Etter at uroen hadde stilnet, kalte Paulus til seg disiplene, hilste dem, og drog videre til Makedonia.

Han reiste gjennom de områdene og talte mye oppmuntrende til dem, før han kom til Hellas.

Der ble han i tre måneder. Men da jødene la planer mot ham mens han skulle seile til Syria, bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedonia.

Han ble fulgt til Asia av Sopater fra Berøa; av Aristarkus og Sekundus fra Tessalonika; av Gaius fra Derbe, og Timoteus; og fra Asia, Tykikus og Trofimus.

Disse drog i forveien og ventet på oss i Troas.

Vi seilte fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager kom vi til dem i Troas, hvor vi ble i syv dager.

På den første dag i uken, da disiplene var samlet for å bryte brød, talte Paulus til dem, siden han skulle dra neste dag. Han fortsatte talen til midnatt.

Det var mange lamper i øvre salen hvor vi var samlet.

En ung mann ved navn Eutykus satt i vinduet. Han ble dypt søvnig mens Paulus talte lenge, og i søvne falt han ned fra tredje etasje, og ble plukket opp død.

Paulus gikk ned, kastet seg over ham og omfavnet ham og sa: 'Ikke vær bekymret, for hans liv er i ham.'

Etter at han hadde steget opp igjen, brøt brødet, og spiste. Han talte lenge med dem, helt til morgengry, og så drog han av sted.

De tok den unge mannen med seg levende, og ble svært trøstet.

Vi gikk om bord i skipet og seilte til Assos, hvor vi skulle hente Paulus, for slik hadde han bestemt seg, da han selv ville gå til fots.

Da han møtte oss i Assos, tok vi ham med, og vi kom til Mitylene.

Vi seilte derfra og kom dagen etter rett overfor Kios. Dagen etter la vi til ved Samos, og vi ble værende ved Trogyllium; dagen etter kom vi til Milet.

For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesus, for at han ikke skulle bruke tid i Asia; for han skyndte seg for om mulig å være i Jerusalem på pinsedagen.

Fra Milet sendte han bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste.

Da de kom til ham, sa han til dem: 'Dere vet hvordan jeg levde blant dere hele tiden fra den første dagen jeg kom til Asia.'

Jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som kom over meg på grunn av jødenes intriger.

Jeg har ikke holdt tilbake noe som kunne være til nytte for dere, men har forkynt og undervist dere offentlig og i husene deres.

Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus.

Og nå, se, bundet av Ånden, går jeg til Jerusalem uten å vite hva som skal møte meg der.

Bortsett fra at Den Hellige Ånd vitner i hver by og sier at lenker og trengsler venter meg.

Men jeg bekymrer meg ikke for dette, heller ikke anser jeg mitt eget liv som verdifullt for meg selv, for at jeg kan fullføre løpet med glede, og den tjeneste som jeg har fått fra Herren Jesus, å vitne om Guds nådes evangelium.

Nå vet jeg at alle dere, som jeg har gått iblant mens jeg forkynte Guds rike, ikke mer skal se mitt ansikt.

Derfor vitner jeg for dere denne dagen at jeg er uskyldig i alles blod.

For jeg har ikke unnlatt å forkynne hele Guds råd for dere.

Ta vare på dere selv og på hele flokken som Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn, for å vokte Guds menighet som han vant seg med sitt eget blod.

Jeg vet at etter min avskjed vil grusomme ulver komme inn blant dere, uten å spare flokken.

Ja, blant dere selv skal det oppstå menn som fører vranglære for å dra disiplene etter seg.

Våk derfor, og husk at jeg i tre år, natt og dag, uopphørlig med tårer formante hver eneste en av dere.

Nå overgir jeg dere, brødre, til Gud og til hans nådes ord, som har kraft til å oppbygge og gi dere en arv blant alle de hellige.

Jeg har ikke begjært noens sølv eller gull eller klær.

Dere vet selv at disse hendene har sørget for mine og de som var med meg sine behov.

Jeg har vist dere at ved å arbeide på denne måten bør vi støtte de svake, og huske Herren Jesu ord, som han selv sa: 'Det er mer velsignet å gi enn å få.'

Da han hadde sagt dette, falt han på kne og bad sammen med dem alle.

Og de gråt alle mye og falt Paulus om halsen og kysset ham.

De var særlig bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.