opp og kast meg ut i havet; da skal havet bli rolig for dere, for jeg vet at det er på grunn av meg denne stormen har rammet dere.
13Likevel ropte mennene hardt for å komme seg til land, men de kunne ikke; for havet raste voldsomt mot dem.
29Han gjør stormen stille, så bølgene blir stille.
30Da blir de glade fordi det er stille; så fører han dem til havn de lengtet etter.
18Sjøen begynte å reise seg på grunn av en sterk vind som blåste.
19Da de hadde rodd omtrent tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus gående på sjøen og nærme seg båten. Og de ble redde.
20Men han sa til dem: Det er jeg; vær ikke redde.
47Og da kvelden kom, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.
48Og han så dem slite med å ro; for vinden var imot dem: og omkring den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og ville gå forbi dem.
49Men da de så ham gående på sjøen, trodde de det var en ånd, og skrek:
50For de så ham alle sammen, og blei redde. Og straks talte han med dem og sa: Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde.
51Og han gikk opp til dem i båten; og vinden stilnet; og de ble helt forundret innad, og undret seg.
24Men båten var nå midt på sjøen, blitt kastet rundt av bølgene, for vinden motarbeidet dem.
25Og i den fjerde nattevakt kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Og da disiplene så ham gående på sjøen, ble de redde og sa: Det er en ånd; og de ropte av frykt.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot; det er meg; vær ikke redde.
25For han befaler, og reiser opp stormfulle vind, som løfter opp bølgene.
1Og han begynte på nytt å undervise ved havet; og det samlet seg en stor mengde rundt ham, slik at han gikk om bord i en båt og satt i sjøen; og hele folkemengden var ved sjøen på land.
25Og Jesus irettesatte ham og sa: Ti stille, og kom ut av ham.
7Som stiller havets bråk, lyden av bølgene og uroen blant folkene.
7Og Jesus kom bort til dem, berørte dem og sa: "Stå opp, og vær ikke redde."
36Og mens de talte, stod Jesus selv midt blant dem, og sa til dem: Fred være med dere.
9Du hersker over havets storm; når bølgene reiser seg, stiller du dem.
15Så tok de Jona og kastet ham ut i havet, og havet ble stille.
4Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det brøt ut en voldsom storm, slik at skipet var i fare for å gå ned.
35Og Jesus irettesatte ham og sa: Hold fred, og kom ut av ham. Og da den onde ånden hadde kastet ham midt i blant dem, kom han ut av ham og gjorde ham ikke noe vondt.
38Og han sa til dem: Hvorfor er dere urolige? Og hvorfor kommer slike tanker i deres hjerter?
39Og da han var kommet inn, sa han til dem: Hvorfor lager dere støy og gråter? Jenta er ikke død, men sover.
35Og om morgenen, tidlig før daggry, sto han opp og gikk ut til et øde sted, og der ba han.