Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra å hjelpe meg, og fra mitt skrik?

Å, min Gud, jeg roper på dagen, men du hører ikke; om natten er jeg ikke stille.

Men du er hellig, du som bor i Israels lovsanger.

Våre fedre stolte på deg; de stolte, og du frelste dem.

De ropte til deg og ble reddet; de stolte på deg og ble ikke skuffet.

Men jeg er en orm, og ikke et menneske; en skam for mennesker, og foraktet av folket.

Alle som ser på meg, håner meg; de spotter meg, de rister på hodet og sier,

Han stolte på Herren, som ville redde ham; la ham frelse ham, for han hadde glede i ham.

Men du er den som tok meg ut av mors liv; du fikk meg til å håpe, da jeg lå ved min mors bryst.

Jeg ble kastet til deg fra mors liv; du er min Gud fra jeg var i mors liv.

Vær ikke langt borte fra meg; for nøden er nær, for det er ingen til å hjelpe.

Mange okser har omringet meg; sterke okser fra Basan har omringet meg.

De gapte på meg med sine munner som en brølende løve.

Jeg er utgytt som vann, og alle mine bein er ut av ledd; mitt hjerte er som voks; det smelter inni meg.

Min styrke er tørket ut som leire; tungen klistrer seg til kjeven, og du har ført meg ned i støvet.

For hunder har omringet meg; de onde har omringet meg: de har gjennomboret mine hender og føtter.

Jeg kan se og telle alle mine bein; de ser og stirrer på meg.

De deler mine klær mellom seg, og kaster lodd for min skjorte.

Men vær ikke langt borte fra meg, Herre; min styrke, skynd deg å hjelpe meg.

Frelse min sjel fra sverdet; min elskede fra hundens makt.

Frelse meg fra løvens munn; for du har hørt meg fra hornene av de ville oksene.

Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre; midt i menigheten vil jeg prise deg.

Dere som frykter Herren, priser ham; alle dere Jakobs avkom, ære ham; frykt ham, alle dere Israels avkom.

For han har ikke foraktet eller avskydd nøden i de lidende; han har ikke skjult sitt ansikt for ham; men han hørte ham da han ropte.

Min lovprisning skal være av deg i den store menigheten; jeg vil innfri mine løfter foran dem som frykter deg.

De ydmyke skal spise og bli mettet; de skal prise Herren som søker ham; deres hjerte skal leve alltid.

Alle verdens ender skal huske og vende seg til Herren, og alle nasjoners ætter skal tilbe deg.

For kongedømmet tilhører Herren; han er herre over folkeslagene.

Alle de som er fet på jorden, skal spise og tilbe; alle de som går ned til støvet, skal bøye seg foran ham, og ingen kan holde sitt liv i live.

Et avkom skal tjene ham; det skal bli regnet for Herren i en generasjon.

De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for et folk som skal bli født, at han har gjort dette.