Deretter kom han til Derbe og Lystra; og, se, en bestemt disippel var der, ved navn Timoteus, sønn av en viss kvinne som var jøde og trodde; men faren hans var greker.

Han var godt omtalt av brødrene som var i Lystra og Ikonium.

Paulus ville ha ham med seg på reisen og tok og omskåret ham på grunn av jødene som var i de områdene; for de visste at faren hans var greker.

Og mens de reiste gjennom byene, delte de ut dekretene som var gitt av apostlene og de eldste som var i Jerusalem, for at de skulle overholde dem.

Dermed ble menighetene styrket i troen og vokste i antall daglig.

Nå, da de hadde reist gjennom Frygia og Galatia, ble de forhindret av Den Hellige Ånd fra å forkynne ordet i Asia.

Etter at de var kommet til Mysia, prøvde de å dra inn i Bitynia, men Ånden ga dem ikke lov.

Og de dro forbi Mysia og kom ned til Troas.

Og en visjon viste seg for Paulus om natten; det sto en mann fra Makedonia og ba ham, og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss.

Da han hadde sett visjonen, forsøkte vi straks å dra til Makedonia, idet vi sikkert forsto at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.

Derfor, etter å ha seilt fra Troas, kom vi direkte til Samothracia, og dagen etter til Neapolis.

Og derfra til Filipi, som er hovedby i den delen av Makedonia, og en koloni; og vi var i den byen i flere dager.

Og på sabbaten gikk vi ut av byen ved en elv, der det pleide å være bønn; og vi satte oss ned og talte til kvinnene som samlet seg der.

Og en bestemt kvinne ved navn Lydia, en purpurselger fra Thyatira, som tilbad Gud, hørte oss; Herren åpnet hennes hjerte, så hun tok til seg det som ble sagt av Paulus.

Og da hun var blitt døpt, sammen med hele husstanden sin, ba hun oss og sa: Hvis dere anser meg som trofast mot Herren, kom inn i huset mitt og bli der. Og hun overtalt oss.

Og det skjedde, mens vi gikk til bønn, at en viss tjenestepike, som hadde en ånd som gir spådom, møtte oss. Hun ga sine herrer mye inntekt ved spådom.

Hun fulgte etter Paulus og oss og ropte og sa: Disse menn er Guds høyeste tjenere, som viser oss veien til frelse.

Og dette gjorde hun mange dager. Men Paulus, som ble opprørt, snudde seg og sa til den ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å komme ut av henne. Og han kom ut samme time.

Og da hennes herrer så at håpet om fortjeneste var borte, grep de Paulus og Silas og dro dem inn i torget til lederne.

Og de brakte dem til magistratene og sa: Disse menn, som er jøder, forstyrrer våre byer.

Og de underviser skikker som vi ikke kan rette oss etter, siden vi er romere.

Og mengden reiste seg sammen mot dem; og magistratene rev av klærne deres og beordret å slå dem.

Og etter at de hadde påført dem mange slag, kastet de dem i fengselet og befalte fangevokteren å holde dem trygt.

Som mottok slik befaling, kastet han dem inn i det indre fengselet og la føttene deres fast i stokker.

Og ved midnatt ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud; og fangene hørte dem.

Og plutselig skjedde det et stort jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet; og straks ble alle dørene åpnet, og alles lenker ble løst.

Og fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at dørene i fengselet var åpne, dro han ut sverdet og ville ta sitt eget liv, i den tro at fangene hadde rømt.

Men Paulus ropte med høy stemme og sa: Gå ikke til skade, for vi er alle her.

Da kalte han på lys, sprang inn, og falt ned for Paulus og Silas.

Og han brakte dem ut og sa: Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?

Og de sa: Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.

Og de talte til ham Herrens ord, og til alle som var i huset hans.

Og han tok dem med seg samme time av natten og vasket deres sår; og han ble døpt, han og alle sine, straks.

Og da han hadde brakt dem inn i huset sitt, satte han mat foran dem og gledet seg, og trodde på Gud med hele sin husstand.

Og da det ble dag, sendte magistratene bud til sergeantene og sa: La disse mennene gå.

Og fangevokteren sa disse ordene til Paulus: Magistratene har sendt for å la dere gå; derfor, dra av sted, og gå i fred.

Men Paulus sa til dem: De har slått oss offentlig uten domfellelse, som romere, og kastet oss i fengsel; og nå vil de kaste oss ut i hemmelighet? Nei, absolutt ikke; men la dem komme selv og hente oss ut.

Og sergeantene rapporterte disse ordene til magistratene; og de fryktet, da de hørte at de var romere.

Og de kom og bad dem, og brakte dem ut, og ba dem om å forlate byen.

Og de gikk ut av fengselet og gikk inn i Lydias hus; og da de hadde sett brødrene, trøstet de dem og dro derfra.