Å Gud, hvorfor har du forlatt oss for alltid? Hvorfor raser din vrede mot sauene i din fold?

Husk fellesskapet ditt, som du har kjøpt i gamle dager; din arv, som du har løst fra trelldom; dette fjellet Sion, hvor du har valgt å bo.

Løft føttene dine til de evige ødeleggelsene; alt som fienden har begått i helligdommen.

Fiendene dine brøler midt i fellesskapet ditt; de setter opp sine faner som tegn.

En mann ble kjent for å løfte økser mot de tykke trærne.

Men nå river de ned helligdommen med økser og hammer.

De kastet ild inn i din helligdom og vanhelliget stedet hvor ditt navn bor.

De sa i sine hjerter: La oss fjerne dem; de har brent ned alle Guds hus i landet.

Vi ser ikke våre tegn: det finnes ikke flere profeter; ingen blant oss vet hvor lenge dette vil vare.

Å Gud, hvor lenge skal motstanderen håne? Skal fienden bespotte ditt navn for alltid?

Hvorfor trekker du tilbake hånden din, din høyre hånd? Dra den ut fra din skjede.

For Gud er min Konge fra gammelt av, som skaper frelse midt i jorden.

Du delte havet med din makt: du knuste hodene til drager i vannene.

Du knuste hodene til dragen og ga ham som føde til folket i ørkenen.

Du skilte kilden og flommen; du tørket opp mektige elver.

Dagen er din, natten er også din: du har skapt lyset og solen.

Du har skapt jordens grenser; du har gjort både sommer og vinter.

Husk at fienden har hånet, Å HERRE, og at de uvettige folkene har latterliggjort ditt navn.

Å, overgi ikke sjelen til din due til de onde; glem ikke fellesskapet til de fattige for alltid.

Respekter pakten; for de mørke områdene på jorden er fulle av grusomme tilholdssteder.

Å, la ikke de undertrykte gå tilbake med skam: la de fattige og trengende prise ditt navn.

Reis deg, Å Gud, og tal for deg selv: husk hvordan den tåpelige mannen håner deg daglig.

Glem ikke fiendene: tumultet rundt dem som reiser seg mot deg øker.