I den menigheten som var i Antiokia, var det noen profeter og lærere: Barnabas, Simeon som ble kalt Niger, Lucius fra Kyrene, Manaen som hadde vokst opp sammen med Herodes landsfyrste, og Saulus.

Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Skill ut for meg Barnabas og Saulus til det arbeidet som jeg har kalt dem til.»

Da fastet og ba de, la hendene på dem og sendte dem av sted.

Så ble de sendt ut av Den Hellige Ånd og dro ned til Seleukia, og derfra seilte de til Kypros.

Da de kom til Salamis, forkynte de Guds ord i synagogene til jødene. De hadde også med seg Johannes som hjelper.

De dro gjennom hele øya til Pafos. Der fant de en trollmann, en falsk profet som var jøde, ved navn Barjesus.

Han var hos stattholderen Sergius Paulus, en klok mann. Denne tilkalte Barnabas og Saulus og ønsket å høre Guds ord.

Men Elymas, trollmannen – slik blir navnet hans oversatt – motarbeidet dem og prøvde å vende stattholderen bort fra troen.

Saulus, som også kalles Paulus, ble fylt av Den Hellige Ånd, så fast på ham

og sa: «Du djevelens barn, full av all slags falskhet og ondskap, du fiende av all rettferdighet! Vil du aldri slutte å fordreie Herrens rette veier?

Se nå, Herrens hånd er over deg. Du skal være blind og ikke se solen på en tid.» Straks falt det skodde og mørke over ham, og han gikk omkring og lette etter noen som kunne lede ham ved hånden.

Da stattholderen så hva som var skjedd, kom han til tro, for han var slått av undring over Herrens lære.

Paulus og hans følge seilte fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem.

Fra Perge dro de videre og kom til Antiokia i Pisidia. På sabbaten gikk de inn i synagogen og satte seg.

Etter lesningen av loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud til dem og sa: «Brødre, hvis dere har et ord til oppbyggelse for folket, så tal.»

Paulus reiste seg, vinket med hånden og sa: «Menn av Israel og dere som frykter Gud, hør!

Israels Gud utvalgte våre fedre. Han opphøyde folket da de bodde som fremmede i Egypt og førte dem ut derfra med løftet arm.

I omtrent førti år bar han over med dem i ørkenen.

Han utryddet sju folkeslag i Kanaan og lot dem få deres land som arv.

Alt i alt tok dette omkring fire hundre og femti år. Deretter ga han dem dommere fram til profeten Samuel.

Så ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kis fra Benjamins stamme, i førti år.

Da avsatte han Saul og oppreiste David til konge over dem. Om ham ga han dette vitnesbyrd: `Jeg har funnet David, sønn av Isai, en mann etter mitt hjerte. Han skal utføre alt det jeg vil.`

Av denne manns ætt har Gud, slik han lovte, latt en frelser stå fram for Israel, Jesus.

Forut for hans komme forkynte Johannes omvendelsesdåp for hele Israels folk.

Da Johannes fullførte sitt livsløp, sa han: `Jeg er ikke den dere tror jeg er. Men se, han kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.`

Brødre, barn av Abrahams slekt, og de blant dere som frykter Gud! Til oss er det sendt et budskap om denne frelse.

For de som bor i Jerusalem, og deres ledere, kjente ham ikke. De dømte ham og oppfylte dermed profetenes ord som blir lest hver sabbat.

Selv om de ikke fant noen grunn til å dømme ham til døden, ba de Pilatus om å få ham henrettet.

Da de hadde utført alt det som står skrevet om ham, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav.

Men Gud reiste ham opp fra de døde,

og han ble sett i mange dager av dem som hadde fulgt ham fra Galilea til Jerusalem. De er nå hans vitner for folket.

Vi forkynner dere det gode budskapet om det løftet som ble gitt til fedrene,

for dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, ved å reise opp Jesus. Som det også står skrevet i den andre salmen: `Du er min Sønn, i dag har jeg født deg.`

Og at han reiste ham opp fra de døde, slik at han aldri mer skulle vende tilbake til fordervelse, har han sagt: `Jeg skal gi dere de hellige og trofaste løfter til David.`

Derfor sier han også et annet sted: `Du vil ikke la din Hellige se fordervelse.`

For David tjente Guds plan og vilje i sin egen generasjon, og så sovnet han inn, ble lagt hos sine fedre og så fordervelse.

Men den Gud reiste opp, så ikke fordervelse.

Derfor, mine brødre, skal dere vite at ved ham forkynnes syndenes tilgivelse for dere.

Og gjennom ham blir enhver som tror, rettferdiggjort fra alt det som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov.

Se derfor til at det ikke hender dere, det som er sagt hos profetene:

`Se, dere foraktelige folk, undre dere og gå til grunne! For jeg gjør en gjerning i deres dager, en gjerning som dere ingenlunde vil tro, selv om noen forteller dere det.`

Da de gikk ut fra synagogen, ble de bedt om å komme tilbake neste sabbat for å tale til folket.

Etter at forsamlingen var oppløst, fulgte mange av jødene og gudfryktige proselytter Paulus og Barnabas, som gikk i samtale med dem og formante dem til å holde seg til Guds nåde.

Den neste sabbaten samlet hele byen seg for å høre Herrens ord.

Da jødene så folkemengden, ble de fylt av misunnelse og motsa de ordene Paulus talte, og de hånte ham.

Da sa Paulus og Barnabas frimodig: «Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere. Men siden dere avviser det og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, vender vi oss nå til hedningene.

For dette er Herrens befaling til oss: `Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse til jordens ende.`»

Da hedningene hørte dette, ble de glade og priste Herrens ord. Og alle som var bestemt til evig liv, kom til tro.

Herrens ord spredte seg over hele området.

Men jødene oppviglet de gudfryktige kvinnene av ære og byens ledende menn, og de fikk i stand en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og jog dem ut av sitt område.

Disse ristet støvet av føttene mot dem og dro til Ikonium.

Disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd.