Dette er de ordene som Moses talte til hele Israel på denne siden av Jordan i ørkenen, på sletten mot Rødehavet, mellom Paran, Tophel, Laban, Hazeroth og Dizahab.

(Det tar elleve dager å reise fra Horeb til Kadesh-barnea langs veien til fjellet Seir.)

Og det skjedde i det førtiende året, i den ellevte måneden, på den første dagen i måneden, at Moses talte til Israels barn, slik Herren hadde befalt ham å si til dem;

Etter at han hadde overvunnet Sihon, kongen av amorittene, som bodde i Hesjbon, og Og, kongen av Basjan, som bodde i Astaroth i Edrei,

På denne siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å erklære denne loven, og sa,

Herren, vår Gud, sa til oss i Horeb: Dere har blitt her lenge nok på dette fjellet:

Dra nå, og legg ut på reisen til amorittenes fjell, og til alle stedene rundt dem, på slettene, i fjellene, i dalene, i sør, ved havet, til kanaaneernes land, og til Libanon, til den store elven, elven Eufrat.

Se, jeg har satt landet foran dere: gå inn og ta det i eie, som Herren svoret til deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, å gi dem og deres etterkommere.

Og jeg sa til dere på den tiden: Jeg er ikke i stand til å bære dere alene:

Herren, deres Gud, har gjort dere til mange, og se, dere er i dag så mange som stjernene på himmelen.

(Må Herren, Gud av deres fedre, gjøre dere tusen ganger flere og velsigne dere, som han har lovet dere!)

Hvordan kan jeg alene bære deres byrde, deres belastning og deres strid?

Ta kloke og forstandige menn, kjent blant stammene deres, så skal jeg gjøre dem til ledere over dere.

Og dere svarte meg og sa: Det du har sagt, er godt for oss å gjøre.

Så tok jeg de ledende blant stammene deres, kloke og kjente menn, og gjorde dem til ledere over dere, ledere over tusener, over hundre, over femti og over ti, samt til offiserer blant stammene deres.

Og jeg ga deres dommere på den tiden ordren om å høre sakene mellom deres brødre og dømme rettferdig mellom hver mann og hans bror, og den fremmede som er hos ham.

Dere skal ikke ha respekt for personer i dommen; men dere skal høre den lille like godt som den store; dere skal ikke være redde for menneskers ansikt; for dommen tilhører Gud. Den saken som er for vanskelig for dere, bring den til meg, så skal jeg høre den.

Og jeg befalte dere på den tiden om alle de ting dere skulle gjøre.

Og da vi forlot Horeb, dro vi gjennom den store og fryktinngydende ørkenen, som dere så på veien mot amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss; og vi kom til Kadesh-barnea.

Og jeg sa til dere: Dere er kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.

Se, Herren din Gud har satt landet foran deg: gå opp og ta det i eie, som Herren Gud av dine fedre har sagt til deg; frykt ikke, og bli ikke modløs.

Og dere kom nær til meg, hver og en av dere, og sa: Vi vil sende menn foran oss, slik at de kan utforske landet for oss og gi oss beskjed om hvilken vei vi må gå opp, og i hvilke byer vi skal komme.

Og det var godt i mine øyne; derfor tok jeg tolv menn av dere, en fra hver stamme:

Og de snudde seg og dro opp i fjellet, og kom til Esjkol-dalen og utforsket den.

Og de tok med seg frukt fra landet i hendene sine, og brakte det ned til oss, og fortalte oss at det var et godt land som Herren vår Gud gir oss.

Men dere ville ikke gå opp, men gjorde opprør mot Herren, deres Guds befaling:

Og dere klaget i teltene deres og sa: Fordi Herren hatet oss, førte han oss ut av Egypt for å overgi oss til amorittenes hånd, for å ødelegge oss.

Hvor skal vi gå opp? Våre brødre har gjort hjertene våre motløse, og sagt: Folkene er større og høyere enn vi; byene er store og murt opp til himmelen; og dessuten har vi sett anaksønnene der.

Da sa jeg til dere: Frykt ikke, og vær ikke redde for dem.

Herren, deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere, slik han gjorde for dere i Egypt foran deres øyne;

Og i ørkenen, hvor dere har sett hvordan Herren, deres Gud, bar dere, som en far bærer sin sønn, på hele veien dere har gått, frem til dette stedet.

Likevel trodde dere ikke Herren, deres Gud,

Som gikk foran dere, for å lete etter et sted å slå leir i, i ild om natten, for å vise dere hvilken vei dere skulle gå, og i en sky om dagen.

Og Herren hørte stemmen av ordene deres, og ble sint, og svor og sa:

Sannelig, ikke en eneste av disse mennene i denne onde generasjonen skal se det gode landet, som jeg svoret å gi deres fedre,

Unntatt Caleb, Jefunnes sønn; han skal se det, og til ham vil jeg gi landet som han har gått på, og til hans barn, fordi han helt har fulgt Herren.

Også Herren var sint på meg for deres skyld, og sa: Du skal heller ikke gå inn dit.

Men Josva, Nuns sønn, som står foran deg, han skal gå inn dit: oppmuntre ham; for han skal føre Israel til å arve det.

Dessuten skal deres små barn, som dere sa skulle bli til bytte, og deres barn, som på den dagen ikke hadde noen kunnskap om godt og ondt, de skal gå inn dit, og til dem vil jeg gi det, og de skal eie det.

Men dere, snu dere, og ta reisen inn i ørkenen langs veien til Rødehavet.

Da svarte dere og sa til meg: Vi har syndet mot Herren, vi vil gå opp og kjempe, i samsvar med alt Herren, vår Gud, befalte oss. Og da hver mann hadde belte på seg krigeredskapene, var dere klare til å gå opp i fjellet.

Og Herren sa til meg: Si til dem: Dra ikke opp og kjempe; for jeg er ikke blant dere; ellers vil dere bli slått foran fiendene deres.

Så talte jeg til dere, men dere ville ikke høre, men gjorde opprør mot Herren, og dro på egen hånd opp i fjellet.

Og amorittene, som bodde på det fjellet, kom ut mot dere og forfulgte dere som bier, og ødela dere i Seir, helt til Hormah.

Og dere kom tilbake og gråt foran Herren; men Herren ville ikke høre stemmen deres og ga dere ikke øre.

Så dere oppholdt dere i Kadesh i mange dager, i samsvar med de dagene dere oppholdt dere der.