Mens de talte til folket, kom prestene, tempelvaktens kommandant og saddukeerne bort til dem

og var opprørt over at de underviste folket og forkynte oppstandelsen fra de døde ved Jesus.

De la hånd på dem og satte dem i fengsel til neste dag, for det var allerede kveld.

Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til tro, og tallet på mennene ble om lag fem tusen.

Neste dag samlet rådsherrene, de eldste og de skriftlærde seg i Jerusalem.

De var sammen med øverstepresten Annas, Kaifas, Johannes, Aleksander og alle som tilhørte øversteprestens slekt.

De stilte dem i midten og spurte: Med hvilken kraft eller i hvilket navn har dere gjort dette?

Da ble Peter fylt med Den Hellige Ånd og sa til dem: Rådsherrer og Israels eldste!

Hvis vi i dag blir forhørt angående en god gjerning mot en syk mann, om hvordan han har blitt helbredet,

så skal dere alle og hele Israel vite dette: Ved Jesu Kristi navn fra Nasaret, som dere korsfestet og som Gud reiste opp fra de døde, ved ham står denne mannen helbredet foran dere.

Han er 'steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein.'

Og det er ingen frelse i noen annen, for det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.

Da de så Peters og Johannes' frimodighet og merket at de var ulærde og enkle mennesker, undret de seg. De kjente dem også igjen som slike som hadde vært med Jesus.

Men da de så mannen som var blitt helbredet, stå sammen med dem, hadde de ikke noe å si imot.

De befalte dem å gå ut av rådet, og de samtalte med hverandre

og sa: Hva skal vi gjøre med disse mennene? For de har gjort et tydelig tegn, kjent av alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte det.

Men for at det ikke skal spre seg videre blant folket, la oss true dem med at de aldri mer skal tale til noen i dette navnet.

Så kalte de dem inn og befalte dem å ikke tale eller undervise i Jesu navn.

Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn Gud.

Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.

Da truet de dem enda en gang og løslot dem, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.

Mannen som miraklet med helbredelsen hadde skjedd med, var nemlig over førti år gammel.

Etter å ha blitt løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt det overprestene og de eldste hadde sagt til dem.

Da de hørte det, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du er Gud, som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.

Du sa ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener Davids munn: Hvorfor raste folkeslagene, og hvorfor la folkene unyttige planer?

Jordens konger reiste seg, og fyrstene samlet seg sammen mot Herren og mot hans salvede.

For i sannhet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedninger og Israels folk, samlet seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet,

for å gjøre alt det din hånd og ditt råd hadde forutbestemt skulle skje.

Nå, Herre, se til deres trusler og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,

mens du rekker ut din hånd for å helbrede, og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.

Da de hadde bedt, skalv stedet hvor de var samlet, og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og talte Guds ord med frimodighet.

Hele mengden av de troende hadde ett hjerte og én sjel. Ingen kalte noe av det de eide for sitt eget, men hadde alt felles.

Med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om Herrens Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.

Ingen blant dem led nød, for de som eide jordstykker eller hus, solgte dem og brakte pengene for det som var solgt

og la det for apostlenes føtter, og det ble delt ut til alle etter som enhver hadde behov.

Josef, som blant apostlene ble kalt Barnabas (det betyr «trøstens sønn»), var en levitt fra Kypros

Han eide en jordlapp, solgte den, brakte pengene og la dem for apostlenes føtter.