Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi, som noen, anbefalingsbrev til dere eller fra dere?

Dere er vårt brev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.

Det er åpenbart at dere er et brev fra Kristus, betrodd til vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd; ikke på tavler av stein, men på tavler av kjøtt, det vil si, menneskehjertene.

Vi har slik tillit til Gud gjennom Kristus.

Ikke at vi av oss selv er tilstrekkelige til å tenke ut noe som helst av oss selv, men vår tilstrekkelighet kommer fra Gud.

Han har gjort oss dyktige til å være tjenere for en ny pakt, ikke av bokstav, men av Ånd; for bokstaven dreper, men Ånden gir liv.

Hvis tjenesten som førte til død, med bokstaver skrevet på steintavler, kom med slik herlighet at Israels barn ikke kunne se fast på ansiktet til Moses på grunn av herligheten i hans ansikt, som ble borte,

hvor mye mer skal ikke da Åndens tjeneste være i herlighet?

For hvis fordømmelsens tjeneste hadde herlighet, mye mer overflødig i herlighet er rettferdighetens tjeneste.

For det som ble herliggjort, har ingen herlighet nå i forhold til den overveldende herlighet.

Hvis det som skulle bli borte var med herlighet, mye mer er det som består i herlighet.

Derfor har vi et slikt håp, og vi bruker stor frimodighet.

Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over sitt ansikt, så Israels barn ikke skulle kunne se slutten på det som ble borte.

Men deres sinn ble forherdet. For inntil denne dag forblir det samme slør under lesningen av den gamle pakt, uten å bli fjernet, fordi det blir tatt bort i Kristus.

Men inntil denne dag, når Moses blir lest, ligger et slør på deres hjerte.

Men når det vender seg til Herren, blir sløret tatt bort.

Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.

Men vi alle, med utildekket ansikt, skuer som i et speil Herrens herlighet, og vi blir forvandlet til samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herren, Ånden.