I det året kong Ussia døde, så jeg også Herren sittende på en trone, høy og opphøyd; hans kappe fylte tempelet.

Over tronen sto serafene; hver av dem hadde seks vinger; med to dekket de ansiktet sitt, med to dekket de føttene sine, og med to fløy de.

Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarers Gud; hele jorden er full av hans herlighet.

Og dørkarmene ristet ved stemmen hans, og tempelet ble fylt med røyk.

Da sa jeg: Ve meg! For jeg er fortapt; jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor blant et folk med urene lepper; for mine øyne har sett Kongen, Herren hærskarers Gud.

Da fløy en av serafene til meg med et glødende kull i hånden, som han hadde tatt med tang fra alteret.

Og han la det på leppene mine og sa: Se, dette har berørt leppene dine; din synd er tatt bort, og din synd er tilgitt.

Og jeg hørte stemmen til Herren som sa: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Her er jeg; send meg.

Og han sa: Gå og si til dette folket: Hør, men forstå ikke; og se, men legg ikke merke til.

Gjør hjertene til dette folket tunge, og gjør ørene deres vanskelige å høre, og lukk øynene deres; så de ikke skal se med sine øyne, høre med sine ører, forstå med sine hjerter, omvende seg og bli helbredet.

Da sa jeg: Herre, hvor lenge? Og han svarte: Inntil byene blir ødelagte uten beboere, og husene er uten mennesker, og landet er helt øde.

Og Herren har fjernet menneskene langt bort, og det vil være et stort frafall.

Men enda skal det være en tidel i den; den skal vende tilbake og bli bevart, som et eiketre, når det kaster sine blader. Det hellige frøet vil være restene.