Den første pakten hadde regler for gudstjenesten og et jordisk helligdom.

For et telt ble reist, det første rommet, der lysestaken, bordet og skuebrødene var, som kalles Det hellige.

Bak det andre forhenget var det rommet som kalles Det aller helligste.

Det hadde et røkelsesalter av gull og pakkens ark, som var kledd i gull på alle sider. I denne arken var det en gullkrukke med manna, Arons stav som hadde blomstret, og begge steintavlene med pakten.

Over arken var herlighetens kjeruber som skygget over soningsstedet. Om disse ting kan vi nå ikke tale i detalj.

Etter at alle disse tingene var forberedt på denne måten, gikk prestene alltid inn i det første teltrommet for å utføre tjenesten.

Men inn i det andre rommet gikk bare ypperstepresten én gang i året, ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder som ble begått i uvitenhet.

Den Hellige Ånd viste dermed at veien til det aller helligste ennå ikke var blitt åpenbart så lenge det første teltet fremdeles hadde sin plass.

Dette var en lignelse for den nåværende tiden, som viser at gaver og ofre som blir brakt, ikke kan gjøre resten fullkomne i deres samvittighet.

Det gjelder bare mat, drikke og forskjellige seremonielle renselser – det er ytre forskrifter som er pålagt inntil tiden for den nye orden blir innført.

Men Kristus, som kom som yppersteprest for de gode ting som allerede er kommet, gikk gjennom det større og mer fullkomne teltet som ikke er laget med hender, det vil si, ikke av denne skapte verden.

Han gikk en gang for alle inn i det hellige, ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, og oppnådde evig forløsning.

For hvis blod av bukker og okser og asken av en kvige, sprengt på dem som er urene, helliger til en ytre renhet,

hvor mye mer skal da Kristi blod, han som ved en evig Ånd ofret seg selv som et feilfritt offer til Gud, rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud?

Derfor er han mellommann for en ny pakt, slik at de som er kalt, kan motta den evige arven som var lovet – nå som en død har funnet sted som forløser dem fra overtredelsene under den første pakten.

For der det er en testamenter, må det foreligge dødsfall for den som gjorde testamentet.

Et testamente trer i kraft først etter døden, siden det aldri har noen kraft mens den som laget det, er i live.

Derfor ble heller ikke den første pakten innført uten blod.

For etter at Moses hadde talt alle budene etter loven for hele folket, tok han blod av kalver og bukker, med vann og skarlagen ull og isop, og sprengte både selve boken og hele folket,

og sa: Dette er paktens blod, den som Gud påla dere.

På samme måte sprengte han også blod på teltet og på alle redskapene som ble brukt i tjenesten.

I nesten alle ting ble renset ved blodet etter loven, og uten blodutgytelse er det ingen tilgivelse.

Derfor var det nødvendig at de jordiske kopier av de himmelske tingene ble renset med disse ofrene, men de himmelske tingene selv med bedre offer enn disse.

For Kristus gikk ikke inn i helligdommen som er gjort med hender, som bare er kopier av de sanne, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbare seg for Guds ansikt for vår skyld.

Han gikk heller ikke inn for å ofre seg selv mange ganger, slik som ypperstepresten går inn i helligdommen hvert år med blod som ikke er hans eget.

Ellers måtte han ha lidt mange ganger siden verdens grunnleggelse. Men nå har han åpenbart seg én gang for alle ved tidens ende for å avskaffe synden ved sitt offer.

Og slik det er bestemt for mennesker å dø én gang, og deretter dømmes,

så ble Kristus også ofret én gang for å bære manges synder. Han skal åpenbare seg en annen gang, ikke for å ta seg av synden, men for å gi frelse til dem som venter på ham.