Gud husket Noah og alle levende skapninger, inkludert alt kveget som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke.

Kildene fra dypet og himmelens åpninger ble stengt, og regnet fra himmelen ble stanset.

Vannet trakk seg stadig tilbake, og etter hundre og femti dager hadde det sunket fra jorden.

På den syvende måneden, på den syttende dagen i måneden, hvilte arken på fjellene i Ararat.

Vannet minket stadig frem til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige.

Etter førti dager åpnet Noah vinduet i arken som han hadde laget.

Han sendte ut en ravn som fløy fram og tilbake til vannet hadde tørket opp fra jorden.

Deretter sendte han ut en due for å se om vannet hadde trukket seg tilbake fra bakken.

Men duen fant ikke noe sted å hvile foten sin, så den kom tilbake til arken, for vannet dekket hele jorden. Noah rakte ut hånden, tok duen og trakk den inn i arken igjen.

Han ventet enda syv dager, og igjen sendte han duen ut fra arken.

Om kvelden kom duen tilbake, og se, i nebbet hadde den et friskt olivenblad. Da visste Noah at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden.

Han ventet ytterligere syv dager og sendte duen ut igjen, men denne gangen kom den ikke tilbake.

I det seks hundre og første året, på den første dagen i den første måneden, var jorden tørr. Noah fjerner taket på arken og så at bakken var tørr.

På den tjue.sjuende dagen i den andre måneden, var jorden helt tørr.

Gud talte til Noah og sa,

Gå ut av arken, du og din kone, dine sønner og dine sønners koner med deg.

Ta med deg alle levende skapninger, fugler, kveg og alle krypende dyr som beveger seg på jorden, så de kan formere seg og bli mange.

Noah gikk ut, og hans sønner, hans kvinne og hans sønners koner gikk også ut.

Alle dyr, krypdyr og fugler, alt som kryper på jorden, gikk ut av arken etter sine slag.

Noah bygde et alter for Herren, tok av hvert rent dyr og hver ren fugl, og ofret brennoffer på alteret.

Herren luktet en behagelig duft og sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden på grunn av mennesket, for menneskets hjerte er ondt fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer slå alt levende slik jeg har gjort.

Så lenge jorden består, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri opphøre.