Den første pakt hadde også bestemmelser for gudstjeneste og en jordisk helligdom.

For der var den første tabernakelen med lysestaken, bordet med skuebrødene, som kalles helligdommen.

Bak det andre forhenget var det en helligdom som kalles Det aller helligste.

Som hadde den gyldne røkelseskaren og paktsarken, som var dekket med gull, med den gyldne potten med manna, Aarons stav som blomstret, og tavlene i pakten.

Og over den sto herlighetens keruber som skygget for nådeplassen; vi kan ikke gå i detaljer om dette nå.

Når disse tingene var ordnet, gikk prestene alltid inn i den første tabernakelen for å utføre tjenesten for Gud.

Men den øverstepresten gikk alene inn i den andre én gang hvert år, og han gikk inn ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder:

Den Hellige Ånd viste dermed at veien inn til Det aller helligste ikke var åpen, mens den første tabernakelen fremdeles var i funksjon.

Som et bilde for den tiden som var, der begge gaver og ofre ble ofret, men som ikke kunne gjøre presten som utførte tjenesten fullkommen i forhold til samvittigheten.

Som bare bestod i mat og drikke, og forskjellige renselser, samt kroppslige forskrifter, som ble pålagt dem inntil tidens reformasjon.

Men Kristus, som kom som øversteprest for kommende gode ting, gjennom en større og mer perfekt tabernakel, ikke laget med hender, det vil si, ikke av denne verden;

Verken med blod av geiter og kalver, men med sitt eget blod gikk han én gang inn i helligdommen, etter å ha oppnådd evig forløsning for oss.

For hvis blodet av okser og geiter, og asken av en ku som strøs på de uren, renser for kjøttets renselse:

Hvor mye mer skal ikke Kristi blod, som gjennom den evige Ånd ofret seg selv uten flekk for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger, til å tjene den levende Gud?

Og av denne grunn er han mellommann for den nye pakt, at ved sin død for å løse de overtredelsene som var under den første pakten, de som er kalt, kan få løftet om evig arv.

For hvor det er en pakt, må det nødvendigvis også være testatorens død.

For en pakt har kraft etter at menn er døde; ellers har den overhode ingen styrke så lenge testatoren lever.

Derfor ble heller ikke den første pakten innviet uten blod.

For da Moses hadde talt alle lovene til folket, tok han blodet av kalver og geiter, med vann, og skarlagenrød garn og isop, og strødde på boken og på hele folket.

Og sa, Dette er blodet av pakten som Gud har påbudt dere.

Dessuten strødde han med blod både tabernakelen og alle redskapene i tjenesten.

Og nesten alle ting blir renset med blod ifølge loven; og uten blodutgytelse er det ingen forlatelse.

Det var derfor nødvendig at mønstrene av tingene i himmelen ble renset med disse; men de himmelske tingene selv ble renset med bedre ofre enn disse.

For Kristus er ikke gått inn i helligdommer laget med hender, som er bilder av det sanne; men inn i himmelen selv, nå for å opptre i Guds nærvær for oss.

Og ikke at han skulle ofre seg selv ofte, som den høye presten går inn i helligdommen hvert år med blod av andre;

For da måtte han ofte ha lidd siden verdens grunnvoll ble lagt; men nå, én gang ved verdens ende, har han åpenbart seg for å fjerne synden ved sitt eget offer.

Og slik det er fastsatt for menneskene å dø én gang, men deretter dommen:

Slik ble Kristus én gang ofret for å bære mange synder; og for dem som venter på ham, vil han åpenbare seg en gang til, uten synd, til frelse.