Han kom til Derbe og Lystra. Og se, der var det en disippel ved navn Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne og en gresk far.

Han hadde et godt vitnesbyrd blant brødrene i Lystra og Ikonium.

Paulus ønsket at denne skulle være med ham på reisen. Han omskar ham på grunn av jødene som bodde der, for alle visste at hans far var greker.

Mens de reiste gjennom byene, overleverte de forskriftene som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem, slik at de skulle følge dem.

Så ble menighetene styrket i troen, og deres antall vokste daglig.

De dro gjennom Frygia og det galatiske område, fordi de ble hindret av Den Hellige Ånd i å forkynne ordet i Asia.

Da de kom til Mysia, forsøkte de å dra til Bitynia, men Ånden lot dem ikke.

Så dro de gjennom Mysia og kom ned til Troas.

Om natten fikk Paulus et syn: en mann fra Makedonia stod og ropte til ham og sa: 'Kom over til Makedonia og hjelp oss!'

Etter at han hadde sett synet, søkte vi straks å dra til Makedonia, idet vi sluttet at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.

Vi seilte da fra Troas og satte kursen rett mot Samotrake, og dagen etter til Neapolis,

og derfra til Filippi, som er den første byen i Makedonia, en koloni. Vi ble værende i denne byen noen dager.

På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten ved en elv, hvor vi trodde at folk pleide å be. Vi satte oss og talte til kvinnene som var samlet der.

En kvinne ved navn Lydia, som solgte purpur og var fra byen Thyatira og tilba Gud, hørte på oss. Herren åpnet hennes hjerte, så hun tok til seg det som Paulus sa.

Da hun og hennes husstand var blitt døpt, bønnfalt hun oss og sa: 'Hvis dere mener at jeg er trofast mot Herren, så kom og bli i mitt hus.' Og hun fikk oss til å komme.

Da vi en dag var på vei til bønnen, møtte vi en jente som hadde en spådomsånd. Hun skaffet sine herrer mye inntekt ved å spå.

Hun fulgte etter Paulus og oss og ropte: 'Disse mennene er tjenere for Den Høyeste Gud, som forkynner dere frelsens vei.'

Dette gjorde hun i mange dager. Til sist ble Paulus så irritert at han snudde seg mot ånden og sa: 'Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å fare ut av henne.' Og den forlot henne straks.

Da hennes herrer så at håpet om fortjeneste var borte, grep de Paulus og Silas og dro dem til torget for myndighetene.

De førte dem fram for dommerne og sa: 'Disse mennene forstyrrer byen vår. De er jøder

og forkynner skikker som vi romere ikke kan akseptere eller følge.'

Folkemengden reiste seg mot dem, og dommerne rev klærne av dem og befalte at de skulle piskes.

Etter å ha slått dem mange ganger, kastet de dem i fengsel og ga fangevokteren ordre om å vokte dem nøye.

Fangevokteren, som fikk denne ordren, kastet dem i det innerste rommet av fengselet og festet beina deres i stokken.

Ved midnatt ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud, og fangenes hørte på dem.

Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så fengselets grunnmurer ristet. Straks ble alle dørene åpnet, og lenkene falt av alle fangene.

Da fangevokteren våknet og så at fengselsdørene var åpne, trakk han sitt sverd og ville ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.

Men Paulus ropte med høy røst: 'Ikke gjør deg noe vondt! Vi er alle her.'

Fangevokteren ba om lys, sprang inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas,

deretter førte han dem ut og sa: 'Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?'

De svarte: 'Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.'

Så talte de Herrens ord til ham og hele hans husstand.

Samme natt tok han dem med og vasket deres sår. Straks etter ble han og alle hans døpt.

Han førte dem opp til sitt hus, dekket et bord for dem, og han var overstrømmende glad fordi han med hele sitt hus hadde kommet til tro på Gud.

Da det ble dag, sendte dommerne sine tjenere med denne beskjed: 'La disse mennene gå.'

Fangevokteren fortalte dette til Paulus: 'Dommerne har sendt en beskjed om at dere skal løslates. Gå nå ut og dra bort i fred.'

Men Paulus sa til dem: 'De har slått oss offentlig uten rettssak, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, la dem komme selv og føre oss ut.'

Tjenerne meldte dette til dommerne, som ble redde da de hørte at Paulus og Silas var romerske borgere.

De kom og ba om unnskyldning, førte dem ut og ba dem om å forlate byen.

Etter å ha forlatt fengselet, gikk de til Lydia. Etter å ha møtt brødrene der og oppmuntret dem, dro de videre.