Etter dette åpnet Job sin munn og uttrykte sin sorg over dagen han ble født.

Og Job snakket og sa:

La den dagen forsvinne, den dagen jeg ble født, og natten da det ble sagt: Det er en gutt som er kommet til verden.

La den dagen være mørklagt; la ikke Gud se til den, og la ikke lyset skinne på den.

La mørket og dødens skygge dekke den; la en sky hvile over den; la daggryets mørke skremme den.

Når det gjelder den natten, la mørket ta over; la den ikke bli med i antallet av årets dager, la den ikke komme inn i månedenes telling.

Se, la den natten være ensom; la ingen glade stemmer komme inn.

La dem som forbinder dagen, si noe negativt om den, de som er klare til å klage.

La stjernene bli mørke; la den se etter lys, men ikke finne noe; la den ikke se daggryets komme.

Fordi den ikke stengte dørene til mors liv, eller skjulte sorgen for mine øyne.

Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor gav jeg ikke opp livet da jeg kom ut av magen?

Hvorfor hindre meg fra knærne mine? eller hvorfor de brystene som skulle ha gitt meg næring?

For nå skulle jeg ha ligget stille, jeg skulle ha sovet; da ville jeg ha vært i fred.

Med konger og rådgivere på jorden, som bygde egne hjem i ørkenen.

Eller med prinser som hadde gull, som fylte husene sine med sølv.

Eller som et dødfødt barn, som aldri så dagslys.

Der slutter de onde å plage; og der er de utmattede i fred.

Der hviler fanger sammen; de hører ikke stemmen til undertrykkerne.

Både små og store er der; og tjeneren er fri fra sin herre.

Hvorfor blir lys gitt til den som lider, og liv til den som er bitter til sinns;

Som lengter etter døden, men den kommer ikke; og leter mer etter den enn etter skjulte skatter.

Som blir glade når de kan finne graven.

Hvorfor blir lys gitt til en mann som har en skjult vei, og som Gud har stengt inne?

For sukke mitt kommer før jeg spiser, og klagene mine renner ut som vann.

For det jeg fryktet aller mest, har kommet over meg, og det jeg var redd for, har rammet meg.

Jeg var ikke trygg; jeg hadde ikke hvile; jeg var ikke stille; likevel kom ulykke.