Og det var et stort rop fra folket og deres koner mot sine slektninger, jødene.

For det var noen som sa: Vi, våre sønner og våre døtre er mange; derfor trenger vi korn, så vi kan spise og overleve.

Noen sa også: Vi har pantsatt våre marker, vingårder og hus for å kjøpe korn på grunn av hungersnøden.

Det var også noen som sa: Vi har lånt penger for kongens skatt, og det har vi gjort med våre marker og vingårder.

Likevel er vår kropp som kroppen til våre brødre, våre barn som deres barn; se, vi tvinger våre sønner og døtre til å bli tjenere, og noen av våre døtre er allerede blitt gjort til slaver; ingen kan frigjøre dem, for andre har overtatt våre marker og vingårder.

Og jeg ble veldig sint da jeg hørte deres rop og disse ordene.

Så jeg tenkte over saken, og jeg irettesatte de ledende, og sa til dem: Dere tar rente fra hverandre, hver av sin bror. Og jeg samlet en stor forsamling mot dem.

Og jeg sa til dem: Vi har, etter vår evne, frikjøpt våre brødre jødene, som var solgt til hedningene; vil dere selv selge deres brødre? Eller skal de selges til oss? Da ble de stille og fant ingenting å svare.

Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke bra; burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av skammen fra de hedenske fiendene våre?

Jeg, likeledes, og mine brødre, og mine tjenere, burde også ta penger og korn fra dem; jeg ber dere, la oss slutte med denne utnyttingen.

Gjenopprett, ber jeg dere, til dem allerede i dag, deres marker, vingårder, olivenlunder og hus, samt den delen av pengene, kornet, vinen og oljen som dere har tatt fra dem.

Da sa de: Vi vil gjenopprette dem, og vil ikke kreve noe fra dem; vi vil gjøre som du sier. Så kalte jeg prestene og fikk dem til å sverge at de skulle handle etter dette løftet.

Og jeg ristet mitt kappe, og sa: Så må Gud riste ut enhver mann fra sitt hus og fra sitt arbeid, som ikke oppfyller dette løftet; slik skal han bli ristet ut og tømt. Og hele menigheten sa: Amen, og priste Herren. Og folket handlet i henhold til dette løftet.

Videre, fra den tid jeg ble utnevnt til å være deres guvernør i landet Juda, fra det tyvende året til det toogtredje år av kong Artakserks, det vil si tolv år, har verken jeg eller mine brødre spist guvernørens brød.

Men de tidligere guvernørene før meg krevde av folket, og tok fra dem brød og vin, i tillegg til førti shekel sølv; ja, selv deres tjenere hersket over folket; men slik gjorde ikke jeg, på grunn av frykten for Gud.

Ja, jeg fortsatte med arbeidet på denne muren, og kjøpte ikke land; og alle mine tjenere var samlet der for å arbeide.

Videre var det ved mitt bord hundre og femti jøder og ledere, foruten dem som kom fra de hedningene som er rundt oss.

Nå var det som ble forberedt for meg daglig en okse og seks utvalgte sauer; også fjærkre ble servert for meg, og engang hver tiende dag fikk jeg et lager av alle slags vin; likevel krevde jeg ikke guvernørens brød, for byrdene var tunge for dette folket.

Tenker på meg, min Gud, til det gode, i henhold til alt det jeg har gjort for dette folket.