I de dager, da antallet disipler økte, begynte de gresktalende jødene å klage mot de hebraisktalende jødene, fordi deres enker ble oversett i den daglige utdelingen av mat.

De tolv kalte da sammen hele disiplenes skare og sa: «Det er ikke riktig at vi skal forlate Guds ord for å tjene ved bordene.

Velg derfor, brødre, syv menn blant dere, som har godt omdømme og er fulle av Den Hellige Ånd og visdom, som vi kan sette over denne oppgaven.

Men vi skal vie oss til bønnen og tjenesten med ordet.»

Forslaget syntes godt for hele menigheten. De valgte Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.

Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.

Guds ord spredte seg utbredt, og antallet disipler økte sterkt i Jerusalem, og en stor mengde av prestene ble troende.

Men Stefanus, full av nåde og kraft, gjorde store under og tegn blant folket.

Enkelte fra den synagogen som kalles Libertinernes synagoge, likeledes noen fra Kyrene og Alexandria samt fra Kilikia og Asia, begynte å diskutere med Stefanus.

Men de kunne ikke stå imot den visdommen og Ånden som han talte med.

Da fikk de hemmelig overtalt noen menn til å si: «Vi har hørt ham si blasfemiske ord mot Moses og mot Gud.»

De oppegget folket og de eldste samt de skriftlærde, og gikk til å angripe ham, grep ham og førte ham for Rådet.

Der reiste de falske vitner, som sa: «Denne mannen taler ustanselig mot dette hellige sted og mot loven.

For vi har hørt ham si at Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og forandre skikkene som Moses har gitt oss.»

Da de stirret på ham, så alle som satt i rådet at ansiktet hans var som et ansiktet til en engel.