En mann ved navn Ananias, sammen med sin kone Saffira, solgte en eiendom,

og holdt tilbake en del av beløpet med sin kones vitende, og brakte en del av pengene og la dem for apostlenes føtter.

Da sa Peter: «Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte så du kan lyve for Den Hellige Ånd og holde tilbake en del av pengene du fikk for eiendommen?

Var det ikke ditt før du solgte det? Og etter at det var solgt, var ikke pengene i din makt? Hvorfor har du gitt rom for denne gjerningen i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.»

Da Ananias hørte disse ordene, falt han ned og døde. Stor frykt kom over alle som hørte om dette.

De unge mennene reiste seg, svøpte ham inn, bar ham ut og begravde ham.

Omtrent tre timer senere kom hans kone inn, uten å vite hva som hadde skjedd.

Peter spurte henne: «Fortell meg, solgte dere eiendommen for denne summen?» Hun svarte: «Ja, for så mye.»

Peter sa til henne: «Hvordan kunne dere bli enige om å utfordre Herrens Ånd? Hør, føttene til dem som begravde din mann står ved døren, og de vil bære deg ut også.»

Med det samme falt hun sammen ved hans føtter og døde. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og begravde henne ved siden av hennes mann.

Stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte om disse hendelsene.

Gjennom apostlenes hender skjedde det mange tegn og under blant folket. Alle var samlet i Salomos søylehall.

Ingen andre våget å slutte seg til dem, men folket holdt dem høyt i ære.

Flere og flere mennesker kom til tro på Herren, både menn og kvinner i store skarer.

De bar de syke ut på gatene og la dem på senger og båre slik at selv når Peter gikk forbi, kunne hans skygge falle på noen av dem.

Store mengder kom også fra byene rundt Jerusalem og brakte med seg syke og folk som var plaget av urene ånder; alle ble helbredet.

Overpresten og alle som var med ham, som hørte til saddukeernes parti, ble fylt av misunnelse.

De grep apostlene og satte dem i fengsel.

Men en Herrens engel åpnet fengselsdørene om natten, førte dem ut og sa,

«Gå, still dere i templet og tal til folket alle disse livets ord.»

Når de hørte dette, gikk de inn i templet ved daggry og begynte å undervise. Da overpresten og de som var med ham kom, kalte de sammen Rådet og hele eldsterådet i Israel og sendte bud til fengselet for å få apostlene brakt inn.

Men tjenestemennene som gikk til fengselet fant dem ikke der. De kom tilbake og rapporterte,

«Vi fant fengselet godt låst med vakter som stod utenfor dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.»

Da templvokteren og overprestene hørte dette, ble de forvirret og lurte på hva som kunne ha skjedd.

Da kom noen og fortalte: «De mennene dere satte i fengsel står i templet og underviser folket.»

Da gikk kommandanten med tjenerne sine og hentet dem, men uten vold, for de fryktet at folket kunne steine dem.

Da de hadde brakt dem inn, stilte de dem foran Rådet. Overpresten spurte dem,

«Vi har strengt forbudt dere å undervise i dette navnet. Likevel har dere fylt Jerusalem med deres lære og vil bringe dette menneskets blod over oss.»

Peter og apostlene svarte: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.

Våre fedres Gud oppreiste Jesus, som dere drepte ved å henge ham på et tre.

Gud har opphøyd ham til prins og frelser ved sin høyre hånd for å gi Israel omvendelse og tilgivelse for synder.

Vi er vitner om disse ting, og det er også Den Hellige Ånd som Gud har gitt til dem som adlyder ham.»

Da de hørte dette, ble de rasende og planla å drepe apostlene.

Men en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var æret av hele folket, reiste seg i Rådet og befalte at apostlene skulle føres ut et øyeblikk.

Deretter sa han til dem: «Israelitter, vær forsiktige med hva dere tenker å gjøre med disse menneskene.

For en tid tilbake reiste Teudas seg og hevdet at han var noe, og omkring 400 menn sluttet seg til ham. Han ble drept, og alle som fulgte ham ble spredt og kom til intet.

Etter ham kom Judas fra Galilea i folketellingen tid, og han dro mange etter seg. Han gikk også til grunne, og alle som fulgte ham ble spredt.

Og nå sier jeg dere: Gå bort fra disse mennene og la dem være. For hvis denne planen eller dette verket er av mennesker, vil det falle fra hverandre.

Men hvis det er av Gud, kan dere ikke ødelegge det; dere vil da bare bli funnet å kjempe mot Gud.» Og de ble enige med ham.

De kalte inn apostlene, pisket dem og befalte dem å ikke tale i Jesu navn og sendte dem bort.

Apostlene forlot Rådet, glade fordi de var funnet verdige til å lide vanære for Jesu navn.

Hver dag i templet og hjemme sluttet de ikke å undervise og forkynne Jesus som Kristus.