Ypperstepresten spurte da: 'Er det virkelig slik?'

Og han svarte: 'Brødre og fedre, hør! Gud av herlighet åpenbarte seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han slo seg ned i Karan.'

og sa til ham: Gå ut av ditt land og bort fra din slekt, og kom til det landet som jeg skal vise deg.'

Da dro han ut fra Kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Etter farens død førte Gud ham til dette landet hvor dere nå bor.

Han ga ham ingen arv der, ikke engang et sted å sette sin fot. Men han lovet at han og hans etterkommere skulle få landet til eiendom, selv om han ennå ikke hadde noen barn.

Gud talte slik: 'Dine etterkommere skal være fremmede i et fremmed land hvor de vil bli undertrykt og mishandlet i fire hundre år.'

Men det folket som de blir tjenere for, vil jeg dømme, sa Gud. Etter dette skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.

Gud ga ham også pakten om omskjæring. Så fødte Abraham Isak og omskåret ham på den åttende dagen. Isak fødte Jakob, og Jakob fødte de tolv patriarkene.

Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham.

og reddet ham fra alle hans vanskeligheter. Han gav ham nåde og visdom framfor farao, kongen av Egypt, og Farao satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus.

En hungersnød kom over hele Egypt og Kanaan, og stor nød; våre fedre kunne ikke finne mat.

Da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit for første gang.

Og andre gang ble Josef kjent for sine brødre, og Farao fikk vite om Josefs slekt.

Josef sendte bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem mennesker.

Så dro Jakob ned til Egypten, og han døde, han selv og våre fedre.

De ble brakt til Sikem og lagt i den grav som Abraham hadde kjøpt for penger av sønnene til Hamor i Sikem.

Etter hvert som tiden nærmet seg for at Guds løfte til Abraham skulle oppfylles, vokste vårt folk og ble mange i Egypt.

Da kom en annen konge på tronen i Egypt, en som ikke visste om Josef.

Han handlet svikefullt mot vår slekt, mishandlet våre fedre og tvang dem til å kaste ut sine spedbarn så de ikke ville overleve.

På den tiden ble Moses født; han var vakker for Gud. Tre måneder ble han oppdratt i sin fars hus.

Da han ble satt ut, tok Faraos datter ham til seg og oppfostret ham som sin egen sønn.

Moses ble opplært i all Egyptens visdom og var mektig i ord og i gjerning.

Da han var førti år, fikk han i sitt hjerte å besøke sine brødre, Israels barn.

Og da han så en av dem lide urett, forsvarte han ham og hevnet ham som ble mishandlet ved å slå egypteren.

Han trodde at hans brødre skulle forstå at Gud brukte ham til å gi dem frelse; men de forsto det ikke.

Dagen etter viste han seg for dem da de sloss og ville forlike dem, idet han sa: 'Menn, dere er brødre; hvorfor gjør dere hverandre urett?'

Men han som gjorde urett mot sin neste, skjøvet Moses bort og sa: 'Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?'

'Vil du drepe meg slik du drepte egyptenaren i går?'

Da flyktet Moses som følge av dette ord og bodde som fremmed i landet Midian, hvor han fikk to sønner.

Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinaifjellet i en flamme av ild fra en tornebusk.

Moses så det og undret seg over synet. Da han gikk nærmere for å se, lød Herrens røst:

'Jeg er Gud til dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.' Da blev Moses skjelvende og våget ikke å se opp.

Herren sa til ham: 'Ta skoene av dine føtter, for stedet du står på er hellig grunn.'

'Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og hørt deres sukk. Jeg har steget ned for å befri dem. Kom nå, jeg vil sende deg til Egypt.'

Denne Moses som de avviste med ordene: 'Hvem har satt deg til leder og dommer?' - Gud sendte ham som både leder og befrier ved engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.

Han førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.

Dette er den Moses som sa til Israels barn: 'Gud skal oppreise for dere en profet som meg fra deres brødre.'

Han var i forsamlingen i ørkenen sammen med engelen som talte til ham på Sinaifjellet, og med våre fedre, og han mottok levende ord som han ga oss.

Våre fedre ville ikke være lydige mot ham, men avviste ham og vendte seg i sine hjerter tilbake til Egypt.

De sa til Aron: 'Lag oss guder som kan gå foran oss! For denne Moses som førte oss ut av Egypt, vet vi ikke hva som har hendt med ham.'

Og de laget en kalv i de dager, ofret slaktoffer til avguden og gledet seg over sine henders verk.

Da vendte Gud seg bort og overga dem til å dyrke himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: 'Frembar dere offer og slaktoffer for meg i førti år i ørkenen, Israels hus?

Dere bar teltet til Molok og stjernen til guden Refan, de bilder dere laget for å tilbe dem. Så vil jeg føre dere bort dit som er bortenfor Babylon.

Våre fedre hadde vitnesbyrdets tabernakel i ørkenen, slik han hadde befalt etter mønsteret han hadde sett, og hadde sagt til Moses at han skulle gjøre det.

Våre fedre overtok det og førte det inn med Josva da de inntok landet fra de folkeslag som Gud drev ut for våre fedres ansikt. Slik var det inntil Davids dager.

David fant nåde for Gud og ba om å finne en bolig for Jakobs Gud.

Men Salomo bygde ham et hus.

Den Høyeste bor ikke i hus bygd med hender, som profeten sier:

'Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for meg, sier Herren, eller hva er stedet for min hvile?'

'Har ikke min hånd laget alt dette?'

Stivnakkede og uomskårne på hjerter og ører, dere står alltid Den Hellige Ånd imot. Slik var deres fedre, slik er også dere.

Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte de som forutsa den Rettferdige som nå dere har forrådt og myrdet.

Dere som mottok loven ved englenes befalinger og ikke holdt den.

Da de hørte dette, ble de rasende og skar tenner mot ham.

Men han var fylt av Den Hellige Ånd, så opp mot himmelen og sa: 'Se, jeg ser himlene åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd'

Han sa: 'Se, jeg ser himlene åpnet, og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd.'

De kastet ham ut av byen og begynte å steine ham. Vitnene la sine kapper ved føttene til en ung mann ved navn Saulus.

Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: 'Herre Jesus, ta imot min ånd.'

Han falt på kne og ropte med høy røst: 'Herre, tilregn dem ikke denne synd.' Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.