Å, om dere ville tåle litt dårskap fra meg! Ja, dere tåler meg allerede.

For jeg brenner av nidkjærhet for dere med en nidkjærhet fra Gud; for jeg har forlovet dere med en eneste mann, for å fremstille dere som en ren jomfru for Kristus.

Men jeg er redd for at, slik slangen forførte Eva med sin list, slik også deres tanker skal bli fordervet bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus.

For om noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi forkynte, eller om dere får et annet ånd enn det dere fikk, eller et annet evangelium enn det dere tok imot, da tåler dere det godt.

For jeg mener ikke at jeg på noen måte står tilbake for disse 'super-apostlene'.

Om jeg også er uerfaren i tale, er jeg det ikke i kunnskap; men i alle ting har vi gjort dette klart for dere i alle henseender.

Eller gjorde jeg en synd ved å ydmyke meg selv, så dere kunne bli opphøyet, fordi jeg forkynte Guds evangelium til dere gratis?

Andre menigheter har jeg 'plyndret', tatt støtte fra dem, for å kunne tjene dere.

Og da jeg var hos dere og manglet noe, var jeg ikke til byrde for noen; for det jeg manglet, fylte brødrene som kom fra Makedonia opp. Jeg har holdt meg selv uavhengig og vil fortsette å holde meg slik.

Som sannheten om Kristus er i meg, skal ingen i Akaias land ta denne ros fra meg.

Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Gud vet det.

Men det jeg gjør, vil jeg fortsette å gjøre, for å kutte bort anledningen fra dem som ønsker å ha en anledning til å skryte av at de er like oss.

For slike er falske apostler, bedragerske arbeidere som gir seg ut for å være Kristi apostler.

Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv later seg som en lysets engel.

Derfor er det heller ikke noe merkelig om hans tjenere også later seg som rettferdighetens tjenere; deres ende skal være etter deres gjerninger.

Jeg sier igjen, la ikke noen tro at jeg er gal; men om dere gjør det, ta meg som en gal, slik at jeg også kan skryte litt.

Det jeg sier nå, sier jeg ikke etter Herrens vilje, men som i dårskap, i denne selvsikre ros.

Siden mange skryter etter kjødet, vil jeg også skryte.

For dere tåler gjerne dårer fordi dere selv er så kloke.

Dere tåler det hvis noen gjør dere til slaver, hvis noen fortærer dere, hvis noen tar det dere eier, hvis noen opphøyer seg selv, hvis noen slår dere i ansiktet.

Til vanære sier jeg, som om vi var svake. Men hvor noen er frimodige (jeg taler i dårskap), der er jeg også frimodig.

Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de Abrahams ætt? Det er jeg også.

Er de Kristi tjenere? Jeg taler som en gal: Jeg er det enda mer. Jeg har arbeidet mer, blitt pisket over mål, vært ofte i fengsel, ofte i fare for å miste livet.

Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slag minus ett.

Tre ganger ble jeg slått med stenger, en gang ble jeg steinet, tre ganger led jeg skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet på havet.

Hyppig på reiser, i farer fra elver, farer fra røvere, farer fra mitt eget folk, farer fra hedninger, farer i byen, farer i ødemarken, farer på havet, farer blant falske brødre.

I slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.

Foruten alt dette, min daglige bekymring, omsorgen for alle menighetene.

Hvem er svak uten at jeg føler meg svak? Hvem faller i synd uten at jeg brenner?

Hvis jeg må skryte, vil jeg skryte av det som viser min svakhet.

Gud og Faderen til vår Herre Jesus Kristus, som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver.

I Damaskus holdt guvernøren under kong Aretas byens damaskener under vakt for å gripe meg.

Men jeg ble firt ned i en kurv gjennom et vindu i muren og slapp fra hans hender.