Siden mange har forsøkt å sette sammen en beretning om de hendelsene som har blitt fullført blant oss,

slik de ble overlevert oss av dem som fra begynnelsen var øyenvitner og tjenere av Ordet,

syntes også jeg, som nøye har fulgt med i alt helt fra begynnelsen, at det var passende å skrive ned for deg, høyeste Theofilus, alt i rekkefølge,

for at du kan vite sikkerheten i de tingene du er blitt undervist.

På den tiden da Herodes var konge av Judea, var det en prest ved navn Sakarias, som tilhørte Abias skift; og hans kone var en av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet.

Begge var rettferdige for Gud, og de levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter.

Men de hadde ingen barn, fordi Elisabet var ufruktbar, og begge var vel oppe i årene.

En dag det ble Sakarias sin tur til å utføre prestetjenesten for Gud, som var vanlig for hans skift,

kom turen til ham, etter presteskikkens skikkelse, til å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Og hele folkemengden stod utenfor og ba, mens røkoffret ble brent.

Da viste en Herrens engel seg for ham, stående til høyre for røkelsesalteret.

Sakarias ble skremt da han så ham, og frykt kom over ham.

Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias, for din bønn er blitt hørt. Din kone Elisabet skal føde en sønn for deg, og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal være stor for Herrens øyne. Han skal ikke drikke vin eller sterk drikk, og han skal være fylt av Den Hellige Ånd fra sin mors liv.

Han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud.

Han skal gå forut for Herren i Elias' ånd og kraft, for å omvende fedres hjerter til barn og de ulydige til de rettferdiges visdom, for å gjøre et folk beredt for Herren.

Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg kunne være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min kone er også gammel.

Engelen svarte ham og sa: Jeg er Gabriel som står for Guds ansikt. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudskapet.

Og se, du skal bli stum og ute av stand til å tale til den dagen da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord som skal bli oppfylt i sin tid.

Folkemengden stod og ventet på Sakarias og undret seg over at han drøyde så lenge inne i tempelet.

Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de forstod at han hadde sett et syn i tempelet. Han gjorde tydelige tegn til dem, men forble stum.

Når tjenestedagene hans var over, dro han hjem.

Etter dette ble hans kone Elisabet gravid, og hun holdt seg skjult i fem måneder. Hun sa,

«Dette har Herren gjort for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

I den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

til en jomfru som var lovet bort til en mann ved navn Josef, av Davids hus. Jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner.»

Men hun ble forvirret av hans ord og undret seg over hva denne hilsenen kunne bety.

Da sa engelen til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone,

og han skal regjere over Jakobs hus til evig tid. Hans kongedømme skal aldri ta slutt.»

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette gå til da jeg ikke har vært sammen med noen mann?»

Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal det hellige barnet som blir født, bli kalt Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og det er nå den sjette måneden for henne som blir kalt ufruktbar.

For ingenting er umulig for Gud.»

Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg etter ditt ord!» Og engelen forlot henne.

På den tiden skyndte Maria seg til fjellbygdene, til en by i Juda.

Der gikk hun inn i Sakarias hus og hilste på Elisabet.

Da Elisabet hørte Marias hilsen, spratt barnet i hennes mage. Og Elisabet ble fylt av Den Hellige Ånd,

og med høy røst ropte hun: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!

Hvordan kunne det skje meg at min Herres mor kom til meg?

For se, da lyden av din hilsen nådde mine ører, spratt barnet i min mage av glede.

Salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal oppfylles.

Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren,

og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser.

For han har sett til sin tjenerinnes lavhet. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig.

For store ting har han gjort mot meg, han som er mektig – hellig er hans navn.

Hans miskunn varer i slekt etter slekt for dem som frykter ham.

Han har utført veldig gjerninger med sin arm, han har spredt dem som var stolte i sitt hjertes tanker.

Han har styrtet herskere ned fra troner, og opphøyet de lave.

Han har mettet de sultne med gode gaver, og sendt de rike tomhendte bort.

Han har tatt seg av sin tjener Israel og husket på sin miskunn,

slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.

Maria ble hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem.

Tiden var nå kommet for Elisabet til å føde, og hun fødte en sønn.

Da naboene og slektningene hørte at Herren hadde vist henne stor miskunn, gledet de seg sammen med henne.

På den åttende dagen kom de for å omskjære barnet, og de ville kalle det Sakarias etter faren.

Men hans mor svarte: «Nei, han skal kalles Johannes.»

De sa til henne: «Men det er ingen i din slekt som bærer det navnet.»

Så gjorde de tegn til faren og spurte hva han ville at barnet skulle hete.

Han ba om en tavle og skrev: «Johannes er hans navn.» Alle undret seg.

Straks ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han begynte å tale og priste Gud.

Frykt kom over alle som bodde der omkring, og i hele fjellregionen i Judea ble dette talt om.

Alle som hørte det, la det på hjertet og sa: «Hva skal det vel bli av dette barnet?» For Herrens hånd var med ham.

Hans far Sakarias ble fylt av Den Hellige Ånd og profeterte og sa:

Velsignet være Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og løst det ut.

Han har oppreist for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

slik han lovte gjennom sine hellige profeters munn fra eldgamle dager,

om frelse fra våre fiender og fra hånden til alle som hater oss.

Han viser miskunn mot våre fedre og husker sin hellige pakt,

den ed han sverget vår far Abraham, om å gi oss

å tjene ham uten frykt, befridd fra våre fienders hånd,

i fromhet og rettferd foran ham, alle våre levedager.

Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet, for du skal gå forut for Herren og rydde hans veier

og gi hans folk kunnskap om frelse gjennom tilgivelse for deres synder,

takket være vår Guds inderlige miskunn, som lar soloppgangen fra det høye gjeste oss

for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.

Barnet vokste og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarkene inntil den dagen han skulle stå fram for Israel.