Job fortsatte med fortellingen og sa,

Å, hvordan jeg ønsket jeg kunne vært som før, som i de dager da Gud beskyttet meg;

Da lyste lyset hans over meg, og da gikk jeg i mørket med hans lys;

Som jeg var i mine ungdoms dager, da Guds tilstedeværelse hvilte over meg;

Da Den Allmektige var med meg, og mine barn var rundt meg;

Da jeg vasket føttene mine med smør, og klippen ga meg elver av olje;

Da jeg gikk ut gjennom porten og forberedte plassen min i gaten!

De unge menn så meg og trakk seg tilbake; de eldre reiste seg og viste stor respekt.

Fyrstene lot være å tale og la hånden på munnen.

Adelsmennene var tause, og tungen deres klisset seg til taket i munnen.

Da øret hørte meg, velsignet det meg; og da øyet så meg, vitnet det for meg:

For jeg hjalp den fattige som ropte, og foreldreløse, og den som ikke hadde noen til å hjelpe seg.

Velsignelsen fra den som var nær ved å omkomme, ble sendt til meg; og jeg fikk en enkes hjerte til å synge av glede igjen.

Jeg kledde meg i rettferdighet, og det kledde meg; min dom var som en kappe og et diadem.

Jeg var øyne for de blinde, og føttene var jeg for de lamme.

Jeg var en far for de fattige; og den saken jeg ikke kjente, undersøkte jeg nøye.

Og jeg brøt kjevene til de onde, og tok byttet ut av tennene deres.

Da sa jeg, jeg skal dø i min bolig, og jeg skal se mine dager bli mange som sandkornene.

Min rot strakte seg ved vannene, og dugg lå hele natten på grenen min.

Æren min føltes ny, og buen ble fornyet i hånden min.

Menn lyttet til meg, ventet, og holdt stille ved rådene mine.

Etter mine ord snakket de ikke igjen; de snakket ikke igjen etter det.

Og de ventet på meg som på regnet; og de åpnet munnen bredt som til det sene regnet.

Hvis jeg lo mot dem, trodde de ikke det; og de lot ikke lyset i ansiktet mitt synke.

Jeg valgt deres vei, og satt som leder, og levde som en konge, som en som trøster de sørgende.