Så jeg vendte tilbake og betraktet all undertrykkelsen som skjer under solen: og se, tårene til de som er undertrykt; de hadde ingen trøst; og undertrykkerne har makt; men de hadde ingen til å trøste.

Derfor roste jeg de døde, som allerede er døde, mer enn de som fortsatt lever.

Ja, bedre er han enn begge, som ikke har vært til, og som ikke har sett det onde som skjer under solen.

Igjen vurderte jeg alt slitet og alle rettferdige gjerninger, som naboen er misunnelig på. Dette er også tomhet og indre uro.

Dåren folder hendene sine sammen og spiser sitt eget kjøtt.

Bedre er en neven med fred enn begge hender fulle av arbeid og indre uro.

Så jeg vendte tilbake, og jeg så tomhet under solen.

Det er en som er alene, og det finnes ikke en annen; ja, han har verken barn eller bror; likevel er det ingen ende på alt hans arbeid, og øyet hans blir ikke tilfredsstilt med rikdom; han sier heller ikke: For hvem arbeider jeg, og fratar min sjel det gode? Dette er også tomhet, ja, det er en tung prøvelse.

To er bedre enn én; fordi de har en god belønning for sitt arbeid.

For hvis de faller, vil den ene hjelpe den andre opp; men ve den som er alene når han faller, for han har ingen til å dra ham opp.

Igjen, hvis to ligger sammen, så deler de varme; men hvordan kan en være varm alene?

Og hvis en overvinner ham, skal to stå imot ham; og en snor som er tre ganger tvunnet, kan ikke lett brekkes.

Bedre er et fattig og klokt barn enn en gammel og uforstandig konge, som ikke lar seg advare lenger.

For ut av fengselet kommer han for å regjere; mens han som er født inn i sitt rike, blir fattig.

Jeg vurderte alle de levende som vandrer under solen, sammen med den som skal etterfølge ham.

Det er ingen ende på alle folkene, selv de som har vært før dem; de som kommer etter, skal heller ikke glede seg over ham. Sannelig, dette er også tomhet og indre uro.