Så de tre mennene sluttet å svare Job, for han var rettferdig i egne øyne.

Da ble sinnet til Elihu, Barachel sin sønn fra Buz, som kom fra Ram, tent: han ble sint på Job fordi han rettferdiggjorde seg selv i stedet for å anerkjenne Gud.

Han ble også sint på de tre vennene, fordi de ikke hadde funnet noe svar, men likevel dømte Job.

Nå hadde Elihu ventet på at Job skulle tale, for de var eldre enn ham.

Da Elihu så at de tre mennene ikke svarte, ble han opprørt.

Elihu, Barachel sin sønn fra Buz, svarte og sa: Jeg er ung, og dere er gamle; derfor var jeg redd og turte ikke å si hva jeg tenkte.

Jeg sa: Dager skal tale, og et mangeårig liv skal lære visdom.

Men det er en ånd i mennesket, og inspirasjonen fra den Allmektige gir dem forståelse.

Store menn er ikke alltid vise; ei heller forstår de eldre alltid rettferd.

Derfor sa jeg: Hør på meg; jeg vil også dele min mening.

Se, jeg ventet på at dere skulle komme med ord; jeg lyttet til det dere sa, mens dere fant ut hva dere skulle si.

Ja, jeg lyttet til dere, men ingen av dere overbeviste Job eller svarte på det han sa.

Slik at dere ikke skal si: Vi har funnet visdom: Gud straffer ham, ikke mennesket.

Nå har han ikke rettet sine ord mot meg; ei heller vil jeg svare ham med deres ord.

De ble forundret og svarte ikke mer; de holdt opp med å tale.

Da jeg hadde ventet, siden de ikke talte mer, sa jeg: Jeg vil også svare; jeg vil dele min mening.

sa jeg: Jeg vil også svare; jeg vil også dele min mening.

For jeg er full av tanker; ånden i meg presser meg.

Se, magen min føles som vin uten å slippe ut; den er klar til å briste like som nye vinsekker.

Jeg vil tale, for at jeg må bli forfrisket: jeg vil åpne leppene mine og svare.

La meg ikke, jeg ber dere, akseptere noen menneske på grunn av hans person; ei heller gi smigrende titler til mennesker.

For jeg vet ikke hvordan jeg skal gi smigrende titler; hvis jeg gjorde det, ville min skaper snart ta meg bort.