En dag sa Jonathan, sønn av Saul, til sin våpenbærer: "Kom, la oss gå over til filisternes garnison som ligger på den andre siden." Men han sa ikke fra til faren sin.

Og Saul var i den ytterste kanten av Gibea, under et granatepletre som står i Migron. Folket som var med ham, var omtrent seks hundre menn.

Og Ahiah, sønn av Ahitub, broren til Ikabod, sønn av Finehas, sønn av Eli, presten for Herren i Shiloh, hadde på seg en efod. Folket visste ikke at Jonathan hadde dratt.

Og mellom passasjene der Jonathan ønsket å krysse over til filisternes garnison, var det to bratte klipper, en på hver side. Den ene het Bozez, og den andre Seneh.

Den ene var vendt nordover mot Mikmas, mens den andre lå mot sør overfor Gibea.

Jonathan sa til sin våpenbærer: "Kom, la oss gå over til de uomskårne filisterne. Kanskje Herren vil handle for oss, for det er ingen hindring for Herren å frelse, enten ved mange eller ved få."

Og hans våpenbærer svarte ham: "Gjør alt som er i hjertet ditt; vend deg, jeg følger deg i alt du ønsker å gjøre."

Da sa Jonathan: "Se, vi vil gå over til disse mennene, og vi vil vise oss selv for dem."

Hvis de sier til oss: "Vent til vi kommer til dere," da skal vi stå stille på vårt sted og ikke gå opp til dem.

Men hvis de sier: "Kom opp til oss," da skal vi gå opp; for Herren har overgitt dem i vår hånd, og dette skal være et tegn for oss."

Og begge av dem viste seg for filistenes garnison. Filisterne sa: "Se, hebreerne kommer ut fra hulene der de hadde skjult seg."

Mennene i utkikksposten svarte Jonathan og hans våpenbærer: "Kom opp til oss, så vil vi vise dere noe spesifikt." Jonathan sa til sin våpenbærer: "Kom opp etter meg, for Herren har overgitt dem til Israels hender."

Og Jonathan klatret opp på hender og føtter, og hans assistent fulgte etter ham. De falt foran Jonathan, og hans assistent drepte etter ham.

Og det første slaget som Jonathan og assistenten hans gjorde, var omtrent tjue menn, innenfor et område som kunne pløyes av en okse.

Og det var rystelser i leiren, på markene, og blant alt folket. Utkikksposten og røverne skalv også, og jorden ristet. Det var en stor skjelving.

Og Sauls vakter i Gibea i Benjamin så, og behold, folket smeltet bort, og de begynte å slå på hverandre.

Da sa Saul til folket som var med ham: "Tell oss opp og se hvem som har forsvunnet fra oss." Og da de hadde talt opp, så de at Jonathan og hans assistent ikke var der.

Og Saul sa til Ahiah: "Hent Guds ark hit." For Guds ark var på det tidspunktet hos Israels folk.

Og det skjedde mens Saul snakket med presten at lyden i filisternes leir økte og ble høyere. Saul sa til presten: "Trekk bort hånden din."

Og Saul og alt folket som var med ham, samlet seg, og de kom til kampen, og se, hver manns sverd var vendt mot sin neste, og det var stor forvirring.

Dessuten vendte også hebreerne som hadde vært med filisterne før dette, og som hadde gått opp med dem til leiren fra landet rundt omkring, tilbake for å være med israelittene sammen med Saul og Jonathan.

Likewise all the men of Israel that had hid themselves in the mountains of Ephraim, when they heard that the Philistines fled, even they also followed hard after them in the battle.

Slik frelste Herren Israel den dagen, og kampen strakte seg til Betaven.

Og folkets nød den dagen var stor; for Saul hadde sverget folket og sagt: "Forbannet være den mannen som spiser noe mat inntil kveld, inntil jeg er hevnet på mine fiender." Så smakte ikke folket noe.

Og folket var i stor sorg den dagen; for Saul hadde sverget folket og sagt: "Forbannet være den mannen som spiser noe mat inntil kveld, inntil jeg er hevnet på fiendene mine." Så smakte ikke folket noe.

