Igjen var det en dag da Guds sønner kom for å møte Herren, og Satan kom også blant dem for å stå frem for Herren.

Og Herren sa til Satan: Hvor har du vært? Og Satan svarte Herren og sa: Jeg har vandret frem og tilbake på jorden.

Og Herren sa til Satan: Har du tenkt på min tjener Job? Det finnes ingen som han på jorden, en perfekt og rettskaffen mann, en som frykter Gud og unngår det onde. Og likevel holder han fast ved sin integritet, selv om du har fått meg til å handle mot ham uten grunn.

Og Satan svarte Herren og sa: Hud for hud, ja, alt hva en mann har, vil han gi for sitt liv.

Men strekk ut hånden din nå, og rør ved hans ben og kropp, så vil han forbanne deg.

Og Herren sa til Satan: Se, han er i din hånd; men skån hans liv.

Så gikk Satan bort fra Herrens ansikt og slo Job med vonde sår fra topp til tå.

Og han tok en skår av et leirkar for å skrape seg, og han satte seg ned blant asken.

Da sa hans kone til ham: Holder du fortsatt fast ved din integritet? Forbanne Gud og dø.

Men han sa til henne: Du taler som en av de tåpelige kvinnene. Hva? Skal vi ta imot godt fra Gud, og ikke også ondt? I alt dette syndet ikke Job med sine lepper.

Nå kom Jobs tre venner for å høre om alt det vonde som hadde rammet ham; hver av dem kom fra sin egen plass: Elifas fra Teman, Bildad fra Shuh, og Sofar fra Naama; de hadde avtalt å komme sammen for å sørge med ham og trøste ham.

Og da de løftet blikket fra langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt; hver av dem rev sitt kappe i stykker og strødde støv på hodet mot himmelen.

Så satte de seg ned med ham på bakken i syv dager og syv netter, og ingen sa noe til ham; for de så at hans sorg var stor.