Da sa overpresten: Er dette sant?

Og han sa: Menn, brødre og fedre, hør; Den guddommelige Gud åpenbarte seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Charran,

og sa til ham: Gå ut av ditt land og fra ditt folk, og kom til det landet jeg vil vise deg.

Da kom han ut fra kaldéernes land og bosatte seg i Charran; deretter, da hans far døde, førte han ham til dette landet hvor dere nå bor.

Og han ga ham ingen eiendom der, ikke engang så mye som å sette sin fot på; likevel lovet han at han ville gi det til ham som eiendom, og til hans etterkommere etter ham, da han ennå ikke hadde noen sønn.

Og Gud talte slik: At hans etterkommere skulle bo i et fremmed land, og bli holdt i slaveri og mishandlet i fire hundre år.

Og den nasjonen de skal være slaver hos, vil jeg dømme, sa Gud; og etter det skal de komme ut og tjene meg på dette stedet.

Og han ga ham pakten ved omskjærelse; derfor fikk Abraham Isak, og omskåret ham den åttende dagen; og Isak fikk Jakob; og Jakob fikk de tolv patriarkene.

Og patriarkene, drevet av misunnelse, solgte Josef til Egypt; men Gud var med ham,

og fridde ham ut av alle hans plager, og ga ham nåde og visdom i Pharaos, Egypters konge, og gjorde ham til guvernør over Egypt og hele hans hus.

Nå kom det hungersnød over hele landet Egypt og Kanaan, og stor nød; og våre fedre fant ingen føde.

Men da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre ut først.

Og ved den andre gangen ble Josef gjenkjent av sine brødre; og Josefs slekt ble kjent for Farao.

Da sendte Josef etter sin far Jakob, kalte ham til seg, og sendte etter hele sin slekt, syttifem mennesker.

Så dro Jakob ned til Egypt, og døde, han og våre fedre,

og ble ført til Sikem, og lagt i graven som Abraham hadde kjøpt for en sum penger av Emmors sønner, faren til Sikem.

Men da tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde svoret til Abraham, vokste folket og ble mange i Egypt,

inntil en annen konge oppstod, som ikke kjente Josef.

Den samme handlet slu med vår slekt og behandlet våre fedre ondt, så de kastet ut sine små barn så de ikke skulle leve.

I den tiden ble Moses født; han var veldig vakker, og ble næret i sin fars hus i tre måneder.

Og da han ble kastet ut, tok Faraos datter ham til seg og oppdro ham som sin egen sønn.

Og Moses ble lært i all egyptisk visdom, og var mektig i ord og gjerninger.

Og da han var førti år gammel, kom det inn i hjertet hans å besøke sine brødre, Israels barn.

Og da han så en av dem lide urett, forsvarte han ham og hevnet den som ble undertrykt, og slo egypteren:

For han antok at hans brødre skulle forstå at Gud ved hans hånd ville frelse dem, men de forsto ikke.

Og neste dag viste han seg for dem mens de stred, og ønsket å forsonet dem, og sa: Mine herrer, dere er brødre; hvorfor gjør dere hverandre urett?

Men han som gjorde sin neste urett, skjøv ham bort, og sa: Hvem har gjort deg til hersker og dommer over oss?

Vil du drepe meg, slik du gjorde med egypteren i går?

Da flyktet Moses etter dette og ble fremmed i Madians land, hvor han fikk to sønner.

Og da det hadde gått førti år, viste det seg for ham i ørkenen på fjellet Sinai en engel fra Herren i en flamme av ild i en busk.

Da Moses så det, undret han seg over synet; og da han gikk nærmere for å se på det, kom Herrens røst til ham,

og sa: Jeg er Gud av dine fedre, Abrahams Gud, Isaks Gud, og Jakobs Gud. Da skalv Moses, og våget ikke å se på.

Da sa Herren til ham: Ta av deg skoene fra føttene; for stedet du står på er hellig grunn.

Jeg har sett, jeg har sett nødens tilstand til mitt folk som er i Egypt, og jeg har hørt deres klager, og er kommet ned for å befri dem. Nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt.

Denne Moses, som de forkastet og sa: Hvem har gjort deg til hersker og dommer? Den samme sendte Gud som en hersker og frelser ved hånden til engelen som viste seg for ham i busken.

Han førte dem ut, etter at han hadde vist under og tegn i Egypts land, i Rødehavet, og i ørkenen i førti år.

Dette er Moses, som sa til Israels barn: En profet skal Herren deres Gud reise opp for dere av deres brødre, lik meg; ham skal dere høre.

Dette er han som var i menigheten i ørkenen med engelen som talte til ham på fjellet Sinai, og med våre fedre; han som fikk livsbringende budskap for å gi oss.

Som våre fedre ikke ville adlyde, men skjøv ham bort, og i sine hjerter vendte tilbake til Egypt,

De sa til Aron: Lag oss guder som kan gå foran oss; for når det gjelder denne Moses, som førte oss ut av Egypt, vet vi ikke hva som er blitt av ham.

Og de laget en kalv på de dagene, og ofret til avguden, og gledet seg over verkene av sine egne hender.

Da vendte Gud seg bort, og ga dem opp til å tilbe himmelens hær; slik det er skrevet i profetens bok: O Israels hus, har dere ofret til meg slaktede dyr og ofre i løpet av førti år i ørkenen?

Ja, dere tok opp Molochs helligdom, og stjernen til deres gud Remfan, figurer som dere laget for å tilbe dem; og jeg vil føre dere bort til Babylon.

Våre fedre hadde vitnets tabernakel i ørkenen, som han i sitt ord befalte Moses å lage etter den modellen han hadde sett.

Som også våre fedre som kom etter, brakte med seg inn med Jesus inn i folks eie, som Gud drev ut foran våre fedre, til Davids dager;

Som fant nåde for Gud, og ønsket å finne et tabernakel for Jakobs Gud.

Men Salomo bygde ham et hus.

Likevel bor Den Høyeste ikke i templer laget av mennesker; som profeten sier,

Himmelen er min trone, og jorden er min fotpall: hva hus vil dere bygge for meg? sier Herren; eller hva er stedet for min hvile?

Har ikke min hånd laget alt dette?

Dere stivehalsede, med uomskårne hjerter og ører, motsetter dere alltid Den Hellige Ånd; slik deres fedre gjorde, gjør også dere.

Hvilken av profetene har ikke deres fedre forfulgt? Og de har drept dem som forutså ankomsten av den Rettferdige; som dere nå er blitt forrædere og mordere.

Som har mottatt loven gjennom englers ord, og ikke har bevart den.

Da de hørte disse tingene, ble de pinte i hjertet, og de knasset tennene mot ham.

Men han, fylt med Den Hellige Ånd, så fast opp til himmelen, og så Guds herlighet, og Jesus stående på Guds høyre hånd,

og sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen står på Guds høyre side.

Da ropte de med høy røst, stappet ørene igjen, og stormet frem mot ham.

Og de kastet ham ut av byen, og steinet ham; og vitnene la ned klærne sine ved føttene til en ung mann, hvis navn var Saul.

Og de steinet Stefanus, og ropte til Gud, og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Og han knelte ned, og ropte med høy stemme: Herre, ta ikke denne synden på deres regning. Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.