Og når folket kom inn i skogen, var honningen dryppende; men ingen la hånd til munnen, for folket fryktet eden.

Men Jonathan hørte ikke at faren hans hadde gitt folket en ed; derfor rakte han ut enden av staven som var i hånden hans, dyppet den i en honningkake og spiste av den; da ble øynene hans opplyst.

Da svarte en av folket og sa: "Faren din har pålagt folket en ed og sagt: Forbannet være den mannen som spiser noe mat i dag." Så var folket utmattet.

Da sa Jonathan: "Min far har bekymret landet. Se, jeg ber dere, hvordan har øynene mine blitt opplyst, fordi jeg smakte litt av honningen?"

Hvor mye mer, hvis folket hadde spist fritt på idag av byttet fra fiendene deres som de fant? Hadde det ikke vært en mye større nedslagtning blant filisterne?

Og de slo filisterne den dagen fra Mikmas til Aijalon; og folket var meget slitne.

Og folket kastet seg over byttet og tok sauer, okser, og kalver, og slaktet dem der og da; og folket spiste dem med blodet.

Og de fortalte Saul og sa: "Se, folket synder mot Herren ved at de spiser med blodet." Og han sa: "Dere har overtrådt; kast en stor stein til meg i dag."

Og Saul sa: "Spred dere blant folket, og si til dem: Bring meg hver mann sin okse, og hver mann sin sau, og slakt dem her, og spis; synd ikke mot Herren ved å spise med blodet."

Og Saul bygde et alter for Herren; dette var det første alteret han bygde for Herren.

Og Saul sa: "La oss gå ned etter filisterne om natten, og ta byttet fra dem til morgenlys, og la oss ikke la en eneste av dem være igjen." Og de svarte: "Gjør hva som synes godt for deg." Da sa presten: "La oss gå nærmere til Gud."

Og Saul spurte Gud: "Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil du overgi dem i Israels hånd?" Men han svarte ham ikke den dagen.

Og Saul sa: "Kom nær hit, dere ledere for folket, og vit og se hva denne synden har vært i dag."

For så sant Herren lever, som frelser Israel, om det er Jonathan, min sønn, skal han helt sikkert dø. Men det var ikke en mann blant folket som svarte ham.

Da sa han til hele Israel: "Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden." Folket sa til Saul: "Gjør hva som synes godt for deg."

Derfor sa Saul til Herren, Israels Gud: "Gi en perfekt loddtrekning." Saul og Jonathan ble trukket, men folket unnslapp.

Og Saul sa: "Trekk lodd mellom meg og Jonathan, min sønn." Og Jonathan ble trukket.

Da sa Saul til Jonathan: "Fortell meg hva du har gjort." Og Jonathan fortalte ham og sa: "Jeg smakte bare litt honning med enden av staven som var i hånden min, og se, jeg må dø."

Og Saul svarte: "Må Gud gjøre slik og mer også; for du skal helt sikkert dø, Jonathan."

Og folket sa til Saul: "Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen for Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, skal ikke en eneste hår av hodet hans falle til jorden; for han har hjulpet Gud i dag."

Da vendte Saul seg bort fra å forfølge filisterne, og filisterne dro til sitt eget sted.

Så tok Saul kongedømmet over Israel og kjempet mot alle sine fiender fra alle kanter, mot Moab, mot ammonittene, mot Edom, og mot kongene i Zobah, og mot filisterne; og uansett hvor han vendte seg, gjorde han dem vondt.

Og han samlet en horde og slo amalekittene og frelste Israel ut av hendene til dem som hadde plyndret dem.

Nå var sønnene til Saul Jonathan, Ishui, og Melkishua; og navnene på de to døtrene hans var Merab, den førstefødte, og Michal, den yngste.

Og navnet på Sauls ektefelle var Ahinoam, datter av Ahimaas; navnet på hærføreren hans var Abner, sønn av Ner, som var Sauls onkel.

Og Kish var faren til Saul; Ner, faren til Abner, var sønn av Abiel.

Og det var hard krig mot filisterne i alle Sauls dager; og når Saul så noen sterk mann eller tapper mann, tok han ham til seg.