For dere vet, brødre, at vår tilnærming til dere ikke var uten resultat.

Men selv om vi tidligere hadde lidt og blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, hadde vi i vår Gud mot til å forkynne Guds evangelium for dere til tross for mye motstand.

For vår forkynnelse kom ikke fra villfarelse, heller ikke fra urenhet, og heller ikke med list.

Men slik Gud har prøvet oss og funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi; ikke for å behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

For vi har aldri brukt smigrende ord, som dere vet, og heller ikke en dekke for grådighet; Gud er vårt vitne.

Vi har heller ikke søkt ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre,

selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort våre krav gjeldende. Men vi var milde blant dere, som en ammende mor som varsomt varmer sine egne barn.

Så, av kjærlighet til dere, var vi glade for å dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, fordi dere var blitt så kjære for oss.

For dere husker, brødre, vårt slit og strev; vi arbeidet natten og dagen for ikke å bli en byrde for noen av dere, mens vi forkynte Guds evangelium for dere.

Dere er vitner, og Gud også, hvordan vi oppførte oss hellig, rettferdig og ulastelig blant dere troende,

slik dere vet hvordan vi, som en far med sine barn,

formante og oppmuntret dere og vitnet for dere at dere skulle vandre verdig for Gud, som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.

Og derfor takker vi også Gud uavbrutt, fordi da dere mottok Guds ord, som dere hørte fra oss, tok dere imot det ikke som menneskers ord, men som det virkelig er, Guds ord, som også virker i dere som tror.

For dere, brødre, ble etterfølgere av Guds menigheter i Judea, som er i Kristus Jesus. Dere har lidd det samme fra deres egne landsmenn som de også har lidd av jødene,

som drepte Herren Jesus og sine egne profeter og har forfulgt oss; de behager ikke Gud og er imot alle mennesker,

forhindrer oss i å tale til hedningene så de kan bli frelst. Dermed fyller de alltid sine synder. Men vreden har nådd dem helt til endes.

Men vi, brødre, som har vært skilt fra dere for et kort øyeblikk – i fysisk nærvær, men ikke i hjerte – har desto mer lengtet etter å se deres ansikt med stor lengsel.

Derfor ønsket vi å komme til dere – jeg, Paulus, mer enn én gang – men Satan hindret oss.

For hva er vårt håp eller glede eller vår krone av stolthet? Er det ikke dere, foran vår Herre Jesus Kristus ved hans komme?

For dere er vår herlighet og vår glede.