Derfor, hellige brødre, deltakere i en himmelsk kall, betrakt den apostel og øversteprest i vår bekjennelse, Jesus Kristus.

Han var trofast mot den som gjorde ham til apostel, slik også Moses var trofast i hele Guds hus.

For han er funnet verdig til større ære enn Moses, akkurat som den som bygger et hus har større ære enn selve huset.

For hvert hus er bygget av noen; men den som har bygget alt, er Gud.

Moses var trofast i hele Guds hus som en tjener, for å vitne om de ord som skulle bli talt.

Men Kristus er trofast som Sønn over Guds hus; og vi er hans hus, hvis vi holder fast ved vår tillit og det håpet vi roser oss av, helt til enden.

Derfor, som Den Hellige Ånd sier, «I dag, hvis dere hører hans røst,

forherd ikke deres hjerter, slik de gjorde ved den bitre episoden, på prøvelsens dag i ørkenen,

hvor deres fedre fristet meg, satte meg på prøve, og likevel så mine gjerninger

i førti år. Derfor ble jeg harme på den generasjonen og sa: 'De farer alltid vill i sine hjerter, og de har ikke kjent mine veier.'

Så sverget jeg i min vrede: 'De skal aldri komme inn til min hvile.'»

Se til, brødre, at det ikke finnes et ondt og vantro hjerte hos noen av dere, så dere faller fra den levende Gud.

Men formaner hverandre hver dag, så lenge det heter 'i dag', for at ingen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag.

For vi er blitt deltakere i Kristus, hvis vi holder fast på vår første tillit helt til enden.

Som det sies: «I dag, hvis dere hører hans røst, forherd ikke deres hjerter, slik de gjorde ved den bitre episoden.»

For hvem var det som hørte og likevel gjorde opprør? Var det ikke alle dem som kom ut av Egypt, ledet av Moses?

Hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?

Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, hvis det ikke var dem som var ulydige?

Og vi ser at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.